Slaveri, betegnelse på et system der en gruppe mennesker står i eiendomsforhold til andre på en slik måte at de betingelsesløst kan utnyttes.

I oldtiden var det vanlig å gjøre overvunne folk til slaver. Mange ble også slaver etter å ha blitt tatt til fange ved sjø- eller landeveisrøveri. Gjeldsslaveri var i prinsippet forbudt i klassisk tid, men forekom nok. Frihetsberøvelse var også straff ved alvorlige forbrytelser. Endelig var enhver som var født av en slavekvinne, automatisk slave og herrens eiendom. Slaver var gjenstand for kjøp og salg, og særlig i Hellas og Lilleasia var det store slavemarkeder.

Sparta hadde en alderdommelig form for slaveri der slavene var statseiendom og bundet til jorden (heloter), mens Athen og Roma var mer utviklede slavesamfunn der slavene for det meste var privateid, og utførte alle typer arbeid. De fleste arbeidet i jordbruket, men vi finner dem også som rorskarer på krigs- og handelsskip, i gruver og som vedlikeholdsarbeidere, som husslaver og i mer spesialisert arbeid som lærere, sekretærer og leger.

Vi kjenner til flere slaveoppstander, men de var ikke rettet mot slaveriet som institusjon. Det er vanskelig å beregne omfanget av slaveriet, men på det meste utgjorde de sannsynligvis 35–40 % av befolkningen i Athen og Italia. Slavene ble færre ettersom erobringskrigene tok slutt og frigivelse ble vanlig. Slaveriet bestod imidlertid som institusjon, også etter kristendommens seier. I Justinian 1s revisjon av romersk lov på 500-tallet var slaveriet det juridiske området som fikk størst plass. Slaveriets betydning i de antikke samfunn er et sentralt forskningsområde i moderne tid.

Også hos de germanske folkene fantes slaver eller treller, men dette hadde ikke så stor samfunnsmessig betydning som hos grekere og romere. I Europa døde slaveriet ut på 1200-tallet, men til gjengjeld sank mesteparten av bondestanden ned i livegenskap, en mildere form for slaveri. Bruk av treller var også utbredt i Norge til 1200-tallet, noe som blant annet går frem av det lovverk som fantes før Magnus Lagabøtes landslov (1274).

Trellenes arbeid gjorde det mulig for stormenn å skaffe seg økonomisk overskudd, og enkelte høvdinger holdt seg med store trelleflokker. Utover på 1200-tallet skjedde en overgang fra trellehold til leilendingedrift. Med befolkningsvekst steg jordpriser og jordleie, og de mektige kunne nå leve av avgifter på jorden (landskyld) fra leilendinger som rettslig sett var frie, og de hadde derfor ikke lenger bruk for slaver.

På 1500-tallet førte de europeiske kolonierobringer til en ny epoke i slaveriets historie. I Sør-Amerika ble den amerikanske urbefolkningen utnyttet som slaver, men da disse omkom i stort antall hentet Portugal og Spania slaver fra Afrika til sine plantasjer og gruver. Mest omfattende ble slaveriet fra slutten av 1600-tallet, da plantasjedriften startet for fullt på de franske og britiske plantasjer i Karibia. Her ble blant annet kaffe, sukker og tobakk ble dyrket for eksport.

Etter hvert ble også store plantasjer anlagt i sørstatene i USA. Tallet på slaver som ble hentet fra vestkysten av Afrika er usikkert, sannsynligvis ble 10–15 mill. tatt i bruk som arbeidskraft på plantasjene. Tallet blir kanskje høyere dersom det legges til de mange som ble drept under jakten på slaver, lokale kriger og transporten over Atlanterhavet. Virkningene i Afrika ble blant annet kraftig befolkningsnedgang i mange samfunn, sosial oppløsning og en underordnet plass i verdensøkonomien som leverandør av arbeidskraft.

Slavehandel, transport og inntekter fra slavenes produksjon på plantasjer bidrog til økonomisk oppsving og industrialisering i Vest-Europa. Også Danmark-Norge deltok i slaveriet gjennom handel og slaveplantasjer i Dansk Vestindia. På 1600- og 1700-tallet var slavehandelen på sitt høyeste i den såkalte trekanthandelen, som britene dominerte: man betalte for slaver ved forbruksvarer som ble produsert i Storbritannia (eller koloniene i New England), sendte slavene til Karibia og fraktet derfra sukker og rom som kunne selges i Europa.

Utover på 1800-tallet ble slaveriet av mindre betydning for økonomien i det industrialiserte Europa; mange mente at et alternativ ville være å la afrikanere bli boende i sin egen verdensdel og dyrke råvarer til eksport. Samtidig ble det reist en humanitær opinion mot slaveriet, med kvekerorganisasjoner i spissen.

Som første land opphevet Danmark slavehandelen i sine oversjøiske besittelser i 1792. I 1807 ble det vedtatt at britiske skip ikke lenger kunne føre slaver. I 1833 ble slaveriet forbudt i de britiske kolonier, og Frankrike fulgte etter i 1848. Slavehandelen tok nye former og veier, og i siste halvdel av 1800-tallet ble flere hundre tusen slaver hentet fra India. I Øst-Afrika ble den arabiskdominerte slavehandelen for alvor satt i system etter 1830 og rammet i de følgende årtier ca. 1,5 mill. afrikanere. Først med opphevelsen av slaveriet etter borgerkrigen i USA (1865) og i Brasil (1888) stilnet slavehandelen av.

I flere arabiske land ble slaveriet ikke formelt avskaffet før i 1960-årene, og fortsatt meldes det om slavehandel i enkelte land. FNs Menneskerettighetserklæring forbyr slaveri i enhver form, og slavespørsmålet har en rekke ganger stått på FNs dagsorden. FN vedtok i 1953 å overta Folkeforbundets slaverikonvensjon, som ble bygd ut med en tilleggskonvensjon i 1956 for å dekke arbeidsforhold som er beslektet med slaveri. Den britiske organisasjonen The Anti-Slavery Society for the Protection of Human Rights har vært aktiv siden 1839, og fører videre den internasjonale kampen mot slaveriet i alle former. Antislaveriselskapet, Norsk Avdeling, ble dannet som en støtteorganisasjon i 1967.

Nesten ingen i det kristne Europa og Amerika tok avstand fra slavehandelen før annen halvdel av 1700-tallet. Man forsvarte gjerne slaveriet med at slavene allerede var slaver når europeerne og amerikanerne overtok dem, og at de fikk bedre vilkår på for eksempel en amerikansk plantasje enn de ville få i Afrika.

Først fra 1750-årene ble slaveri og slavehandel angrepet fra mange hold, først og fremst fra kvekere og metodister og fra opplysningstidens filosofer. Den anglikanske presten Thomas Clarkson vant midt i 1780-årene en essaykonkurranse ved et universitet i Cambridge. Han hevdet i essayet at slavehandelen var et brudd mot både kristendom og humanitet. Sammen med den britiske filantropen og politikeren William Wilberforce arbeidet han utrettelig for å få opphevet slavehandel og slavehold i de britiske kolonier.

I den islamske verden benyttet man slaver først og fremst som tjenere i velstående hjem, ikke som arbeidskraft på plantasjer. I islamske samfunn i Asia og Afrika var slaveri en fremtredende institusjon. Formelt kunne bare vantro gjøres til slaver. Slaveeierne foretrakk kvinner og barn, antakelig for at de var lettere å kontrollere og integrere. Den muslimske verden fortsatte slaveriet helt opp mot 1900-tallet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

29. desember 2015 skrev Elise Andersen

Hei.
Jeg ser i teksten din at du skriver at Sør-Amerika hadde slaver. Hvor riktig er dette?
For andre steder jeg leser dette, står det at det var Sørstatene som hadde slaver.

4. april 2016 svarte Mari Paus

Hei! Takk for spørsmålet. Det var slavedrift både i Sør-Amerika, i sørstatene i USA, og flere andre steder. Mvh. Mari Paus

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.