Émile Durkheim

av Gyldendal Norsk Forlag. Falt i det fri (Public domain)

Émile Durkheim (1858-1917) er en av grunnleggerne av den akademiske disiplinen sosiologi.

Durkheim studerte filosofi ved et av de store franske læresetene, Ėcole Normale Superiéur, var professor i samfunnsfag og pedagogikk ved Universitetet i Bordeaux fra 1887 til 1902 og dernest ved Frankrikes ledende universitet, La Sorbonne, livet ut.

Han var spesielt påvirket av samtidens store franske filosof, Charles Renouviér, men også av August Comte og Immanuel Kant.

Durkheim vokste opp i Épinal i Lorraine og kom fra jødisk slekt. Både faren, farfaren og oldefaren var rabbier. Likevel levde Durkheim et sekulært liv.

Moderne samfunnsvitenskap vokser ut av forsøk på å forstå hvordan oppbruddet fra landsbygd og jordbruk til by og industri forandrer samfunn. Alle Durkheims bøker handler om dette.

Bøkene tar også for seg det generelle spørsmålet om hva som gjør samfunn mulig i det hele tatt. Durkheim gir et psykologisk svar på dette allerede i sin metodebok Den sosiologiske metodes regler fra 1885, nemlig at folk bindes sammen av å ha en såkalt kollektiv bevissthet om den naturlige og sosiale verden.

Samfunnsviterens oppgave er tredelt:

  1. Først må man forstå hva denne bevisstheten består av, nemlig representasjoner eller forestillinger av fenomener. Durkheim kaller dette sosiale ting.
  2. Dernest må man gjøre en funksjonell analyse, av hvordan disse tingene foregår. Funksjon betyr her oppgave; det er snakk om å etablere hvem som gjør hva, og på hvilken måte.
  3. Til sist må man gjøre en årsaksanalyse, av hvorfor gjør et samfunn ting slik de gjør det? Samfunn bindes også sammen av hvordan og hvorfor de løser oppgaver.

I det første av tre hovedverk, Om den sosiale arbeidsdeling fra 1893, kompletterer Durkheim svaret på hva som holder samtidens samfunn sammen ved å peke på arbeidsdeling. I landsbysamfunnet var oppgavene forholdsvis få, og mange gjorde det samme, nemlig å drive jordbruk.

Slike samfunn er preget av mekanisk solidaritet, hvor "samfunnslegemet" holdes sammen fordi folk opplever økonomisk, sosial og verdimessig likhet. De mer komplekse industrisamfunnene er derimot preget av organisk solidaritet, hvor folk opplever at samfunn ikke er mulig uten ulike oppgaver (differensiering), og solidariserer seg med andre på tvers av yrker, på basis av gjensidige avhengigheter.

Et eksempel er at veiarbeideren innser at det ikke blir noen vei uten ingeniøren og omvendt. Samfunn blir dermed et fellesanliggende på tvers av skillelinjer som klasse og etnisitet.

Det andre hovedverket, Selvmordet fra 1897, forstår Durkheim selvmord som en individuell reaksjon på manglende integrasjon i samfunn. Selvmordet er altså en sosial handling i den forstand at årsakene er sosiale.

Durkheims tilnærming er igjen å se på en oppgave, i dette tilfelle individenes kamp for å holde seg i live, undersøke hvordan denne oppgaven løses, og bruke denne innsikten til å forstå prosesser på samfunnsnivå.

Den funksjonelle analysen bryter spørsmålet ned på forskjellige deler av samfunnet og ser på det vi i dag ville kalle nettverk. Kvinner er bedre integrert enn menn og begår sjeldnere selvmord. Katolikker er bedre integrert enn protestanter og begår sjeldnere selvmord.

Durkheim kan vise dette fordi han benytter seg av et statistisk materiale, noe som skulle bli vanligere og vanligere i senere samfunnsvitenskaps funksjonsanalyser.

Det tredje og siste hovedverket er Det religiøse livs elementære former fra 1912. Durkheim konsentrerer seg først og fremst om australske aboriginer, som levde i klodens eldste kultur og var teknisk sett lite utviklet.

Hovedpoenget i boken, som i de to andre hovedverkene, er imidlertid generelt. Durkheim ser religionen som kollektivets dyrking av seg selv, noe som var en dristig påstand i en tidsalder hvor religion stod meget sterkt blant folk. Boka har vært svært produktiv innen religionssosiologien.

Av Durkheims andre verker bør to nevnes spesielt, ett som eksempel på hans omfattende pedagogiske produksjon og ett som eksempel på Durkheim som aktivt medlem av et forskningsfellesskap.

Det ene er hans forelesningsserie om profesjoner og etikk, utgitt som bok på grunnlag av en tyrkisk students notater. Boken videreutvikler ideer fra Om arbeidsdelingen, men gir også en fullt utviklet teori om staten.

Staten begynner for Durkheim som en elitegruppe adskilt fra samfunnet. På kontinentet kom alle de statsdannende elitene i middelalderen annetstedsfra. Til å begynne med tar staten simpelthen overskudd fra samfunnet, men over tid utvikler det seg stadig flere grenseflater mellom de to, slik at de til sist vokser tett sammen til en organisk enhet. Igjen er det altså integrasjon som står i sentrum.

En samling av Durkheims forelesninger om sosialismens røtter fra 1896, redigert og publisert av hans nevø Marcel Mauss i 1928. av Heurtelions. CC BY SA 3.0

Det andre verket som kan trekkes frem, er essayet om primitiv klassifikasjon fra 1903, samskrevet med Marcel Mauss. Mauss var for øvrig Durkheims søstersønn (nevø) og skulle bli hans fremste arvtager.

I tråd med metodeboken fremheves det hvordan grupper av mennesker er avhengig av å dele verden opp i kategorier, som for eksempel spiselig eller fremmed, for å kunne gripe den på samme måte. Slik sett er kategoriene både en del av den kollektive bevisstheten, som ordner sosiale fakta, og med på å forme den.

Det som karakteriserer primitive kategorier, er for Durkheim og Mauss at fenomener i forskjellige sfærer henger sammen. Det gjelder også der moderne mennesker ikke nødvendigvis ser en sammenheng, for eksempel slik astrologien forutsetter at planetenes baner henger sammen med sosiale samhandlingsmønstre.

Mauss var den viktigste, men ikke den eneste studenten Durkheim samlet rundt seg og satte i arbeid med tidsskriftet L'Année Sociologique. Han var  skoledannende for en gruppe forskere som kom til å prege fransk sosiologi.

Hovedlinjen fra Durkheim i fransk samfunnsvitenskap går fra Durkheims funksjonalisme til strukturalismen (Lévi-Strauss) videre til poststrukturalismen (FoucaultLyotard, Derrida).

Durkheims sosiologi er fortsatt helt sentral. Anvendelsen av Durkheims tekster er omfattende på internasjonalt nivå, ikke bare innen sosiologien, men innen samfunnsvitenskapene generelt. 

Av Durkheims tenkning er det særlig hans forutsetning om at samfunnet er organisk som har blitt kritisert. Mange samfunnsforskere ser samfunnet som et system heller enn som en levende mekanisme. Også hans betraktning av samfunnsliv som integrasjon og harmoni, snarere enn konflikt, har vært gjenstand for kritikk.

  • Dag Østerberg. Émile Durkheims samfunslære, 1983 annen utg. Oslo: Pax.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.