Thomas Hobbes er en av de viktigste britiske filosofer.

av SCODE. begrenset

Thomas Hobbes, engelsk filosof, en av de mest innflytelsesrike britiske tenkere. Hobbes studerte i Oxford. Han reiste mye og traff blant annet René Descartes, Pierre Gassendi og Galileo Galilei. Han var en tid Francis Bacons medarbeider.

I likhet med alle disse stod han i opposisjon til den skolastiske filosofien, som til tross for utviklingen innen naturvitenskapene stadig dominerte ved universitetene.

Hobbes er en av de store filosofiske systembyggere på 1600-tallet. Ut fra noen få enhetlige prinsipper av mekanistisk og materialistisk art søker han å utlede teorier for forklaring og forståelse av all virkelighet: naturens, universets, samfunnets og menneskets.

Mens Descartes er dualist og antar to substanser, en utstrakt og materiell og en tenkende og åndelig, er Hobbes materialistisk monist: Han antar bare én substans, den utstrakte materie.

Grunnlaget for alt som skjer, er ifølge Hobbes bevegelse i materiens smådeler; tingenes eneste objektive egenskaper er utstrekning og bevegelse.

Hobbes mente disse to egenskapene var tilstrekkelige til å forklare alle fenomener i natur, sjeleliv og samfunnsliv – nærmest etter modell av mønstervitenskapen fysikk, som besto av mekanikk og astronomi.

Thomas Hobbes er en av de viktigste bidragsyterne innen politisk filosofi

Forsiden på Hobbes’ kanskje mest kjente verk, Leviathan fra 1651, hvor han utbroderer sin politiske filosofi av Ukjent. Falt i det fri (Public domain)

I psykologien blir derfor Hobbes determinist; all erkjennelse går tilbake på sansning som igjen kan reduseres til bevegelse i den ytre verden og i sanseorganene. Hans lære på dette punkt har påvirket den senere assosiasjonisme.

Selvsagt kunne ikke Hobbes dokumentere en slik psykologisk teori; den bygde på spekulasjoner. Men det program disse spekulasjonene uttrykker, er også i noen grad et naturlig og rimelig program for vitenskapene på 1600-tallet.

For fysiologiens vedkommende finner vi et lignende program hos Descartes. Fysikken, særlig mekanikk, optikk og astronomi, hadde nådd lengst på denne tiden, og det var nærliggende å anta at dens prinsipper og grunnbegreper ville vise seg fruktbare også på andre områder, som fysiologi og psykologi.

Størst innflytelse har Hobbes kanskje hatt som politisk filosof. Her er hans grunnsetning at all handling har sitt utspring i selvoppholdelsesdriften, driften etter å overleve, og den frykt som trusler mot selvoppholdelsen utløser.

Sentralt i hans politiske filosofi står en såkalt kontraktsteori. Menneskets naturlige drifter og tilbøyeligheter, altså selvoppholdelse og frykt, ville av seg selv føre til en naturtilstand som måtte bli en «alles krig mot alle».

Men en slik universell borgerkrig ville være uforenlig med det like universelle ønske om å overleve. Fornuften dikterer derfor at man bør søke freden, at det bare kan skje gjennom avtale og overenskomst, og at avtaler derfor må holdes.

For å sikre freden gjør menneskene avtaler om sammenslutninger (statsdannelser) og overdrar styremakten til en hersker som må stå over stridende parter og enkeltindivider og som derfor helst skal være en absolutt monark. Han skal gi lover for å sikre fred og velferd.

Hobbes' lære om naturtilstanden og samfunnskontrakten er neppe direkte og bokstavelig ment. Hobbes tror ikke at naturtilstanden med alles krig mot alle en gang faktisk har foreligget; da ville det ikke ha blitt slutt på den. Heller ikke mener han at kontraktinngåelsen som konstituerer statsdannelsen, er å gjenfinne i en konkret historisk begivenhet.

«Naturtilstand» og «kontrakt» står for fiksjoner eller modeller som skal forklare og rettferdiggjøre visse sider ved faktiske eller mulige statsdannelser og deres rettslige og politiske systemer. Fornuftige mennesker bør oppføre seg som om de hadde inngått slike kontrakter, og Hobbes' argumentasjon fremstår da som et normativt, naturrettslig resonnement. Lignende tanker finner vi igjen hos senere kontrakt-teoretikere som John Locke og Rousseau.

Hobbes' filosofiske hovedverk faller i tre deler:

  • De corpore (1655), som inneholder hans lære om bevegelsen som fysisk grunnfenomen,
  • De homine (1658), som handler om psykologi og fysiologi, og
  • De cive (1642) om staten.

Andre skrifter er Elements of Law (1642) og Leviathan (1651).

  • Malcolm, Noel: Aspects of Hobbes, 2002
  • Sorell, Tom, red.: The Cambridge companion to Hobbes, 1996
  • Agora, årg. 9, nr. 2/3, 1991 (tema: Thomas Hobbes)
  • Eriksen, Trond Berg: Vestens store tenkere, 2002

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.