Thomas S. Kuhn var en amerikansk vitenskapshistoriker og filosof, mest kjent for sin tenkning om paradigmer. Kuhn var primært opptatt av vitenskapsfilosofiske problemer, og særlig naturvitenskapenes, men arbeidet har også grenset mot ren vitenskapshistorie, vitenskapssosiologi og erkjennelsesteori. Han var professor ved University of California i 1957–64, Princeton University i 1964–79 og Massachusetts Institute of Technology i 1979–83.

De tre mest sentrale begrepene i Kuhns tenkning er paradigme, vitenskapelig revolusjon og inkommensurabilitet, og disse begrepene er nært forbundet med hverandre. En sentral betydning av «paradigme» er et konkret eksempel på forskning som deles av og oppfattes som mønstergyldig av alle innenfor et forskningsfellesskap.

Paradigmet inneholder generelle regler for god vitenskap som styrer forskningen selv om de ikke er gjort eksplisitte. Det utgjør den konvensjonelle basisen for vurderingen av data, begrenser mulige teoretiske valg, og er vanligvis ikke selv gjenstand for undersøkelse. Paradigmet bestemmer hva som er såkalt normalvitenskap. I en normalvitenskapelig periode arbeider forskere innenfor et paradigme uten å stille spørsmål ved det, og forskningen består i å utdype det perspektivet på naturen som paradigmet stiller opp.

Etter en tid vil det imidlertid oppdages stadig flere anomalier, det vil si resultater som ikke er forenlige med paradigmet. Paradigmet rammes av en krise. Man forsøker så å finne et nytt paradigme som kan løse anomaliene, og dette paradigmeskiftet har karakteren av en vitenskapelig revolusjon. Mange vitenskapsmenn vil allikevel holde fast på det gamle paradigmet, og det oppstår en strid mellom tilhengerne av det gamle og det nye paradigmet. Denne striden lar seg ikke løse ved å stille paradigmene opp ved siden av hverandre og sammenligne dem punkt for punkt, for det vil være uenighet om hvilke fenomener som det er relevant å forklare og hvilke forklaringer som er akseptable. Paradigmene er inkommensurable, og det finnes ikke noe nøytralt sammenligningsgrunnlag for dem. Kuhn sammenligner derfor aksepten av nytt paradigme med en religiøs omvendelse, for det kan aldri gis tvingende rasjonelle grunner for det.

Kuhn har påvirket den vitenskapsfilosofiske tenkningen i den grad at det ikke er urimelig å dele den inn i tiden før og etter The Structure of Scientific Revolutions (1962; norsk utgave Vitenskapelige revolusjoners struktur, 1996). Dette betyr ikke at det ikke finnes betydelige forløpere for Kuhns tenkning. Eksempler på dette er Ludwig Fleck og Michael Polyani. Den eldre Ludwig Wittgensteins språkspillteori er en annen viktig inspirasjonskilde.

Kuhn modifiserte sin posisjon betraktelig utover i forfatterskapet, og han anla blant annet et stadig mer språkfilosofisk perspektiv. Begrepet om vitenskapelige revolusjoner gjennomgår også en markant forandring, fra å fremheve en suksesjon av «store» paradigmer som er lukket for hverandre til å fokusere på en mengde mindre revolusjoner. Det er klare kontinuiteter innenfor den diskontinuerlige suksesjonen av paradigmer, og pardigmene er ikke hermetisk lukket.

  • The Copernican Revolution (1957)
  • The Essential Tension (1977)
  • Black-Body Theory and the Quantum Discontinuity 1894–1912 (1978)
  • The Road Since Structure: Philosophical Essays, 1970–1933 (2000)
  • Bird, Alexander: Thomas Kuhn, 2000
  • Gutting, Gary, red.: Paradigms and revolutions : appraisals and applications of Thomas Kuhn's philosophy of science, 1980
  • Horwich, Paul, red.: World changes : Thomas Kuhn and the nature of science, 1993
  • Hoyningen-Huene, Paul: Reconstructing scientific revolutions : Thomas S. Kuhn's philosophy of science, 1993
  • Nickles, Thomas, red.: Thomas Kuhn, 2003
  • Agora, årg. 15, nr. 3/4, 1997
  • Vestens tenkere, b. 3, 1993

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.