Ambrosius av Milano

Ambrosius av Milano var en biskop og helgen, en av oldkirkens største personligheter. Han hadde sin kirkehistoriske betydning som markant kristen personlighet, som kirkepolitiker (verget kirkens rettigheter overfor staten), som predikant og som salmedikter. Han var fremfor alt en stor prelat og praktisk kirkemann, typen på den katolske kirkefyrste.

Ambrosius er skytshelgen for Milano. Hans festdag er 7. desember. 

Ambrosius var født i Trier, oppvokst i Roma og ble i ung alder prefekt (stattholder) i Milano. Her ble han i 374, på grunn av sin store popularitet som embetsmann, valgt til biskop mens han fremdeles bare var katekumen. 

Han var rådgiver for tre keisere og brukte sin innflytelse til å overvinne arianismen og restene av hedenskapet. Ambrosius vant en av sine største seirer da han i 390 tvang keiser Theodosius den store til å gjøre offentlig bot, fordi keiseren hadde latt noen tusen borgere av Thessalonika drepe i raseri over at noen av hans embetsmenn var blitt myrdet.

Som predikant og sjelesørger fikk Ambrosius avgjørende betydning for Augustins utvikling, og Augustin skildret ham beundrende i Bekjennelser.

Ambrosius' viktigste skrift er Om pliktene til kirkens tjenere. Han skal ha fornyet den liturgiske sang (ambrosiansk kirkesang), men har sannsynligvis ikke hatt noen andel i utformingen av den ambrosianske liturgi som ennå brukes i domkirken i Milano. Ca. 40 latinske salmer går under Ambrosius' navn, men mange av disse hymner tilhører en senere tid; bare 14 er utvilsomt ekte. Den såkalte ambrosianske lovsangen Te deum laudamus (O store Gud, vi lover deg) er ikke diktet av Ambrosius, men er av ukjent opphav.