relativisme

Relativisme, det å betrakte noe som relativt. Motsatt: absoluttisme og objektivisme. Enhver teori kan kalles relativistisk som hevder at noe eksisterer, har visse egenskaper eller er sant eller gyldig bare i forhold til noe annet, og ikke som sådan. Vi finner relativistiske posisjoner allerede i antikkens filosofi, nærmere bestemt hos sofistene hvor Protagoras formulerte homomensura-setningen: «Mennesket er alle tings målestokk.» Blant senere typiske relativister finner vi Nietzsche, Thomas S. Kuhn og de såkalte postmodernistene. Termen brukes tidvis nedsettende, men de fleste filosofer vil i dag innrømme en viss relativisme.

Det finnes en rekke former for relativisme som ikke er skarpt atskilte fra hverandre:

1) Den erkjennelsesteoretiske relativismen hevder at dommer og oppfatninger alltid er sanne eller usanne i forhold til noe. Det hevdes ofte her at erkjennelse er relativ til det erkjennende subjektet og dets fysiske, psykiske og sosiale betingelser.

2) Den historiske relativismen er forbundet med den erkjennelsesteoretiske og hevder at de dommene som det enkelte individ feller, må forstås i lys av dets historiske situasjon. Dette gjelder også alle de mer generelle teoriene disse individene utformer.

3) Den metodologiske relativismen hevder at det ikke finnes noen metode for å avgjøre hvem som har rett hvis to aktører er uenige om et spørsmål.

4) Den etiske relativismen hevder at hva som er riktig eller godt er relativt til de enkelte individer, grupper eller kulturer.

Se også historisme, kulturrelativisme, perspektivisme.