rasjonalisme

Historisk er det mange som har vært regnet som representanter for rasjonalismen i filosofihistorien. Filosofer som Platon, René Descartes, Baruch de Spinoza og Gottfried Wilhelm Leibniz er kanskje de meste kjente og tydelige representanter for rasjonalisme.

I tillegg kan man også finne at filosofer som Plotin, Augustin av Hippo, Moses Maimonides, Avicenna, Averroës, Al-Kindi, Christian Wolff, Anne Conway, Elisabeth av Böhmen og Nicolas Malebranche kategoriseres som rasjonalister.

Å kategorisere filosofer som å tilhøre rasjonalismen er ofte problematisk. De ulike rasjonalistiske filosofene varierer stort i hvor mye og hva slag kunnskap de hevder at man kan få på grunnlag av fornuften alene og uten bruk av sanse-erfaring. I tillegg varierer de i hvordan de forklarer at vi har den typen kunnskap.

Klassiske rasjonalister som Descartes, Spinoza og Leibniz tar utgangspunkt i visse begreper, påstander eller intuisjoner, som de hevder at fornuften alene kan avgjøre at er åpenbart sanne. Deretter bruker de denne grunnleggende kunnskapen for å begrunne annen type kunnskap: som for eksempel kunnskap om verden utenfor oss selv, om kausale forhold eller ulike lovmessigheter av logisk, matematisk eller metafysisk art. Forklaringen på denne evnen er at vi har visse medfødte ideer som gjør at fornuften har noe å bygge på i sitt møte med verden.

Det som er vesentlig for en rasjonalist er påstanden om at sanse-erfaring alene ikke er tilstrekkelig for å få sikker kunnskap om oss selv og verden utenfor oss selv. Det er nødvendig med visse ideer, sannheter, intuisjoner eller lovmessigheter som er begrunnet av og gitt av fornuften selv.

Descartes mente for eksempel at man kan rasjonelt tvile på det som sanse-erfaringen forteller oss om verden utenfor oss selv. Vi vet ikke om sansene bedrar oss eller gir et feilaktig inntrykk, simpelthen fordi sansene har bedratt oss i situasjoner med hallusinasjoner eller fordi det er mulig at alt en opplever nå kun er et resultat av en livaktig drøm. Han mente at vi snarere enn å stole blindt på sansene må ta utgangspunkt i det han hevdet var en enkel selvinnlysende intuitiv sannhet gitt av fornuften: at så lenge en tenker, eksisterer man («jeg tenker, jeg eksisterer», ego cogito, ego existo). Deretter mener Descartes at vi ved å ta utgangspunkt i andre selvinnlysende ideer, til slutt kan legitimerte noen av de inntrykkene som sanse-erfaringen gir oss av verden.

En hovedidé for en rasjonalist er følgelig at visse ideer, begreper eller påstander trengs fra fornuftens side for å legitimere og forankre sanse-erfaringene.

Flere rasjonalister vil forklare at fornuften har denne evnen ved å henvise til det som gjerne er blitt kalt for medfødte ideer. Begrepet «medfødt» er derimot noe uheldig, fordi de fleste rasjonalister legger mer vekt på at ideen er en iboende del av vår bevissthet eller vårt sinn snarere enn at den var der før fødselen. Det som er vesentlig er altså at de påstår at det finnes ideer som vår fornuftsevne, bevissthet eller sinn er utstyrt med på forhånd forut for all sanse-erfaring.

Slike ideer blir gjerne kalt a priori fordi de vi kan begrunne dem uavhengig av sanse-erfaringen, i motsetning til a posteriori (empiriske)ideer som krever sanse-erfaring.

Descartes hevdet for eksempel at ideen om et perfekt vesen, Gud, var en slik idé, som akkurat som ideen om et eksisterende selv var en iboende del av hans eget sinn eller bevissthet.

Man kan være rasjonalist i mer eller mindre grad avhengig av hvor mye kunnskap og hvor mange ulike områder av kunnskap som man tenker at lar seg begrunne av fornuften alene. Et standard-syn er at matematikk, mengdelære og logikk er kunnskaps-områder der en kun trenger å lene seg på fornuften, mens øvrige kunnskaps-områder, så som fysikk og biologi, nettopp er empiriske og trenger sanse-erfaring og vitenskapelige studier.

Diskusjoner mellom rasjonalister og empirister kan derfor ofte ta form av diskusjoner knyttet til visse domener av kunnskap snarere enn for kunnskap overhodet. Eksempelvis kan det være diskusjoner ved hvorvidt matematisk kunnskap har et rasjonalistisk eller empiristisk opphav.

Det er derimot ofte knyttet stor uenighet til hvorvidt områder som etikk eller estetikk kan være gitt av fornuften alene. En variant av etisk rasjonalisme vil hevde at etikkens prinsipper og regler er slike intuitive eller selvinnlysende sannheter, som fornuften alene kan avdekke. En representant for et slikt syn på etikkens område vil være Platon, men også den tyske filosofen Immanuel Kant kan tas til inntekt for et slikt syn.

Rasjonalisme kan også benyttes som et begrep om andre og beslektede posisjoner i filosofi.

I metafysikk er det for eksempel en variant av rasjonalisme som innebærer påstanden om at virkeligheten i sitt egentlige vesen ligger bak alt det vi sanser gjennom sanse-erfaringen og er noe som er tilgjengelig for fornuftserkjennelse og filosofi refleksjon alene. Representanter for et slikt syn er filosofer som Parmenides og Platon.

Et annet lignende syn er en variant av metafysisk rasjonalisme som hevder at universet er ordnet etter fornuftige og rettferdige lover. Med andre ord hevder posisjonen at universet har en fornuftig og rettferdig orden. Denne posisjonen kan slås sammen med den forrige varianten av metafysisk rasjonalisme, men de er logisk distinkte fordi det er også mulig å hevde at universet har en slik fornuftig orden men at det er mulig å tilegne seg kunnskap om den via sanse-observasjon alene. Representanter for det synet at universet er rettferdig og fornuftig ordnet finner vi hos flere av de greske og romerske stoikerne.

Det finnes også varianter av rasjonalisme innen etikk. Etisk rasjonalisme er derfor en samlebetegnelse for ulike etiske syn, som henviser til fornuften for å avgjøre viktige etiske spørsmål. En variant av etisk rasjonalisme betegner eksempelvis det synet at moralske handlinger kommer direkte fra kunnskap og riktig innsikt. Representanter for et slikt syn er Sokrates og Spinoza.

I tillegg betegner etisk rasjonalisme også det synet at etikken lar seg begrunne rasjonelt ved å vise til at det etisk riktige også er det som det er mest rasjonelt å gjøre.

• etisk rasjonalisme
• kunnskap
• teorier om kunnskap