erkjennelsesteori

Immanuel Kant av . fri
av . Begrenset gjenbruk

John Locke. Stikk etter et maleri av Godfrey Kneller fra 1697.

Locke, John av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Erkjennelsesteori eller epistemologi er i filosofien betegnelsen for læren om vår erkjennelses natur, dens forutsetninger og grunnlag. Læren omfatter vår kunnskaps opprinnelse, mulighet, omfang og gyldighet.

Erkjennelsesteorien skiller seg på den ene siden fra metafysikken, som har virkelighetens egentlige innhold og struktur som hovedgjenstand, og på den andre siden fra psykologien, som på empirisk vis undersøker hva som skjer når individet erkjenner.

Mens metafysikken hovedsakelig beskjeftiger seg med objektet, og psykologien med subjektet for erkjennelsen, drøfter erkjennelsesteorien resultatet av foreningen av objekt og subjekt.

Man kan i erkjennelsesteorien skille mellom to sentrale problemstillinger, alt etter om man går ut fra spørsmålet om erkjennelsens opprinnelse eller fra problemet om kunnskapens mulighet – det vil si problemet om det er mulig å oppnå viten.

Erkjennelsens opprinnelse

Den første problemstillingen ble formulert av John Locke (1632–1704) i Essay Concerning Human Understanding – verket som ble utgangspunktet for den erkjennelsesteoretiske debatten på 1700-tallet. I denne debatten kom to motsatte synspunkter til orde, et empiristisk og et rasjonalistisk – sistnevnte med utgangspunkt i René Descartes' (1596–1650) cogito («jeg tenker»).

Det empiristiske synspunktet la hovedvekt på at det erkjennende subjektet var passivt. Kunnskapen var et resultat av en ensidig påvirkning av objektet på subjektet.

Ifølge det rasjonalistiske synspunktet ble hovedvekten lagt på at det erkjennende subjektet var aktivt. Kunnskapen var ikke et ensidig resultat av erfaring, men i første rekke et produkt av tenkning.

Denne debatten om erkjennelsens opprinnelse, og særlig spaltingen i to motsatte tendenser, måtte nødvendigvis føre til den andre av erkjennelsesteoriens sentrale problemstillinger, nemlig spørsmålet om kunnskapens mulighet og gyldighet.

Gyldig kunnskap

Kunnskap eller viten består av en overensstemmelse mellom subjekt og objekt, men verken rasjonalismen eller empirismen kunne gi en garanti for at en slik overensstemmelse er mulig.

Det var først og fremst Immanuel Kant (1724–1804) som i Kritik der reinen Vernunft førte den erkjennelsesteoretiske debatten over i et nytt stadium. Kant er den egentlige grunnleggeren av den erkjennelsesteoretiske idealismen, som Descartes hadde innvarslet.

Kant går som et faktum ut fra at det er mulig å nå gyldig erkjennelse og forsøker å vise hvordan den er mulig. Hans svar går ut på at det hos subjektet, og følgelig i erkjennelsen, er et a priorisk element: Visse anskuelsesformer, som rom og tid, og kategorier, som for eksempel kausalitet, er uavhengig av de enkelte erfaringene, og de setter sitt stempel på erkjennelsesresultatet.

Vår erfaring blir dermed et produkt av disse a prioriske elementene og de påvirkningene vi utsettes for. Det blir for Kant ikke mulig å oppnå viten, det vil si allmenngyldig og nødvendig sann erkjennelse, om et objekt som er helt skilt fra subjektet, siden vi ikke kan forstå objektet annet enn gjennom anskuelsesformer og kategorier som ligger forut for erfaringen.

Problemet om kunnskapens mulighet førte allerede hos Kant til et skille mellom forskjellige retninger: dogmatisme, skeptisisme og kritisisme. Også etter Kant har dette problemet i høy grad har dominert den erkjennelsesteoretiske diskusjonen.

I nyere erkjennelsesteori har nyrealisme (George Edward Moore, Bertrand Russell), fenomenologi (Edmund Husserl, Martin Heidegger), språkfilosofi (Ludwig Wittgenstein, Rudolf Carnap) og naturalisme (Willard Van Orman Quine) stått sentralt.

Realismen

George Berkeley. Portrett av John Smibert, malt i 1728.

George Berkeley av . Falt i det fri (Public domain)

Realismens grunnleggende forutsetning er at det finnes en virkelighet som eksisterer uavhengig av det erkjennende subjektet, i motsetning til den erkjennelsesteoretiske idealismes syn (George Berkeley).

Realismen godtar at vi har viten om vår omverden, enten ut fra common sense-synspunkter (Moore), eller i form av en kritisk realisme som ikke identifiserer virkeligheten med vår umiddelbare oppfatning av den (Russell, Alfred Jules Ayer).

For de kritiske realistene blir ofte (erfarings-)vitenskapelig kunnskap forbilledlig.

Fenomenologi

Fenomenologien (Husserl) beskjeftiger seg først og fremst med erfaringen og våre erkjennelses-«akter», uten å gjøre antagelser om erkjennelses-objektets eksistens. Dette synspunktet skal gjøre det mulig for filosofien selv å bli en «streng (deskriptiv) vitenskap».

Språkfilosofi

Ludwig Wittgenstein av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Moderne språkfilosofiske og analytiske retninger (Wittgenstein, Ayer) anser gjerne analysen av grunnleggende begreper som kunnskap, sannhet, feiltagelse, gyldighet, sikkerhet, nødvendighet og så videre, som en hovedoppgave for erkjennelsesteorien.

Naturalisme

Erkjennelsesteoretisk naturalisme (Quine) er oppfatningen om at erkjennelsesteorien bør utformes i forlengelsen av naturvitenskapene – det vil si at menneskets erkjennelse bør studeres på lik linje med alle andre naturfenomener.

Praktisk kunnskap

Flere filosofer (Heidegger, Gilbert Ryle, Michael Polanyi) har også kritisert den tradisjonelle erkjennelsesteorien for å være altfor intellektualistisk fordi den fokuserer ensidig på teoretisk kunnskap.

Det hevdes at man også bør legge vekt på praktisk kunnskap, og enkelte hevder at den praktiske kunnskapen er en forutsetning for den teoretiske.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg