Omsorgsetikk er en tilnærming til etikk som er fokusert på utøvelse av omsorg og betydningen av relasjoner.
Omsorgsetikken har sin bakgrunn i feministisk tenkning og blir ofte forstått som å fremheve etiske verdier som er nært forbundet med en kvinnelig erfaringsverden. Omsorgsetikken settes ofte i kontrast med mer tradisjonelle etiske teorier som kan påstås å fokusere på mer tradisjonelle maskuline verdier.
Omsorgsetikken har i hovedsak sin opprinnelse i arbeidet til den amerikanske moralpsykologen Carol Gilligan. Tidligere studier av moralsk utvikling, særlig den foretatt av Lawrence Kohlberg, tok utgangspunkt i en modell der en viss tankegang omkring moralske valg ble sett på som bedre utviklet enn andre. Den mest modne formen for moralsk tankegang ble i denne modellen ansett å være den typen tankegang som tok utgangspunkt i regler, og som uttrykte upartiskhet og universalitet. Enkelte studier viste at jenter gjorde det dårligere på tester av moralsk utvikling enn det gutter gjorde, men Gilligan mente dette skyldtes at modellen som ble brukt, var orientert mot maskuline verdier og hadde en bias til fordel for menns måter å tenke om etikk. Giligans egne funn viste at jenter i studiene hadde en tendens til å fokusere mer på hvilken relasjon de sto i ovenfor andre personer, og på å utøve omsorg ovenfor andre.
Gilligan mente at Kohlbergs modell representerte en moral som fokuserte på rettigheter og abstrakt rettferdighet heller enn på ansvaret man har for å ivareta personlige relasjoner og personers velvære. Dette omsorgsperspektivet har i følge Gilligan også blitt neglisjert innenfor tradisjonell moralfilosofi – særlig innenfor teorier som utilitarisme og Immanuel Kant sin pliktetikk, såvel som innenfor den liberale politiske tradisjonen.
Med bakgrunn i Gilligans arbeid har ideen om en omsorgsbasert etikk blitt videre utviklet av moralfilosofer som blant andre Nel Noddings, Virginia Held og Michael Slote. I Norge er særlig filosofen Tove Pettersen kjent for sine bidrag til omsorgsetikken.
Omsorgsetikken er ikke utarbeidet som en fullstendig etisk teori som kan brukes for å avgjøre hva som er riktig å gjøre i enhver kontekst. I stedet peker omsorgsetikere ofte på at evnen til å utøve omsorg ikke kan baseres på ren teori, men krever en spesiell type kompetanse og sensitivitet ovenfor andres konkrete behov.
Omsorgsetikken har ulike syn på om omsorgsetikk utgjør en separat etisk teori som er i grunnleggende konflikt med andre etiske teorier. I stedet for å se på omsorgsetikk som en separat teori vil enkelte omsorgsetikere heller peke på at omsorg utgjør en verdi, praksis eller dyd som ikke har blitt lagt nok vekt på i tradisjonell moralfilosofi. Enkelte mener også omsorgsetikken kan utgjøre en form for dydsetikk.
Det finnes i hovedsak to typer kritikk av omsorgsetikken. Den ene typen hevder at omsorgsetikken ikke bidrar til frigjøring fra undertrykkende kjønnsroller, men heller til å sementere et selvoppofrende kvinneideal. Innenfor denne typen kritikk hevdes det gjerne at man i rollen som omsorgsyter reduserer sitt eget aktørskap og risikerer å bli utnyttet til fordel for andres behov.
Den andre typen kritikk går ut på at omsorgsetikken får et for snevert utgangspunkt gjennom sitt fokus på betydningen av nære relasjoner. Det hevdes i denne sammenhengen at den ikke tar hensyn til behovene og interessene til de personene som står utenfor vårt fellesskap, og også at fokuset på våre personlige relasjoner hindrer et fokus på mer systemisk urettferdighet i det offentlige liv og på den internasjonale arena. Mange omsorgsetikere anerkjenner denne problemstillingen og svarer ofte at omsorgsperspektivet ikke skal erstatte et rettferdighetsperspektiv, og at de to perspektivene må fungere i kombinasjon med hverandre.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.