Edmund Husserl

Faktaboks

Uttale
hˈusserl
Edmund Husserl

Edmund Gustav Albrecht Husserl

Født
8. april 1859
Død
27. mai 1938
Fødested
Markgrafschaft Mähren, Austrian Empire (nå Tsjekkia)
Dødssted
Freiburg im Breisgau, Tyskland
Edmund Husserl ville ikke bare oppholde seg ved tingene som fenomener, men ville trenge inn til deres vesen eller betydning.
Edmund Husserl av . Falt i det fri (Public domain)

Edmund Husserl var en tysk filosof og professor i Göttingen og Freiburg. Han studerte under Franz Brentano (1838–1917). Husserl var grunnlegger av fenomenologien – en metode for beskrivelse og analyse av bevisstheten – som har som sitt formål å gjøre filosofien til streng vitenskap. Han har hatt stor innflytelse både på filosofi (hermeneutikk, eksistensialisme, etikk, matematikkens filosofi og logikk) og vitenskap (psykologi, sosiologi og antropologi). Det meste av Husserls svært omfattende arbeider ble utgitt først posthumt i den store Husserliana-utgaven fra 1949.

Filosofi

Husserl var opprinnelig matematiker, men ville klargjøre det psykologiske grunnlaget for matematikkens grunnbegreper. Dette arbeidet kulminerte med Philosophie der Aritmetik fra 1891. Verket ble utsatt for sterk kritikk av blant andre Gottlob Frege (1848–1925). Husserl aksepterte denne kritikken da det viste seg å være svært problematisk å skulle gi en filosofisk begrunnelse av formal matematikk og logikk gjennom psykologisk analyse, og han tok deretter sterk avstand fra en slik «psykologisme». Han innså at begrunnelsen av logikken måtte ta utgangspunkt i en analyse av den erfaringen som går forut for enhver formal tenkning. Disse refleksjonene resulterte i verket Logische Untersuchungen fra 1900–1901. Han hevder her at logikken har en gyldighet uavhengig av psykologien og alle andre empiriske vitenskaper.

I Philosophie als strenge Wissenschaft fra 1911, utvides perspektivet, og i tillegg til psykologismen blir nå også alle former for naturalisme, historisme og verdensanskuelsesfilosofi kritisert. Det er ikke lenger bare logikkens og matematikkens gyldighet som skal sikres, men kunnskapen overhodet. Husserl argumenterer for at kunnskapen har en gyldighet uavhengig av når og av hvem den formuleres, og filosofien skal redegjøre for mulighetsbetingelsene for denne gyldigheten. Dette prosjektet ble brakt videre i Ideen zu einer reinen Phänomenologie und phänomenologischen Philosophie fra 1913, som også innebar en overgang til en transcendental fenomenologi. Husserl ville nå også vise at alle fenomener er konstituerte av det transcendentale jeg-et, og fenomenologien blir den mest grunnleggende av alle vitenskaper fordi den redegjør for mulighetsbetingelsene for enhver viten.

Husserls utgangspunkt er at all erkjennelse finner sted gjennom bevissthetsakter, og han mener det er mulig å gi en ren (objektiv) beskrivelse av det som gis i disse aktene. Han setter så «parentes» rundt alle teorier og forutfattede meninger, og betrakter utelukkende bevissthetsaktene. Han mener å kunne påvise at alle aktene kjennetegnes av intensjonalitet, det vil si av en rettethet. Bevisstheten transcenderer (overskrider) alltid seg selv fordi den alltid er intensjonalt rettet mot et objekt av et eller annet slag.

I tillegg til dette generelle trekket ved bevisstheten, mener Husserl at han også kan påvise spesielle trekk ved ulike typer bevissthetsakter. Et eksempel på dette er at ulike typer gjenstander (for eksempel tall og materielle objekter) erfares på ulik måte. Dette fenomenologiske prosjektet har visse fellestrekk med både René Descartes' (1596–1650) og Immanuel Kants (1724–1804) filosofi. Forbindelsen til Descartes påpekes av Husserl i Cartesianische Meditationen fra 1931; likheten består vesentlig i at begge tar utgangspunkt i den egne bevisstheten for å garantere erkjennelsens objektivitet, i tillegg til at det metodiske aspektet tillegges svært stor vekt.

Med Die Krisis der europäischen Wissenschaften und die transzendentale Phänomenologie fra 1936–1937, med ny utgave i 1954, finner en markant utvikling sted ved at begrepet «livsverden» rykker inn i sentrum. Livsverden er den konkrete virkeligheten vi erfarer og lever i, og er en forutsetning for all empirisk vitenskap. Vitenskapen abstraherer, idealiserer og formulerer lover som i stor utstrekning forklarer verden. Denne forklaringskraften tildekker imidlertid den transcendentale subjektiviteten som er kilden for alle meningsstrukturer, og abstraksjonene medfører at vitenskapen mister kontakten med den livsverden som først gjorde den mulig. «Krisen» Husserl sikter til i tittelen, består i at vitenskapene fremmedgjør oss i forhold til verden, og gjennom den fenomenologiske tilbakeføringen til bevisstheten vil han gjenopprette forbindelsen mellom livet, kulturen, vitenskapen og bevisstheten.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bell, David: Husserl, 1990
  • Smith, Barrt & David Woodruff Smith, red.: The Cambridge companion to Husserl, 1995
  • Vestens tenkere, bind 3, 1993
  • Zahavi, Dan: Husserls fænomenologi, ny udg., 2001

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg