Sofie av Hannover

Det var gjennom Ernst August at Sofie kom i kontakt med Leibniz, da han arbeidet som hoffbibliotekar og rådgiver hos kurfyrsten av Hannover. Det er i alt bevart rundt 300 brev mellom Sofie og Leibniz. I tillegg finnes det gjerne flere versjoner av samme brev fra Leibniz sin hånd, samt en del andre nedtegnelser som Leibniz gjorde etter samtaler med Sofie. I alt eksisterer det derfor over 600 dokumenter i korrespondansen mellom dem.

Blant temaene som særlig interesserer dem, finner vi forholdet mellom den protestantiske og katolske kirken. I tillegg diskuterer de andre større eller mindre problemer, slik som spørsmålet om det 18. århundret begynner med året 1700 eller 1701, om det virkelig finnes synske personer, og hvorvidt det faktum at arkeologer hadde funnet en spesielt stor tann i den nærliggende byen Brunswick kunne brukes som bevis for at det i tidligere tider hadde eksistert uhyrer.

Historisk er Sofie mest kjent for at hun krevde retten til den engelske tronen. I mars 1701 vedtok det engelske parlamentet, i kjølvannet av «den ærerike revolusjonen» (The Glorious Revolution) i 1688 og Bill of Rights fra 1689, den såkalte Act of Settlement, som tilsa at tronen bare kunne innehas av protestanter. Siden den regjerende dronning Anne ikke hadde noen gjenlevende tronarvinger, var det mulig for Sofie, som datter av Elizabeth Stuart, å hevde retten til tronen.

Sofie falt om og døde i slottshagen Herrenhausen i 1714. Hvis hun hadde levd to måneder lenger enn hun faktisk gjorde, ville hun blitt dronning av England. I stedet ble hennes eldste sønn Georg Ludwig (1660–1727), som i 1698 hadde overtatt som kurfyrste av Hannover etter Ernst Augusts død, kong George 1. av England og Irland. Dagens engelske kongefamilie kan således føre sin slekt tilbake til Sofie.

Sofies datter Sofie Charlotte (1668–1705) giftet seg for øvrig med kong Fredrik 1. av Preussen.

I Sjette Meditasjon i Meditasjoner slår Descartes fast at mennesket består av to ulike og selvstendig eksisterende substanser, nemlig den sjelelige substansen (res cogitans) og den legemlige substansen (res extensa). Tenkning og utstrekning utgjør egenskaper eller «væremåter» (modi) under henholdsvis den sjelelige og legemlige substansen. Legemet har utstrekning og mangler tenkning, mens sjelen har tenkning og mangler utstrekning. Videre er legemet materielt, mens sjelen er immateriell.

Dette synet på mennesket fører Descartes inn i det såkalte «dualismeproblemet», ettersom det fremstår som problematisk å forklare hvordan noe immaterielt, sjelen, kan bevege noe materielt, legemet (mind-body problem). Descartes sin løsning, som han først presenterer i sitt siste verk, Sjelens Pasjoner fra 1649, består i at kommunikasjonen mellom sjelen og legemet finner sted i «konglekjertelen» (epifysen, glandula pinealis).

Leibniz er enig med Descartes i at det mest grunnleggende i tilværelsen er substanser. En substans for Leibniz er en dynamisk enhet av krefter. «Kraft» er et grunnbegrep for Leibniz, da det er den iboende kraften i enhver substans som forårsaker bevegelse. Han skiller mellom enkle eller «egentlige» substanser, som er udelelige enheter eller «monader», på den ene siden, og sammensatte eller «uegentlige» substanser, på den andre.

Ordet «monade» er gresk og betyr «enhet», og dette begrepet er trolig for Leibniz en arv fra den engelske filosofen Anne Conway. Et legeme er slik ikke en substans i seg selv, men er snarere et sammensatt aggregat av enkle substanser. Vi betrakter verden som en utstrakt og sammensatt enhet, men dette er en uegentlig værende, da det i realiteten forholder seg slik at det kun er enkle, udelelige og egentlige substanser eller enheter som eksisterer. Det sammensatte kan forsvinne, mens det usammensatte ikke kan gå til grunne. Med andre ord kan et legeme oppløses og forsvinne, mens sjelen har evig eksistens.

Enhver monade er ikke bare en enhet av krefter, men de er også utstyrt med sin helt særegne «persepsjon». Det betyr at enhver monade persiperer eller «speiler» universet på sin særegne måte. Dette fører til at det eksisterer et hierarki mellom monadene, for det hersker stor ulikhet i forhold til hvor klart og tydelig de ulike monadene speiler universet, det vil si hvor klart og tydelig oppfatning den enkelte monade har om sitt eget vesen. Noen monader speiler nesten ikke universet i det hele tatt, mens andre gjør de bare på en uklar og tvetydig måte. Det finnes også monader som speiler universet svært klart og tydelig, og dette er de åndelige og rasjonelle sjeler.

Overfor Sofie forsøker Leibniz å fremstille teorien om at enhver monade speiler universet på sin unike måte ved å sammenligne monadene med løv i slottshagen i Herrenhausen. Sofie vil nemlig ikke kunne finne to løv i hagen som er helt identiske. Tilsvarende finnes det ikke to monader som er helt sammenfallende og som speiler universet på helt identisk måte.

Som substans eksisterer enhver monade selvstendig og uavhengig av alt annet, noe Leibniz uttrykker ved å hevde at monadene ikke har vinduer. Dette betyr at en substans aldri beveger en annen substans eller påvirkes av andre substanser. En monade er uforgjengelig i den forstand at den ikke oppstår og forgår, men har evig eksistens. Den er dog kapabel til å forandre seg, men den forandrer seg da kun i forhold til indre prinsipper i substansen selv. Uavhengigheten gjelder dog med ett unntak, for substansene har en avhengig eksistens i forhold til Gud. Gud har nemlig initiert en orden slik at alle substansene fungerer i harmoni med hverandre.

Dette er Leibniz sin kjente doktrine om preetablert harmoni. På grunn av denne harmonien er det slik at en endring i en monade svarer til endringer i andre monader, selv om altså enhver endring i en monade skjer ut fra immanente prinsipper i monaden selv. Dette svarer, hevder Leibniz i et av sine brev til Sofie, til en urmaker som har laget to klokker. Endring, det vil si bevegelse, i den ene klokken svarer til en bevegelse i den andre klokken, selv om de to bevegelsene finner sted uavhengig av hverandre og i tråd med immanente prinsipper og krefter i klokkene selv.

Som introduksjon til kritikken av Leibniz sitt syn på forholdet mellom sinn og kropp refererer Sofie til en diskusjon mellom hennes sønn Georg Ludwig og Gerhard Wolter Molanus (1633-1722), abbed ved det cistercianske klosteret i den nærliggende landsbyen Loccum. Striden mellom dem bestod i om tanker kunne tilkjennes utstrekning. Georg Ludwigs oppfatning var at tanker har utstrekning ettersom de representerer refleksjoner over sanseerfaringer av legemlige størrelser som har utstrekning. Molanus var derimot av den oppfatning at tanker ikke har utstrekning, men at de snarere representerer rasjonelle størrelser som vesentlig adskiller seg fra de legemlige utstrakte.

Sofie gjør oppmerksom på at hun er på parti med sønnen sin, og ber Leibniz om å avgjøre striden. Sofie argumenterer nemlig for at tanker som stammer fra sansene, er materielle, samtidig som hun påstår at alle tanker har sitt opphav i sansene. Fra disse antakelsene slutter hun at alle tanker er materielle i sin natur. Vi kan med fordel bryte dette argumentet ned i to argumenter, samtidig som vi i et senere brev også kan skille ut et tredje argument for at våre forestillinger er materielle.

I det første argumentet tar Sofie utgangspunkt i antakelsen om at alle våre tanker er sammensatte av ting som påvirker oss gjennom sansene. Siden det kun er materielle ting som påvirker oss gjennom sansene, konkluderer hun med at alle våre tanker er sammensatte av materielle ting. Argumentet minner unektelig om empirismen sin tabula rasa-metafor. Som kjent hevder for eksempel David Hume at vi ikke har andre (ekte) «forestillinger» (ideas) enn de som har sitt opphav i «sanseinntrykk» (impressions). Da vi ikke kan ha inntrykk av den nødvendige forbindelsen mellom årsak og virking, kan vi heller ikke vite at det eksisterer en slik relasjon.

I sitt svar til Sofie gir imidlertid Leibniz, som må sies å være talsperson for rasjonalismen, et forsvar for Molanus sin posisjon. Ifølge Leibniz er det nemlig slik at vi ikke bare tenker på det som vi har sanseerfaring av, men også det som vi ikke sanser. For Leibniz finnes det nemlig ideer som har en relasjon til det vi sanser, men som vi likevel ikke direkte persiperer. Eksempler er ideene om kraft, forandring, tid, enhet, sannhet og det gode.

For å ta ideen enhet som eksempel: Siden det finnes mangfold i verden, er det for Leibniz slik at det samtidig også må finnes enhet. Alle våre sanseinntrykk er mangfoldige, men gjennom vår tenkning har vi også tilgang til noe enhetlig, nemlig monaden og dens verden. Siden alt materielt og sansbart er sammensatt, samtidig som det må finnes noe som ikke er sammensatt, altså noe som det sammensatte er sammensatt av, følger det at det må finnes noe immaterielt som vi kun kan ha tilgang til gjennom tankene. Molanus sin oppfatning av tanker og deres immaterielle status er slik i bedre overensstemmelse med Leibniz sin posisjon enn det Sofie og hennes sønns oppfatning er.

Sofie mener at det ikke er mulig for oss å forestille oss noe immaterielt. I sitt andre argument kombinerer hun denne forestillingen med antakelsen at det alltid eksisterer et «materielt» samsvar mellom objektet for forestillingen og forestillingen selv. Sofie tar nemlig utgangspunkt i antakelsen om at alle forestillinger er forestillinger av materielle ting. Siden alle forestillinger er alltid av samme natur som objektene de forestiller, konkluderer hun med at alle forestillinger er materielle. Med antakelsen om materielt samsvar mellom forestilling og objekt, ser Sofie ut til å mene at for eksempel min forestilling om gull selv er laget av gull. Ved hjelp av dette premisset, samt premisset om at alle forestillinger omhandler materielle ting, konkluderer hun altså med at alle forestillinger er materielle.

Leibniz kritiserer også dette argumentet. Som vi nettopp har sett, tar han nettopp til motmæle mot premisset om at alle forestillinger omhandler materielle ting. Dessuten er premisset om materielt samsvar mellom forestilling og objekt er problematisk. Det er nemlig ikke materien til legemene vi sanser som trer inn i vår sjel, vår bevissthet, idet vi danner ideer om dem. Selv om min forestilling om Parthenon-tempelet på Akropolis i Athen omhandler et objekt laget marmor, følger det ikke at min forestilling om dette tempelet som sådan består av marmor.

I sitt tredje argument tar Sofie utgangspunkt i antakelsen om at bevisstheten er som en beholder som har plass til et endelig antall forestillinger. Videre er våre forestillinger materielle og opptar plass i bevisstheten. På et gitt tidspunkt vil beholderen gå full, hvilket betyr at det ikke er plass til flere forestillinger. For å kunne innta nye forestillinger må man derfor sjalte ut tidligere forestillinger, altså rett og slett glemme dem, slik at det blir plass til de nye. Fra dette kan vi slutte at bevisstheten er endelig og forestillingene er materielle. Synet på bevisstheten som en slags beholder er ikke så ulikt empiristene, særlig John Locke. Forskjellen til empiristene er dog at Sofie ser på forestillingene selv som materielle. Videre ser også beholderen, altså bevisstheten selv, ut til å være materiell, da en immateriell beholder vel vanskelig kan være endelig og gå full.

Leibniz avviser ikke direkte Sofies argument for at sjelen er materiell, men han svarer heller ved å vise til hvordan han selv forstår forholdet mellom sjel og legeme. Som nevnt ovenfor, ser Leibniz på samvirket mellom sjel og legeme som en form for preetablert harmoni, der de samvirker parallelt og uavhengig av hverandre, tilsvarende som to klokker går parallelt uavhengig av hverandre. Det er dermed ikke tale om at finnes noen direkte kontakt mellom sjel og legeme slik at sjelen beveger legemet, eller motsatt at legemet påvirker sjelen. Universet er nemlig slik innrettet at sjelen og legemet virker harmonisk sammen uavhengig av hverandre. De speiler hverandre, slik at når for eksempel alderen fører til en svekkelse av sjelen, svarer dette samtidig til en svekkelse av legemet, selv om det ikke er noe direkte årsakssammenheng mellom de to «hendelsene». Slik unngår Leibniz det problemet som Descartes har når det gjelder det immaterielles evne til å bevege det materielle. Sofies argumenter bidrar til å klargjøre denne teorien.