Clara Zetkin

Faktaboks

Clara Zetkin
Clara Eissner
Uttale
zˈetkin
Født
5. juli 1857, Wiederau, Sachsen, Tyskland
Død
20. juni 1933, Moskva, Sovjetunionen (nå i Russland)
Clara Zetkin er kjent som marxistisk teoretiker, aktivist, skribent og foredragsholder, og som initiativtakeren bak den internasjonale kvinnedagen. Hun var opptatt av kvinners rettigheter, men mente arbeiderklassens interesser måtte prioriteres foran kvinners, og at full kvinnefrigjøring bare var mulig i et sosialistisk samfunn.
Av .

Clara Zetkin var en tysk sosialist, lærer, politiker og forkjemper for kvinners rettigheter. Hun er kjent som marxistisk teoretiker, aktivist, skribent og foredragsholder, og som initiativtakeren bak den internasjonale kvinnedagen.

Zetkin var tilknyttet det tyske sosialdemokratiske partiet, Sozialdemokratische partei Deutschlands (SPD), hvor hun arbeidet innenfor kvinnebevegelsen. Fra 1916 var hun en del av partiets ytterste venstrefraksjon, spartakistene, og fra 1918 ble hun med i det nyoppstartede Tysklands kommunistiske parti (KPD).

Som sosialist var Zetkin først og fremst opptatt av kvinners yrkesdeltakelse og frigjøring, ikke av stemmerett for kvinner, slik de borgerlige feministene var. Hun mente fullstendig kvinnefrigjøring kun var mulig i et sosialistisk samfunn.

Barndom og ungdom

Zetkin ble født i Sachsen i 1857 som Clara Eissner, hvor hun vokste opp i en ambisiøs, men meget sparsommelig familie. Claras far var lærer og kantor, moren først og fremst opptatt av kvinnefrigjøring. Idealet var den franske revolusjonen og mottoet frihet, likhet og broderskap. I 1872 flyttet familien til Leipzig, hvor barna kunne få en yrkesutdanning. Clara fikk anledning til å gå på et meget godt lærerseminar, og ble faglærer for moderne språk. Hun ble der i fire år, fikk god kontakt med ungdom i arbeiderbevegelsen og traff russiske emigranter og studenter. Blant disse var Ossip Zetkin, en dyktig snekker og politiker, som skulle bli hennes kjæreste og samboer. De giftet seg ikke, for Clara ville beholde statsborgerskapet i Tyskland, men hun begynte å bruke hans etternavn. Begge ble sosialister.

Den annen internasjonale

Dette bildet, som er tatt på Den annen internasjonales kongress i Zürich i 1893, viser en del av tidens ledende tyske sosialdemokrater: Nummer tre fra venstre er Clara Zetkin, nummer fire fra venstre er Friedrich Engels, nummer fire fra høyre (ved bordenden) August Bebel, helt til høyre Eduard Bernstein.

Av /NTB Scanpix ※.

På grunn av Otto von Bismarcks anti-sosialistlover av 1878 måtte Zetkin-paret enten gå i eksil eller arbeide illegalt. De slo seg ned i Paris i 1883, og fikk to barn, Maxim og Kostja. Familien levde nå i svært kummerlige kår, og i 1887 klarte de ikke å betale husleien lenger. De ble kastet ut av leiligheten de bodde i og fratatt alt annet enn klærne sine. Så gikk de til fots gjennom byen, og fikk til slutt plass på et rom hos en bekjent. Ossip Zetkin fikk tuberkulose, og ble lam og dermed sengeliggende i 1887, før han døde i begynnelsen av 1889. «Det var som om livet mitt sto stille», skrev Zetkin noen år senere.

I 1889 ble anti-sosialistlovene avviklet, og dermed ble det slutt på forbudet mot sosialisme i Tyskland. Samme år ble Zetkin bedt om å holde en tale under Den annen internasjonale i Paris: Hun holdt talen den sjette juli, og hadde en stor skare av tilhørere. Temaet var kvinnenes frigjøring. Zetkin mente at industri i stor skala og med mekanisk produksjon gjorde det mulig for kvinner å ta sin del av produksjonen som arbeidskraft. Hun hevdet imidlertid også at bare i et sosialistisk samfunn ville kvinner få sine rettigheter. Hun betraktet arbeiderklassens kvinner både som menns «slaver» og slaver for kapitalistene. Derfor mente hun at det var viktig for kvinnene å være økonomisk uavhengige, samtidig som hun la vekt på arbeidet deres i hjemmene.

Foredraget ble møtt med enorm begeistring fra publikum, men ikke fra den gruppen som skrev resolusjoner under Den annen internasjonale. I den ble det blant annet stilt krav om at industriarbeid for kvinner skulle forbys fordi de førte til skader på den kvinnelige organismen. Zetkin klarte imidlertid å få gjennom en erklæring om at menn pliktet å behandle både kvinner og menn med basis i like rettigheter.

Familieliv og politikk i Sachsen

Clara Zetkin (til venstre) og Rosa Luxemburg på vei til kongress i Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD) i Magdeburg, 1910.

Clara Zetkin og Rosa Luxemburg
Av .

Senere i 1889 reiste Zetkin til Stuttgart i Sachsen med barna. Der ville hun sikre seg at både de og hun fremdeles hadde status som tyske statsborgere. Hun la frem skriftlige bevis på at hun ikke hadde gjort noe ulovlig, og fikk da tillatelse til å bosette seg i Stuttgart. Hun fikk imidlertid beskjed om at hun stadig ville bli overvåket. I Stuttgart traff Zetkin den 18 år yngre kunstmaleren Georg Friedrich Zundel, som hun giftet seg med. I huset deres i Stuttgart inviterte paret til fest og gledet seg over et sosialt og engasjert liv. Blant gjestene var Zetkins gode venner August Bebel og Rosa Luxemburg, begge sentrale figurer i SPD.

I 1891 fikk Zetkin ansvaret for Die Gleichheit (Likheten), et tidsskrift for arbeiderkvinnene i SPD og deres interesser, men også et populært blad med stoff for kvinner og barn. Da Clara Zetkin overtok Die Gleichheit i 1892 hadde tidsskriftet et opplag på 2000 eksemplarer – innen 1914 ble det 125 000. Hun ble en sentral figur i SPDs kvinnepolitikk.

I 1907 arrangerte SPD den første internasjonale sosialistiske kvinnekonferansen, som ble holdt i Stuttgart. Zetkin ble valgt til sekretær, og Die Gleichheit ble den sosialistiske kvinnebevegelsens offisielle organ. Hun agiterte mot krig og væpnede konflikter, og reiste på kryss og tvers i Tyskland med sine foredrag, som ble meget godt mottatt. Det kunne være opptil 1500 tilhørere på en gang, de aller fleste fra arbeiderbevegelsen.

Målet for den sosialistiske kvinnebevegelsen var å skape et annet og bedre samfunn. Denne planen viste seg imidlertid vanskelig å opprettholde. Det revolusjonære, sosialdemokratiske partiet SPD hadde gjennom 1890-årene gått inn for et marxistisk program, men utviklet etter hvert til å være et mer konservativt, reformistisk parti. Da ble det stadig vanskeligere for Clara Zetkin å få gehør fra medlemmene. I tillegg hadde hun problemer både i personlig sammenheng og med helsen.

Feminisme og kvinnesak

Zetkin var lenge redaktør for Die Gleichheit («Likheten»). Utgave fra 1917.
.

Borgerlige feminister hadde Zetkin lite til overs for. Deres kamp for kvinnesak var bare en reformbevegelse, mente hun, og derfor ville den ikke få noen betydning. Proletariatet måtte ta vare på sine klasseinteresser fremfor «kvinners spesielle interesser», sa hun. Dessuten mente hun at bare når generell stemmerett for menn var aktuell, kunne sosialdemokratene slåss for kvinners stemmerett.

I 1910 ble den andre internasjonale sosialistiske kvinnekonferansen arrangert i København. Fremmøtet var stort, over hundre kvinner fra 17 ulike land. For mange kvinner var det stemmerett som var det store målet, blant annet for belgiere, dansker, nordmenn og briter. Disse mente at man måtte ta ett skritt av gangen for å vinne frem til den fulle stemmeretten. Zetkin og hennes tilhengere støttet ikke opp om dette.

På kvinnekonferansen i København kom Zetkin med et forslag om å få i stand en internasjonal, sosialistiske kvinnedag. Dette var det enighet om, og etter hvert ble dagen lagt til den 8. mars hvert år. Den skulle feires i alle land som «Den internasjonale kvinnedagen». Inspirasjon til dette hadde Zetkin fått da hun hørte om en stor demonstrasjon i Syerskenes fagforening (Needle trades union) i New York. Mange av disse var sosialister.

1914 – Første verdenskrig

Foto av Zetkin fra hennes eldre dager, ukjent sted.

Av /NTB.

Den 4. august 1914 var første verdenskrig i gang. Et flertall av de etter hvert konservative, tyske sosialdemokratene i SPD sluttet seg til Riksdagens krigsbevillinger. De bidro med pengebeløp og deltok siden i krigen. Som tilhenger av fredsbevegelsen nektet Zetkin å være med på noe av dette. Derfor ble hun utsatt for forfølgelser fra myndighetene – med hets, spionasje og post som var blitt åpnet og lest. Hun var mye syk og hadde store smerter. De tre hundene hennes ble forgiftet. Tidsskriftet Die Gleichheit ble sensurert av myndighetene. Enda verre: etter 25 år fikk hun sparken som redaktør i Die Gleichheit av SPD. Et voldsomt tilbakeslag var det også at hennes mann Georg Friedrich Zundel meldte seg til militærtjeneste. Dermed var ekteskapet over.

Zetkin ble mer radikal i sin politikk. I mars 1915 klarte hun å organisere en internasjonal kvinnekonferanse i Bern. Dette var det første anti-militaristiske programmet etter at krigen begynte, og folk kom langveis fra for å samles om fred. I 1916 var hun med på å stifte Spartakusforbundet, som var ytterste venstre fløy av sosialdemokratene (SPD).

Den 11. november 1918 var krigen over, men volden mot sosialistene ble videreført. I desember 1918 ble KPD (Det kommunistiske tyske parti) stiftet av Spartakusforbundet, og Zetkin ble medlem. I januar 1919 ble Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht ble myrdet på grunn av sin deltakelse i den mislykkede spartakusoppstanden, og det på en grusom måte. Luxembourg hadde vært Claras beste venn i mange år, og Liebknecht var også en god venn. Etter drapene måtte Zetkin søke dekning.

Til Sovjetunionen

Fra 1920-årene bodde Zetkin delvis i Sovjetunionen. Foto fra Kominterns tredje kongress i Moskva, 1921. Zetkin er nummer to fra venstre.

Byste av Clara Zetkin i Dresden (Tyskland).

.
Lisens: Gnu FDL

I 1920 kom Zetkin for første gang til Russland (fra 1922 en del av Sovjetunionen). Hun ble godt mottatt, og skrev tilbake til venner i Tyskland om de gode forholdene der. Året etter var hun tilbake i Tyskland, og ble leder i det vesteuropeiske kvinnesekretariatet i Berlin fram til 1924. Da dette ble oppløst, tok hun over som leder i det internasjonale kvinnesekretariat i Moskva. Hun skiftet nå på å bo i Tyskland og Sovjetunionen, men etter hvert ble det mest det siste. Her hadde hun et nært vennskap med Aleksandra Kollontaj, Vladimir Lenin og hans kone Nadezjda Krupskaja.

Zetkin var også medlem av den internasjonale kommunistiske eksekutivkomité i Sovjetunionen, hvor hun uten å nøle diskuterte med Josef Stalin og kritiserte hans mangel på demokrati i Det sovjetiske kommunistpartiet, som han overtok ledelsen av etter Lenins død i 1924. En venninne i Moskva, Maria Reese, erklærte i 1932 at «Clara var den eneste Mannen (sic), som våget å gi Stalin skikkelig motstand».

Zetkin var aktiv politisk ut hele sitt liv. I den tyske Riksdagen i 1932 holdt hun en flammende tale mot den truende fascismen i sitt hjemland. Hun var allerede meget syk, og reiste tilbake til Sovjetunionen sammen med sønnen Maxim. Året etter holdt hun sin siste tale for russiske kvinner og menn, denne gangen om den internasjonale kvinnedagen.

Død og ettermæle

Zetkin døde i juni 1933. Omkring 400 000 kvinner og menn i Moskva møtte frem for å bøye seg for henne i ærbødighet da hun lå på Lis de parade i Fagforeningens Hus. Urnen ble satt inn i Kreml-muren i Moskva.

En debatt om Clara Zetkin fortsatte i nyere tid. Psykolog og feminist Alice Schwarzer holder på at Zetkin var en «desidert antifeministisk sosialist». Fra Schwarzers side var ikke dette noe pluss. Filosof og forfatter Angela Davis mener derimot at Zetkin sto for «likestilling for kvinnene, en absolutt integritet og samtidig varm menneskelighet».

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Florence Hervé (Hrsg): «Clara Zetkin oder: Dort Kämpfen, wo das Leben ist.» Dietz Berlin 2020
  • «Clara Zetkin: «Selected Writings» Edited by Phlip S. Foner, Haymarket books, Chicago 2015
  • Gisela Bock: «Women in European History» Blackwell Publishers 2002 (Oversatt fra tysk)
  • Claus Clausen og Susanne Giese: «Arbeiderkvinder i alle lande». Tiderne Skifter, Köbenhavn 1974
  • Ida Blom, Sølvi Sogner og Bente Rosenbeck: «Kvinner i den vestlige verden fra år 1500 til i dag.» Cappelen 2005

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg