Eksperiment, en tilnærming til forskning som innebærer at forskeren manipulerer betingelser for å undersøke virkningene av dette. Hensikten er å påvise hvordan en faktor påvirker en målt variabel. Dette skjer vanligvis ut fra en begrunnet forventning, altså en hypotese.

Eksempelvis kan en forsker anta at en bestemt lysbehandlingsmetode for lett vinterdepresjon vil avhjelpe problemene, slik at det å ta lysbehandling er bedre enn ikke å gjøre det. Dette kan man teste eksperimentelt ved å la noen lett deprimerte deltakere få lysbehandling (eksperimentgruppen), andre får ikke lysbehandling (kontrollgruppen). Etter behandling sammenlignes gruppene. Forskeren får støtte for sin antakelse hvis eksperimentgruppen rapporterer mindre problemer enn kontrollgruppen.

De betingelser som manipuleres i eksperimentet omtales som uavhengige variabler, mens det som måles som en effekt av manipulasjonen omtales som avhengige variabler. I eksemplet over vil lysbehandling være den uavhengige variabel, mens depresjon vil være den avhengige variabel.

Selv om logikken i en eksperimentell tilnærming er enkel, er det noen betingelser som må oppfylles for at vi skal snakke om et ekte eksperiment:

  • Gruppene må være like før eksperimentet starter. I eksperimenter som det nevnte vil dette typisk oppnås ved at deltakerne fordeles tilfeldig til de to betingelsene i eksperimentet. Det kalles randomisering. Tilfeldig fordeling til betingelser er kanskje det viktigste kravet til et eksperiment. Hvis randomisering ikke foretas, men undersøkelsen likevel manipulerer variabler, omtales dette gjerne som en «kvasieksperimentell» undersøkelse, eller et kvasieksperiment.

  • Deltakerne innen samme betingelse må få samme behandling. Hvis lysbehandling skal gis til en gruppe, må lys med samme styrke og kvalitet gis til alle i gruppen, og det må gis i samme dose og på samme måte.

  • Forsøksleder må ha god kontroll på andre forhold som kan påvirke deltakerne mens eksperimentet pågår. Hvis noen deltakere i kontrollgruppen drar på sydenferie under eksperimentet (og dermed får «naturlig» lysbehandling), vil dette true konklusjonen man kan trekke fra eksperimentet.

  • Tilstanden eller atferden av interesse i eksperimentet, slik som for eksempel depresjon, må måles på en god måte. Dette kan skje på ulike måter, som ved intervju eller spørreskjema.

  • Forskjellen man forventer etter behandling (mindre depresjon i eksperimentgruppen) må godtgjøres, slik at forskeren kan være tilstrekkelig sikker på at lysbehandlingen faktisk har hatt en virkning. For gruppe-eksperimenter innebærer det et tilstrekkelig antall deltakere. Hva som er «tilstrekkelig» bestemmes av flere forhold, blant annet om virkningen av behandlingen er stor, og om det er stor eller liten variasjon mellom deltakerne. Typisk vil forskeren bruke statistiske prosedyrer for å trekke slutninger om forskjell (se hypotesetesting)

Hvis eksperimentet er korrekt utført, vil forskeren kunne trekke en relativt sikker konklusjon om at den uavhengig variabel har påvirket den avhengige, at lysbehandlingen gitt i eksperimentet faktisk gav mindre plager. Eksperimentet har da «indre validitet» - den kausale slutningen er holdbar.

Det å sikre at et eksperiment har indre validitet er ikke alltid lett - en rekke forhold kan true den indre validiteten. I eksemplet med lysbehandling mot depresjon vil det at noen drar på sydenferie og dermed får naturlig sollys være et forhold som alternativt kan forklare en observert bedring. Dette svekker eksperimentets indre validitet. Naturlig sollys representerer da en mulig forstyrrende (konfunderende, confounding) variabel i dette eksperimentet.

Hvorvidt et funn gjelder mer generelt, er et viktig spørsmål. Generaliseringsverdi avhenger først og fremst at den indre validitet er til stede. Men selv om dette er tilfelle, må det dokumenteres at funnet opptrer over personer, situasjoner og over tid. I den grad dette er tilfelle, har eksperimentet ytre validitet eller generaliseringsverdi.

Slik generalitet må undersøkes. Hvis undersøkelsen er blitt utført på unge deltakere, kan resultatene ha generaliseringsverdi til andre unge mennesker, men ikke nødvendigvis til eldre. Dette må eventuelt dokumenteres i en ny undersøkelse.

Eksemplet over beskriver en enkel form for eksperimenter, der en betingelse manipuleres på to nivåer (lysbehandling versus ingenting). Dette er en mye brukt tilnærming, eksempelvis for å dokumentere effekt av terapi. Slike gruppe-eksperimenter ses i ulike varianter:

  • Samme faktor kan manipuleres på flere nivåer, for eksempel i tre (mye lys, litt lys, ingenting).
  • Eksperimentet kan inkludere flere manipulerte variabler, for eksempel lysbehandling og trening.
  • Eksperimentet kan inkludere flere observasjoner av den avhengige variabelen. Eksempelvis kunne forskeren i eksemplet over måle depresjon gjentatte ganger i behandlingsperioden og/eller etterpå (repeterte målinger).

Svært mange eksperimenter gjennomføres med grupper av deltakere, men eksperimenter kan også gjennomføres med en deltaker om gangen. Det kalles gjerne N=1 design, dvs. eksperimenter med en deltaker om gangen.

Slike N=1-design har vært mye brukt, som for eksempel i Pavlovs eksperimenter med klassisk betinging, Thorndikes læringseksperimenter og Ebbinghaus’ hukommelseseksperimenter.

I dag er N=1-design spesielt mye brukt innenfor atferdsanalytisk forskning med Skinner som inspirator.

Den eksperimentelle tilnærming er av stor betydning i psykologi og i økende grad andre samfunnsvitenskaper (spesielt økonomi), fordi den gir svar på kausale problemstillinger, som i eksemplet over: «Virker denne terapiformen mot depresjon?»

For andre typer spørsmål vil andre tilnærminger være bedre. Noen ganger er forskeren interessert i om det er en sammenheng (samvariasjon) mellom depresjon og lysforhold. Dette er et enklere spørsmål som belyses med relasjonelle tilnærminger.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.