idealisme

Idealisme betegner i filosofihistorien en rekke svært ulike og til dels motstridende retninger. Et fellestrekk er at bevisstheten (eller ånden, ideene) har forrang fremfor den konkrete, sansemessige verden.

Faktaboks

Uttale
idealˈisme
Etymologi
av ideal og -isme

Vi kan generelt skille mellom:

  • Metafysisk idealisme: Abstrakte forhold er mer virkelige enn de objektene som er gitt for sansene, og disse forholdene eksisterer uavhengig av enkelttingene. Det motsatte av metafysisk idealisme er materialisme.
  • Erkjennelsesteoretisk idealisme: Objektenes virkelighet er avhengig av deres erkjennbarhet. Det motsatte av erkjennelsesteoretisk idealisme er realisme.
  • Estetisk idealisme: Det skjønne er skjønt i kraft av å bringe en (platonsk) idé til uttrykk i noe materielt. Det motsatte av estetisk idealisme er formalisme.
  • Moralsk idealisme: Handlinger bør springe ut av høyere motiver enn de egoistiske og sanselige. Begrepet brukes også i alminnelighet om en streben for å realisere idealer.

Mange filosofer har utviklet egne idealistiske oppfatninger. Platon (427–347 fvt.) hevdet at det virkelige er evige og uforanderlige ideer som bare kan gripes gjennom tenkningen, men som eksisterer uavhengig av den menneskelige bevisstheten – altså en form for objektiv idealisme.

George Berkeley (1685–1753) representerer en subjektiv idealisme og hevder at et objekt bare eksisterer såfremt de erfares av en menneskelig eller guddommelig bevissthet.

Det er uenighet om hvordan Immanuel Kants (1724–1804) transcendentale idealisme skal forstås, men et hovedpunkt er at erkjennelsens allmenngyldighet og nødvendighet bare kan sikres såfremt erkjennelsens gjenstander er konstituerte av våre erkjennelsesevner. Tingene i seg selv, uavhengig erkjennelsesevnene, kan ikke være gjenstand for erfaring, og vi erkjenner følgelig bare fremtredelser (Erscheinungen).

Den tyske idealismen betegner hovedretningen i tysk filosofi etter Kant i årene 1790–1830. De mest sentrale skikkelsene er Johann Gottlieb Fichte, Friedrich von Schelling og Georg Wilhelm Friedrich Hegel, som representerer en form for objektiv eller absolutt idealisme. Disse kritiserte Kants skille mellom tingene i seg selv og deres fremtredelser, og hevdet, på noe ulikt grunnlag, at det må ligge ett prinsipp til grunn for både virkeligheten og erkjennelsen; dette prinsippet er det absolutte.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg