Sofist, profesjonell lærer i antikken som reiste rundt og underviste mot betaling. Retorikk stod sentralt i denne undervisningen. De viktigste sofistene var Protagoras, Gorgias, Prodikos, Hippias, Antifon, Kritias, Trasymakos og Kallikles.

Det er vanskelig å vurdere sofistenes tenkning i dag da de i hovedsak arbeidet muntlig, og etterlot seg lite skriftlig materiale. Det meste av vår viten om sofistenes tenkning har vi fra deres hovedmotstander Platon, som betraktet sofistenes virke som samfunnsoppløsende og hevdet at de var uten moralsk integritet. Man kan imidlertid også betrakte sofistene som de første opplysningsfilosofene. Flere av sofistene, blant andre Protagoras, beskrev seg selv som lærer i borgernes dyd (arete). De oppfattet seg selv som folkeoppdragere, og slik vendte de den greske filosofien fra refleksjon over naturen til refleksjon over mennesket.

Det radikalt nye med sofistene var deres kritiske refleksjoner over alminnelige forestillinger (endoxa) og sedvaner. Sofistene betraktet sannhet og moral som menneskers verk. I motsetning til det tidligere syn at moral og sannhet er naturgitt, mente sofistene at de var sedvaner. Sofistenes tenkning var først og fremst negativ, idet den virket for en oppløsning av disse sedvanene. Siden moralen ikke lenger hadde sin basis i naturen, men i den enkeltes fornuft, fulgte en sterk individualisme. Ofte førte dette til skeptisisme, relativisme eller til og med nihilisme.

Sokrates og Platons negative vurdering av sofistene har i stor utstrekning preget ettertidens oppfatning av dem, og det er betegnende at en «sofist» i dagens dagligtale vanligvis forstås som en person som forsøker å villede andre ved hjelp av spissfindigheter og logiske feilslutninger.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.