tysk idealisme

Den tyske idealismen var en filosofisk bevegelse som oppstod i kjølvannet av Kant mot slutten av 1700-tallet. Særlig Kants Kritik der Urteilskraft (Kritikk av dømmekraften) banet veien for idealistene, som først og fremst telte Fichte, Schelling og Hegel, men også på forskjellig vis tenkere som Hölderlin, Sinclair og Reinhold.

Idealistene var alle sterkt påvirket av det moderne idealet om frihet. I likhet med Kant, var de opptatt av å redde frihet og rasjonalitet fra skeptisisme. Fichte foreslo selvbevisstheten som sikkert grunnlag for fornuft. Ifølge ham blir alle objekter underlagt subjektets kognitive evner. Schelling var kritisk til denne subjektive idealismen, og introduserte en absolutt idealisme som siktet mot å avdekke det opprinnelige forholdet mellom subjekt og objekt. Hegel på sin side kritiserte Schelling for å forsvare en uholdbar en metafysisk monisme. Han omdefinerte begrepet om det absolutte til en dialektisk bevegelse uten fast grunnlag. Denne bevegelsen kalte han ånd.

Idealismens arnested var i Jena, men spredte seg raskt og ble en av de mest innflytelsesrike intellektuelle bevegelsene i Europa. Som sådan skulle den bli opphavet til både såkalt kontinental og analytisk filosofi. Den britiske idealismen var dominerende i engelskspråklig filosofi på slutten av 1800-tallet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Gamm, Gerhard. Der deutsche Idealismus. Eine Einführung in die Philosophie von Fichte, Hegel und Schelling. Stuttgart 1997.
  • Pinkard, Terry. German Philosophy 1760-1860. The Legacy of Idealism. Cambridge 2002.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg