Det finnes ingen allment anerkjent definisjon av begrepet kunnskap i samtidig erkjennelsesteori, men innen analytisk filosofi har man forsøkt å analysere eller definere begrepet gjennom å sette opp nødvendige og tilstrekkelige betingelser for at noen kan vite noe p.

En slik analyse vil kunne fungere som en reduktiv og ikke-sirkulær definisjon av kunnskap gitt at:

  1. man klarer å finne og beskrive betingelser, som hver for seg er nødvendige men tilsammen tilstrekkelige for kunnskap; og
  2. at en klarer å beskrive disse betingelsene uten å måtte ta i bruk begrepet 'kunnskap'.

Den mest kjente definisjonen er den såkalte klassiske definisjonen, som gjerne spores tilbake til Platon og antikken. Den klassiske definisjonen definerer kunnskap som en begrunnet sann oppfatning (engelsk: justified true belief).

Ifølge en slik definisjon vet et subjekt noe p hvis, og bare hvis:

  1. p faktisk er sant,
  2. han eller hun tror at p er sant og
  3. han eller hun har fullverdig grunn til å tro at p er tilfelle.

Den første betingelsen kalles gjerne faktivitetsbetingelsen, fordi kunnskap må rette seg mot et faktum eller noe som er sant. En kan for eksempel ikke si at "før visste de at jorden var flat, men i dag vet vi bedre".

Den andre kalles oppfatningsbetingelsen, fordi kunnskap fordrer at subjektet står i en eller annen psykologisk relasjon til det en har kunnskap om. Måten den klassiske definisjonen forstår denne relasjonen på er gjennom den stillingstaken man tar når man tror at eller har en oppfatning om at noe p er sant.

Den tredje og siste betingelsen kalles begrunnelsesbetingelsen og krever at subjektet også har en begrunnelse eller grunn til å tro det han eller hun tror.

Den klassiske definisjonen påstår så på den ene siden at betingelsene (1) til (3) hver for seg er nødvendige, hvilket vil si at i etthvert tilfelle av kunnskap så må alle tre betingelsene innfris.

I tillegg påstår den at (1) til (3) tilsammen er tilstrekkelige, hvilket vil si at i ethvert tilfelle der et subjekt tilfredstiller alle tre så må subjektet også ha kunnskap.

  • For mer om den klassiske definisjonens opphav i antikkens greske filosofi, les nederst i denne artikkelen.  

I dag er det stor enighet om at denne definisjonen på ingen måte er fullt ut dekkende, blant annet fordi den klassiske definisjonen er sårbar for såkalte Gettier-moteksempler og følgelig ikke har angitt tilstrekkelige betingelser for kunnskap. Disse eksemplene viser situasjoner hvor et subjekt har begrunnede sanne oppfatninger, men hvor det virker galt å tilskrive subjektet kunnskap.

Det er også blitt sådd tvil om nødvendigheten av en eller flere av den klassiske definisjonens betingelser. Faktitivetskravet (1) kan for eksempel utfordres fordi det er dype filosofiske problemer med å forstå et begrep som objektiv sannhet.

Filosofen Colin Radford har dessuten argumentert for at oppfatningsbetingelsen (2) er for streng fordi en svært usikker student kan sies å besitte kunnskap under eksaminasjon selv om studenten selv er for usikker til å virkelig tro at alt det hun sier er sant. Om svarene på eksamen likevel er riktige, hevder Radford at studenten må kunne sies å besitte kunnskap uten å tro det hun sier.

Sist, men ikke minst, har ulike naturalistiske teorier om kunnskap utfordret kravet om begrunnelse (3), fordi dette ser ut til å utelukke at sofistikerte dyr, små barn, eller mennesker uten fullt utviklede kognitive eller rasjonelle evner kan besitte kunnskap.

I kjølvannet av Gettier har det dukket opp flere ulike definisjonsforsøk, så som den kausale definisjonen, den reliabilitiske definisjonen, den kondisjonale definisjonen samt kontekstualistiske teorier om kunnskap.

I nyere tid har flere filosofer også tatt til orde for at vi heller bør avslutte jakten på en reduktiv analyse og heller forstå kunnskap som et primitivt begrep, som snarere enn å stå som objekt for en slik reduktiv analyse selv kan brukes til å analysere og belyse andre begreper innen erkjennelsesteori og epistemologi.

Naturalistiske teorier om kunnskap er en hovedretning i forståelsen av fenomenet kunnskap innenfor nyere analytisk filosofi.

Naturalistiske teorier er opptatt av å analysere og definere kunnskap i tråd med nyere vitenskaplige oppfatninger fra biologi og psykologi ved å ta i bruk deres begrepsapparat. Slik skal teorien om kunnskap kunne omfatte en måte både dyr og mennesker kan forholde seg til og få kunnskap om verden på.

Sentralt i dette forsøket er en analyse av begrepet kunnskap som ikke krever at subjektet har begrunnelse for det som det har kunnskap om. På denne måten er den naturalistiske forståelsen et alternativ til den nevnte klassiske definisjonen av kunnskap hvor kravet om begrunnelse stod så sentralt.

Det finnes tre hovedretninger innen de naturalistiske teoriene: den kausale teorien, den reliabilistiske teorien og den kondisjonale teorien. I tillegg er det mange i dag som bruker elementer av disse til å forsvare en såkalt kontekstualistisk teori om kunnskap.

Den kausale teorien om kunnskap definerer kunnskap som rett produksjon av en sann oppfatning. Ifølge teorien vil en oppfatning om at for eksempel snøen er hvit være kunnskap dersom denne oppfatningen har sitt kausale opphav eller sin årsak i det faktum at snøen er hvit.

Eller i det minste: dersom dette faktumet og oppfatningen har samme kausale opphav. Med andre ord vil de hevde at en oppfatning teller som kunnskap dersom det som en har kunnskap om selv har bidratt til at subjektet har dannet seg oppfatningen.

Om dette slår til vil oppfatningen korrespondere med faktumet den er en oppfatning om og følgelig kunne sies å samsvare virkeligheten slik kunnskap er forventet å gjøre. Denne kausale betingelsen er derfor, ifølge teoriens tilhengere, noe som kan erstatte det kravet om begrunnelse som man altså opererer med i den klassiske definisjonen av kunnskap.

På den måten unngår teorien at kategorien kunnskap blir noe som kun er forbeholdt mennesker sofistikerte nok til å besitte en begrunnelse for de oppfatningene de har.

Man unngår også det såkalte Gettier-problemet, fordi man nettopp ikke sier at en begrunnet sann oppfatning er tilstrekkelig for kunnskap. Analysen av Gettier-eksemplene innenfor den kausale teorien er nettopp at den kausale kjeden på en eller annen måte blir brutt eller forstyrret slik at oppfatningen ikke lenger har sitt kausale oppfatning i faktum men i noe annet.

Et problem som gjerne reises mot den kausale definisjonen av kunnskap er at vi kan ha kunnskap om fremtiden. Siden fremtiden ikke er kommet til ennå og siden det er vanlig å anta at fremtiden ikke kan kausalt påvirke fortiden – med mindre man klarer å reise i tid – så kan ikke noe i fremtiden ha forårsaket de oppfatningene vi har nå. Følgelig, vil våre oppfatninger om fremtiden være kunnskap som ikke er forårsaket av de faktaene de er kunnskap om. 

Denne innvendingen kan møtes med å hevde, som David Hume gjorde i sin diskusjon av det såkalte induksjonsproblemet, at vi ikke kan ha reell kunnskap om fremtidens hendelser.

Et mer alvorlig problem er derimot at den kausale betingelsen ikke er tilfredsstilt i tilfeller der kunnskapen ikke er a posteriori og erfaringsbasert, men derimot har en basis i fornuften og følgelig er a priori.

Hvilket faktum er det som for eksempel er årsak til min oppfatning om at hvis et tre er høyere enn et annet, så er det andre også kortere enn det første? Dette er ikke noe vi nødvendigvis vet på bakgrunn av sanseerfaring eller kausal kontakt med trær.

Siden en kan ha slik kunnskap selv i en verden der det ikke finnes trær, virker det som at vi kan ha kunnskap uten at det er en kausal sammenheng mellom ens oppfatning og det i verden som oppfatningen er om. Følgelig er ikke den kausale betingelsen nødvendig for kunnskap. 

Et siste problem med den kausale definisjonen er at et faktum kan forårsake en oppfatning gjennom eller via en svært upålitelig kilde. For eksempel kan en notorisk løgnaktig nordisk sosialantropolog formidle at snøen er hvit samtidig med at hun serverer en hel rekke løgner til en isolert gruppe mennesker i en del av verden hvor det ikke finnes snø. Om medlemmene av denne gruppen tar antropologens utsagn for god fisk kan man ikke si at de nå vet at snøen er hvit. Til det er kilden for usikker og upålitelig, selv om ingen i stammen er klar over at antropologen er såpass løgnaktig. Så selv om de altså har fått en sann oppfatning om snø og denne oppfatningen er forårsaket av det faktum at snøen faktisk er hvit, så kan de ikke sies å vite at snøen er hvit. Følgelig er ikke den kausale betingelsen med på å gi betingelser som er tilstrekkelig for kunnskap.

Det siste eksemplet antyder at kunnskap krever noe mer enn en kun en kausal forbindelse, mens de andre eksemplene antyder at kunnskap kan besittes uten kausal forbindelse til det objektet det er kunnskap om. Hadde nå for eksempel medlemmer av stammen sett snøen selv, så ville man kunne sagt at de visste at snøen var hvit.

Grunnen til dette kan være at det å se noe med egne øyne, i motsetning til den løgnaktige antropologens vitnesbyrd, er en pålitelig (men ikke ufeilbarlig) kilde til kunnskap. Kravet om pålitelighet har derfor blitt brukt av mange filosofer som utgangspunkt for en ny kausal analyse av kunnskap: den såkalte reliabilistiske definisjonen av kunnskap.

Den reliabilistiske definisjonen forsøker å definere kunnskap som en pålitelig basert sann oppfatning. Med andre ord, et subjekt, S, vet at p hvis, og bare hvis:

  1. S tror at p;
  2. p er sant; og
  3. det faktumet som oppfatningen til S representerer på en pålitelig måte er årsak til at S har nettopp denne oppfatningen.

For eksempel er det å se noe med sine egne øyne regnet som en pålitelig kilde, slik at om det faktum at snøen er hvit forsårsaker at vi danner oss en oppfatning om at snøen er hvit via våre øyne så vil dette regnes for kunnskap innenfor den reliabilistiske teorien.

Den reliabilistiske definisjonen opererer derfor med en pålitelighetsbetingelse der den klassiske definisjonen av kunnskap opererer med en begrunnelsesbetingelse. På den måten håper tilhengerne av den reliabilistiske teorien å tilby et alternativ til den klassiske definisjonen, som er naturvitenskaplig fundert samtidig som den unngår de såkalte Gettier-problemene.

Et kjernebegrep i denne teorien er pålitelighet, men det er notorisk vanskelig å presisere når noe er pålitelig og når det ikke er det. Øynene er for eksempel ofte pålitelige nok, men det finnes en lang rekke situasjoner hvor øynene ikke er pålitelige i det hele tatt.

En kjepp stukket ned i vann ser for eksempel ut som om den er brukket og om et objekt befinner seg på avstand og det er tett tåke kan man se de merkeligste syner og illusjoner.

Om man videre er uoppmerksom eller distrahert, så kan man også få feil inntrykk av en situasjon. Ofte er dessuten bakgrunnsinformasjon viktig for å kunne gi en riktig bedømmelse av noe som under gode synsforhold ser ut som én ting, men som i virkeligheten er noe helt annet.

Det er kort fortalt svært vanskelig å spesifisere de betingelsene som øynene må virke under for å være pålitelige nok til å gi observatøren kunnskap om verden. Den reliabilistiske teoriens grunnleggende problem er dermed å spesifisere begrepet pålitelighet på en slik måte at en skiller mellom upålitelige tilfeller og tilfeller der øynene er en pålitelig kilde.

En mulig løsning på problemet med definisjon er å definere kunnskapskildens pålitelighet ved å bruke modallogiske operatorer. Dette ligger til grunn for den såkalte kondisjonale definisjonen av kunnskap, som blant annet er blitt forsvart av den amerikanske filosofen Robert Nozick.

Ifølge Nozick kan vi erstatte betingelsen om begrunnelse, kausal forbindelse eller pålitelighet med to såkalte kontrafaktiske betingelser, som hvis de innfris skal kunne sikre at subjektets oppfatning virkelig sporer sannheten eller virkeligheten.

Den første betingelsen er at dersom det en tror at er sant - og som altså i virkeligheten faktisk er sant - skulle komme til å endre seg til å bli usant, så ville subjektet også ha endret sin oppfatning.

Tanken bak er at denne betingelsen sikrer at ens oppfatning vil være sensitiv nok til å få med seg om faktumet skulle finne på å endre seg. Det er selvfølgelig mulig å ikke få denne endringen med seg selv om en vet noe p, men om man virkelig vet at noe er tilfelle så er muligheten for å ta feil såpass liten eller usannsynlig at selv om en det ikke er helt sikkert at p er sant så er det sikkert nok til at man regnes som en som vet dette.

Den andre betingelsen er at dersom p fortsetter å være sann selv om det foregår visse irrelevante endringer i verden, så vil subjektet fortsette å tro at p er sant.

En ting som faller ut av den kondisjonale analysen er at kunnskap blir noe en har relativt til hvilke alternative muligheter en må ta hensyn til i sin situasjon. Disse mulighetene bestemmes av hvilke mulige verdener eller situasjoner som er nærliggende ens egen. I en situasjon der det er mye tåke er for eksempel illusjoner et relevant alternativ som en må utelukke for å kunne stole på øynene, men man i fullt dagslys og klarvær kan stole langt mer på synet uten at en trenger å vurdere hvorvidt en er offer for illusjonsmakeri.

Enkelte filosofer, så som Gail Stine og David Lewis, har i forlengelsen av dette tenkt seg at kunnskap er kontekstsensitivt og noe som varierer mellom ulike kontekster eller situasjoner avhengige av hvilke kontrafaktiske muligheter som er relevante eller sannsynlige.

I noen tilfeller blir derfor kravene til kunnskap svært høye siden en må utelukke eller sikre seg mot bisarre og usannsynlige muligheter. I andre tilfeller klarer man seg med å stole på at sansene virker som de skal.

Innen kontekstualistiske teorier om kunnskap gir man uttrykk for denne innsikten ved å hevde at det er selve den semantiske meningen til begrepet kunnskap som varierer mellom ulike kontekster.

Når man bruker begrepet 'kunnskap' vil det gi uttrykk for ulike relasjoner, på samme måte som at uttrykket 'jeg' eller 'nå' plukker ut forskjellige personer eller tider avhengig av hvem som sier det og når det blir sagt.

For eksempel vil kunnskap kreve svært mye om vi sitter og vurderer ulike skeptiske argumenter, mens man i en normalsituasjon krever svært lite. I den første sammenhengen vil det derfor kunne være sant å si at vi intet vet, mens det i den andre sammenhengen kan være like sant å si at vi vet mye. Grunnen til dette er et begrepet 'vet' i disse to sammenhengene gir uttrykk for ulike ting avhengig av kontekst.

Noe tilsvarende følger for den kondisjonale teorien, ettersom hvilke kontrafaktiske muligheter som er nære eller relevante vil kunne variere med situasjon og kontekst.

Følgelig vil begge disse teorien kunne tilby en elegant løsning og svar på problemet om skeptisisme ved å inrømme at skeptikeren har rett i sin kontekst, men nekte for at det frarøver oss allminnelig hverdagskunnskap.

Et grunnleggende erkjennelsesteoretisk problem for begge disse teoriene er at det såkalte lukningsprinsippet bryter sammen. Det som følger logisk av noe vi vet, er ikke nødvendigvis noe vi kan slutte oss frem til og få kunnskap om. Mange har sett på dette prinsippet som et grunnleggende prinsipp og følgelig som et alvorlig problem hvis analysen av kunnskap står i konflikt med prinsippet.

La oss ta et eksempel: om bordet jeg sitter ved nå eksisterer, så følger det for eksempel logisk at det eksisterer noe utenfor min egen bevissthet. I det minste eksisterer det et bord.

Siden vi i en normalsituasjon opererer med et begrep om kunnskap som ikke er så krevende, vil vi jo kunne si at vi vet at det eksisterer et bord. Men med litt elementær logikk kan vi nå slutte at det også må finnes en ytre verden eller noe i verden utenfor min bevissthet.

Om lukningsprinsippet holder, så vil det som følger logisk av noe vi vet også kunne bli kunnskap gjennom at vi resonnerer logisk. Vi vil derfor kunne vite at det finnes en verden utenfor min bevissthet fordi vi vet at det finnes et bord. Med andre ord har vi med utgangspunkt i rent hverdagslig kunnskap satt oss i posisjon til å avvise skeptisisme.

Dette vil derimot vekke til live strengere standarder for kunnskap og en må kunne utelukke det ene bisarre skeptiske tankeeksperimentet etter det andre.

Forutsatt at vi ikke er i stand til dette, så må tilhengerne av den kondisjonale og kontekstuelle teorien om kunnskap si at vi vet at det finnes et bord her uten av vi kan vite om det eksisterer en verden utenfor vår bevissthet eller ikke. Dette høres rart ut all den stund det siste bare følger logisk av det første.

I senere tid har flere filosofer tatt til orde for at vi heller bør oppgi jakten på en reduktiv analyse av begrepet kunnskap og at vi heller bør anta begrepet som et primitivt og enkelt begrep som er bedre egnet for å analysere andre begreper enn selv å bli analysert.

Mest kjent er filosofen Timothy Williamson som i sin bok Knowledge and Its Limits forsvarte en såkalt knowledge-first epistemologi og utforsket hvordan andre viktige erkjennelsesteoretiske fenomener og begreper - så som begrunnelse, oppfatning, sannhet, påstandsbetingelser og pålitelighet – lar seg belyse av begrepet kunnskap.

En sporer ofte røttene til erkjennelsesteori og epistemologi tilbake til antikken og den klassiske greske filosofien. Spørsmålet om kunnskapens natur ble her tidlig reist og diskutert av den athenske filosofen Platon, som i flere av sine sentrale dialoger forsøker å finne en fullgod analyse og definisjon på hva kunnskap eller innsikt (gresk: episteme) egentlig er.

På bakgrunn av disse dialogene blir Platon gjerne tilskrevet ansvaret for den klassiske teorien om kunnskap, som altså innebærer at kunnskap defineres som sann begrunnet oppfatning.

En forløper til definisjonen finnes i dialogen Menon, der Platons læremester, Sokrates, diskuterer seg frem til at kunnskap og innsikt ikke bare må innebære en sann oppfatning om det fenomenet en har kunnskap om.

For eksempel kan man godt ha en sann oppfatning om hva den korteste veien mellom to byer er, men hvis denne oppfatningen er basert på det rene slumpetreff eller gjetning så kan en ikke hevde at en virkelig vet hva som er den korteste veien. For å kunne vite hvilken vei som er kortest, så må det være noe som også sikrer at den oppfatningen en har er sann.

I dialogen Theatetus følger Platon opp tråden fra Menon og fremmer flere definisjonsforslag ment for å forklare hva den nevnte bindingen består i. Temaet for dialogen er om persepsjon kan gi grunnlag for viten.

Gjennom historiens løp har en av de definisjonene som blir foreslått i Theatetus - men også til slutt avvist - blitt stående som selve den klassiske standarddefinisjonen for kunnskap.

Forslaget er at kunnskap om et gitt fenomen eller objekt - som for eksempel vann - gis gjennom at man besitter en sann definisjon samtidig som man besitter en fullgod redegjørelse (gresk: logos) for hvorfor fenomenet er slik som en har definert det.

  • Holmen, H.A. The Primacy of Knowledge : A Critical Survey of Timothy Williamson's Views on Knowledge, Assertion and Scepticism, 2007
  • Williamson, T. Knowledge and Its Limits, 2000

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.