Thomas Aquinas. Freske av Fra Angelico i St. Markuskirken i Firenze.

Anon. Begrenset gjenbruk

Thomas Aquinas var en italiensk teolog og filosof. Han var middelalderens mest berømte kirkelærer og den katolske kirkes klassiske dogmatiker.

Aquinas var sønn av greven av Aquino (nær Napoli), men brøt tidlig med familien og trådte inn i Dominikanerordenen i 1243. I 1245 kom han til Paris og ble elev av Albertus Magnus, som førte ham inn i Aristoteles' filosofi. Thomas skrev selv kommentarer til Aristoteles' skrifter, og han benyttet da oversettelser direkte fra gresk uten å gå omveien om arabiske og jødiske oversettere, som det ellers var vanlig å gjøre. Han kjente også nyplatonismens tanker.

Thomas ble kanonisert alt i 1323. Med pave Leo 13s encyklika Aeterni Patris fra 1879 ble hans filosofi gitt en privilegert stilling som mønster for katolsk filosofi (se nythomisme). Etter 2. Vatikankonsil i 1962–1265 er thomismens stilling i katolsk filosofi ikke lenger så dominerende som før.

Thomas' innsats som teolog og filosof er først og fremst knyttet til gjenoppdagelsen av Aristoteles på 1200-tallet. Hans skrifter hadde inntil da bare vært kjent i ufullstendig og til dels forvansket overlevering. Denne «nye» og intellektuelt nærmest uimotståelige lære skapte store problemer for tidens teologer. Den stemte dårlig med viktige trekk i den herskende platonsk-augustinske tradisjon, og den gikk på viktige punkter på tvers av Skriften. Kirkens forsøk på å forby studiet av Aristoteles førte imidlertid ikke frem. Gjennom Thomas' innsats ble det skapt en syntese av aristotelisk filosofi, tradisjonell teologi og kristen dogmatikk, som fikk sitt fulleste uttrykk i hans to hovedverk, Summa Theologiae og Summa Contra Gentiles, begge omfattende og detaljerte fremstillinger, imponerende både i omfang og systematikk.

Thomas innfører et skille mellom to slags teologi: åpenbaringsteologien, som henter sine premisser fra Skriften, og den naturlige teologi, som i sine grunntrekk er en modifisert aristotelisk filosofi. Den siste bygger på sanseerfaringen, men gjennom en særegen abstraksjonsevne kan mennesket også ved bruk av sin naturlige erkjennelse, sansning og fornuft nå frem til innsikter om ikke-sansbare ting.

På dette grunnlaget søker Thomas å begrunne et moderat standpunkt i universaliestriden med støtte i de aristoteliske begrepspar materie/form og potensialitet/akt. Form og akt, det vil si virkelighet, er de fornuftserkjennbare aspekter av verden, både den naturlige og den overnaturlige. Formene eksisterer ikke separat (som i platonismens idélære), men i de enkelte virkelige ting. Menneskets form, som gjør alle mennesker til mennesker, er den fornuftige sjel. Gjennom bruken av den «aktualiseres» det sanne menneske.

Denne læren harmoniserer med et viktig prinsipp hos Thomas: de kristne dogmer er i sitt vesen erkjennbare, selv om de ikke alle er fattbare for oss her og nå. Gud, som er innbegrepet av virkelighet, væren og sannhet, tenkes primært som et allvitende, uendelig intellekt hvorfra alle øvrige egenskaper hos Gud utledes: liv, allmakt, godhet og kjærlighet. Slik kulminerer Thomas' filosofi og naturlige teologi i en aristotelisk inspirert intellektualisme.

Størst selvstendighet viser Thomas som etiker og rettsfilosof. Også her trer hans intellektualisme klart i dagen, men også en klar respekt for de menneskelige vilkår. Enhver lov, guddommelig, «naturlig» eller menneskelig, er i sitt vesen en fornuftsforordning, gitt av den som har ansvar og omsorg for den eller dem loven skal gjelde for, og innsiktet mot det felles beste. Å leve riktig er derfor å leve «i samsvar med fornuften». Thomas er en av de store klassikere i naturrettens historie.

Thomas' syntese ble imidlertid av hans umiddelbare ettertid utsatt for skarp teologisk og filosofisk kritikk. Den nære forening han tenkte seg mellom naturlig og overnaturlig lære og virkelighet, vakte teologiske motforestillinger og betenkeligheter, som senere ble en del av det idéhistoriske grunnlag for protestantismen. På norsk finnes Væren og vesen (1995).

  • Copleston, Frederick: Aquinas, 1955
  • Davies, Brian: The thought of Thomas Aquinas, 1992
  • Healy, Nicholas M.: Thomas Aquinas : theologian of the Christian life, 2003
  • The Cambridge companion to Aquinas, 1993
  • Tranøy, Knut Erik: Thomas av Aquino som moralfilosof, 1957

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.