John Langshaw Austin, britisk filosof, professor i moralfilosofi i Oxford fra 1952. Gjennom direkte påvirkning på kolleger og studenter, snarere enn gjennom sine skrifter, ble Austin en dominerende skikkelse i britisk filosofi etter den annen verdenskrig. Hans mål var gjennom inngående undersøkelser av dagligtalens former og begreper å kaste lys over filosofiske problemer. I arbeidet med å klarlegge ords betydning, bruk og innbyrdes forbindelser brukte Austin i stor utstrekning ordbøker, sitatsamlinger og ikke-filosofisk litteratur, mens filosofiske (og leksikografiske) forklaringer ble undersøkt først når man på grunnlag av det primære materiale hadde dannet seg sin egen oppfatning. Verker bl.a. Philosophical Papers (1961), Sense and Sensibilia (1962), How to Do Things with Words (1962).

Austins bidrag har i særlig grad vært knyttet til språkets forskjelligartede funksjoner. Han innførte bl.a. betegnelsen performativ (av eng. perform, 'utføre') for en ytring som i motsetning til en påstand ikke er sann eller usann, men hvorved den talende utfører en handling, f.eks. nedlegger et forbud («Jeg forbyr deg...»). I motsetning til performativer kalte han ytringer som er sanne eller falske for konstativer. Et problem var imidlertid at en konstativ ytring kan fungere performativt, f.eks. kan «Glasset mitt er tomt» være en oppfordring til at det skal fylles. Austin definerte derfor tre typer handlinger som utføres når man sier noe: Den lokusjonære handling (av eng. locution, 'ytring') er selve dette at en ytring skjer. Den illokusjonære handlingen er den språkhandling som utføres i og med ytringen, f.eks. spørre, love, beordre. Den perlokusjonære handlingen er virkningen av ytringen, f.eks. at noen blir overbevist, sjokkert el.l.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.