Karl Popper av LSE library. CC BY SA 3.0

Sir Karl Popper, østerriksk-britisk filosof, født i Wien, men emigrerte før Hitler-Tysklands innmarsj i Østerrike til New Zealand. I årene 1949–69 var han professor ved London School of Economics. Han var en forgrunnsfigur innen vitenskapsfilosofi, metodelære og kulturfilosofi. Hans innflytelse er betydelig også utenfor fagfilosofenes krets.

Popper tilhørte den analytiske filosofi og var fra tidlig i 1930-årene i kontakt med Wienerkretsen, men uten selv å bli logisk positivist. Hans posisjon er klart utarbeidet alt i hans første betydelige arbeid, Logik der Forschung (1934; utvidet britisk utgave, The Logic of Scientific Discovery, 1959). Særpreget er den vekt han legger på falsifikasjon i motsetning til verifikasjon, på det å avsløre usannhet i motsetning til det å oppdage sannheter. Naturlover, som har som logisk form utsagn om alle begivenheter, kan av rent logiske grunner umulig verifiseres. Derimot er det i prinsipp mulig å falsifisere dem, det vil si konstatere at en naturlov er falsk, hvis den er det og fordi den er det. Fornuftig og fruktbar vitenskapelig praksis tar hensyn til dette, og søker å øke graden av hypotesenes falsifiserbarhet; dess flere falsifikasjonsforsøk en hypotese har overlevd, dess sterkere står den.

Falsifiserbarhet blir derfor vitenskapelighetens kjennemerke, dens demarkasjonskriterium overfor det uvitenskapelige. Slik blir det mulig for Popper å akseptere et mer rommelig vitenskapsbegrep enn de fleste logiske positivister. Særlig har han interessert seg for historievitenskapen. En riktig forståelse av historien tar hensyn til historiske (og sosiale) lovers egenart. De kan ikke brukes til å forutsi fremtidens historie (slik som etter Poppers syn for eksempel Marx mente).

Popper blir en nådeløs og veltalende kritiker av historismen i The Poverty of Historicism (1957, norsk overs. 1971). Samtidig ser han innen etikk og politikk en analogi til sin metodologiske falsifikasjonisme. Det er moralsk bedre og metodisk tryggere å hindre og avbøte onder enn å forsøke å virkeliggjøre tusenårsriket med det høyeste gode for alle. Dermed blir det en intim forbindelse mellom hans vitenskapsfilosofi og hans allmenne kulturfilosofi, jamfør boken The Open Society and Its Enemies (2 bd., 1945). På bakgrunn av en kritikk av Platons, Hegels og Marx' sosiale og politiske filosofi (og av autoritær politisk teori overhodet), gir Popper her et inspirert forsvar for et åpent, demokratisk samfunn. Han kaller selv ideologien for kritisk rasjonalisme. Den frie adgang til åpen og offentlig kritikk er en av livsnervene både i vitenskap og i åpne samfunn.

Andre verker er Conjectures and Refutations (1963), Objective Knowledge (1972) og hans intellektuelle selvbiografi Unended Quest (1975). På norsk foreligger Kritisk tenkning: Utvalgte Essay (2007).

  • Ackermann, Robert J.: The philosophy of Karl Popper, 1976, Finn boken
  • Hacohen, Malachi Haim: Karl Popper, the formative years, 1902-1945, 2000, isbn 0-521-89055-1, Finn boken
  • Magee, Bryan: Karl Popper, 1973, isbn 87-17-01703-3, Finn boken
  • Schilpp, Paul Arthur, red.: The philosophy of Karl Popper, 1974, 2 b., Finn boken
  • Vestens store tenkere, 2002

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.