pliktetikk

Immanuel Kant er den mest kjente og innflytelsesrike pliktetikeren.
Av .

Artikkelstart

Pliktetikk er en type moralteori der det ikke bare er resultatet av handlingen som avgjør om en den er moralsk riktig, men også de etiske prinsippene bak. Pliktetikk kalles også deontologisk etikk eller deontologi.

Faktaboks

Etymologi
deontologi kommer av gresk ‘plikt’ og -logi
Også kjent som

deontologisk etikk, deontologi

Deontologien er ikke en enhetlig moralteori, men består av en gruppe av teorier som deler noen viktige kjennetegn. Immanuel Kant (1724–1804) er den mest kjente og innflytelsesrike pliktetikeren. De fleste moderne pliktetikere baserer seg i stor grad på teorien Kant utviklet, men mange uttrykker også uenighet med enkelte av Kants teoretiske betraktninger eller hans syn på hva pliktetikken innebærer i praksis.

Fordi en handlings riktighet ikke utelukkende bestemmes av hva handlingen kan oppnå, står deontologien i skarp kontrast med konsekvensialistiske moralteorier og mer generelt også i kontrast med all teleologisk etikk. I stedet mener deontologiske teorier at en handling bare kan være riktig dersom den er i overensstemmelse med korrekte etiske prinsipper om hva som er riktig handling, og at slike prinsipper i noen tilfeller kan tillate eller påby handlinger som ikke fører til de beste konsekvensene.

Hvor kommer pliktene fra?

Vi kan skille mellom to ulike former for pliktetikk med utgangspunkt i hvor man tenker at de moralske pliktene kommer fra. Kant argumenterte for at pliktene har sin kilde i fornuften. Gjennom å anvende sin fornuft kan individet selv komme fram til hva slags handlingsregler som bør være gjeldende for sin egen atferd. Kant mente derfor at å følge slike regler vil gjøre individet autonomt, som vil si selvbestemmende. Pliktetikk som gjør fornuften til kilden for moralske plikter, kalles derfor ofte for en «autonom» pliktetikk. Innen moralfilosofien vil de aller fleste pliktetikere forsvare en slik type pliktetikk.

I kontrast til autonom pliktetikk finnes også heteronome former for pliktetikk. I slike former for pliktetikk har pliktene sin kilde utenfor individet, som for eksempel i tradisjoner, lovverk eller religiøse tekster. Å følge slike plikter innebærer å la sin egen vilje underlegges noen andres vilje og vil derfor ikke innebære selvbestemmelse. Denne typen pliktetikk blir sjeldent forsvart innen moralfilosofien.

Individuelle rettigheter

For å se hvordan pliktetikk skiller seg fra konsekvensetiske moralteorier, kan man som et tankeeksempel tenke seg en situasjon der man har mulighet til å ta livet av en person for å bruke denne personens organer til å redde livet til fem andre mennesker. Selv om denne handlingen vil gi de beste konsekvensene, i alle fall hva gjelder antall reddede liv, vil de fleste deontologer hevde at denne type handling ikke er riktig, og vil forsvare et prinsipp som forbyr denne type handling.

En viktig grunntanke for mange deontologiske teorier er at man ikke kan bruke andre personer bare som et middel til å oppnå gode formål. Denne tanken fører ofte til ideen om at personer innehar et sett med rettigheter som ikke bør krenkes. Aktører har derfor også et sett med plikter til ikke å krenke disse rettighetene.

«Å gjøre» versus «å la skje»

En annen tanke som er sentral for mange deontologer, er et skille mellom «å gjøre» og «å la skje». Det tenkes ofte at det vi er forpliktet til, er selv å ikke utføre handlinger som krenker en annen persons rettigheter.

For eksempel er vi under normale omstendigheter påbudt å ikke drepe et annet menneske. Dette forbudet innebærer likevel ikke et påbud om å gjøre alt man kan for å forhindre et annet menneskes død.

I motsetning til konsekvensialister vil mange deontologer derfor mene at selv om vi ikke er tillatt å skade en annen person, så kan det i noen tilfeller være tillatt for oss å la en annen person bli skadet. Dersom man velger å gjøre gode gjerninger man ikke er forpliktet til å gjøre, vil dette i stedet utgjøre et tilfelle av såkalt supererogasjon.

Kritikk av pliktetikken

Plitetikken har blitt kritisert for blant annet å være for rigid og for å ta for lite hensyn til konsekvenser. Kant mente for eksempel at løgn alltid vil være moralsk galt uansett hvilket formål løgnen brukes til å oppnå eller hvilke konsekvenser det vil ha å ikke lyve. Særlig fra et konsekvensetisk perspektiv argumenteres det for at det vi tenker på som plikter og rettigheter må settes til side når konsekvensene av å overholde dem er for store og at verdien av plikter og rettigheter til syvende og sist må begrunnes i deres nytteverdi.

Pliktetikere

Kant er særlig kjent for sin deontologiske etikk, og mange moderne deontologer er påvirket av ham. Sentralt for Kant sto tanken om det kategoriske imperativ. Kjente moderne pliktetikere er blant andre W.D. Ross og Frances Kamm.

Liberal politisk filosofi, med sitt fokus på enkeltpersoners rettigheter, er ofte også av en deontologisk art. I moderne tid er særlig John Rawls (1921–2002) kjent for å ha utviklet og forsvart en deontologisk etikk.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Kamm, Frances M., 2007. Intricate Ethics: Rights, Responsibilities, and Permissible Harms.
  • Kant, Immanuel, 1785. Grunnlegging av moralens metafysikk.
  • Rawls, John, 1971. A Theory of Justice.

Kommentarer (2)

skrev Peder Tore

Vi man skulle forklare hva pliktetikk går ut på til en som går på baren eller ungdomsskole,tror jeg at ingen hadde forstått hva som står i denne artikkelen. Selv forstår jeg nesten ingen til av det som står. Noe som er veldig frustrenede når du får i oppgave å finne ut hva pliktetikk er .

svarte Gunn Hild Lem

Takk for innspill. Nå er starten endret for å gjøre den litt enklere.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg