Erkjennelsesteori, epistemologi, i filosofien betegnelse for læren om vår erkjennelses natur, dens forutsetninger og grunnlag, og om vår kunnskaps opprinnelse, mulighet, omfang og gyldighet.

Erkjennelsesteorien skiller seg på den ene side fra metafysikken, hvis hovedgjenstand er virkelighetens egentlige innhold og struktur, på den andre side fra psykologien, som på empirisk måte undersøker hva det er som skjer når individet erkjenner.

Mens metafysikken hovedsakelig beskjeftiger seg med objektet, og psykologien med subjektet for erkjennelsen, drøfter erkjennelsesteorien resultatet av foreningen av objekt og subjekt.

Man kan i erkjennelsesteorien skjelne mellom to sentrale problemstillinger, alt etter som man går ut fra spørsmålet om erkjennelsens opprinnelse eller fra problemet om kunnskapens mulighet, det vil si problemet om det er mulig å oppnå «viten».

Den første problemstillingen ble formulert av John Locke i Essay Concerning Human Understanding, det verk som ble utgangspunktet for den erkjennelsesteoretiske debatt på 1700-tallet.

I denne debatten kom to motsatte synspunkter til orde, et empiristisk og et rasjonalistisk – sistnevnte med utgangspunkt i Descartes' cogito ('jeg tenker').

Det empiristiske synspunkt la hovedvekten på at det erkjennende subjekt var passivt, kunnskapen var resultat av en ensidig påvirkning av objektet på subjektet.

Ifølge det rasjonalistiske synspunkt ble hovedvekten lagt på at det erkjennende subjekt var aktivt, kunnskapen var ikke et ensidig resultat av erfaring, men i første rekke et produkt av tenkning.

Denne debatten om erkjennelsens opprinnelse, og særlig spaltingen i to motsatte tendenser, måtte nødvendigvis føre til den andre av erkjennelsesteoriens sentrale problemstillinger, spørsmålet om kunnskapens mulighet og gyldighet.

Kunnskap eller viten består i en overensstemmelse mellom subjekt og objekt, men verken rasjonalismen eller empirismen kunne gi garanti for at en slik overensstemmelse er mulig.

Det var først og fremst Immanuel Kant som i Kritik der reinen Vernunft førte den erkjennelsesteoretiske debatt over i et nytt stadium. Kant er den egentlige grunnlegger av den erkjennelsesteoretiske idealisme, som Descartes hadde innvarslet.

Kant går ut fra som et faktum at det er mulig å nå gyldig erkjennelse, og søker å vise hvordan den er mulig.

Hans svar går ut på at det hos subjektet, og følgelig i erkjennelsen, er et a priorisk element: Visse anskuelsesformer, som rom og tid, og kategorier, som for eksempel kausalitet, er uavhengig av de enkelte erfaringer. Og de setter sitt stempel på erkjennelsesresultatet.

Vår erfaring blir dermed et produkt av disse a prioriske elementer og de påvirkninger vi utsettes for. Det blir for Kant ikke mulig å oppnå viten, det vil si allmenngyldig og nødvendig sann erkjennelse, om et objekt som er helt skilt fra subjektet, siden vi ikke kan forstå objektet annet enn gjennom anskuelsesformer og kategorier som ligger forut for erfaringen.

Problemet om kunnskapens mulighet, som også etter Kant i høy grad har behersket den erkjennelsesteoretiske diskusjon, førte alt hos Kant til et skille mellom forskjellige retninger: dogmatisme, skeptisisme og kritisisme.

I nyere erkjennelsesteori har nyrealisme (G. E. Moore, Russell), fenomenologi (Husserl, Heidegger), språkfilosofi (Wittgenstein, Carnap) og naturalisme (Quine) stått sentralt.

Realismens grunnleggende forutsetning er at det finnes en virkelighet som eksisterer uavhengig av det erkjennende subjekt, i motsetning til den erkjennelsesteoretiske idealismes syn (Berkeley).

Realismen godtar at vi har viten om vår omverden, enten ut fra common sense-synspunkter (G. E. Moore), eller i form av en kritisk realisme som ikke identifiserer virkeligheten med vår umiddelbare oppfatning av den (Russell, Ayer).

For de kritiske realister blir ofte (erfarings-)vitenskapelig kunnskap forbilledlig.

Fenomenologien (Husserl) beskjeftiger seg først og fremst med erfaringen og våre erkjennelses-«akter» uten å gjøre antagelser om erkjennelses-objektets eksistens; dette synspunkt skal gjøre det mulig for filosofien selv å bli en «streng (deskriptiv) vitenskap».

Moderne språkfilosofiske og analytiske retninger (Wittgenstein, Ayer) anser gjerne analysen av grunnleggende begreper som kunnskap, sannhet, feiltagelse, gyldighet, sikkerhet, nødvendighet osv. som en hovedoppgave for erkjennelsesteorien.

Erkjennelsesteoretisk naturalisme (Quine) er oppfatningen om at erkjennelsesteorien bør utformes i forlengelsen av naturvitenskapene, det vil si at menneskets erkjennelse bør studeres på lik linje med alle andre naturfenomener.

Flere filosofer (Heidegger, Ryle, Polanyi) har også kritisert den tradisjonelle erkjennelsesteorien for å være altfor intellektualistisk fordi den fokuserer ensidig på teoretisk kunnskap.

Det hevdes at man også bør legge vekt på praktisk kunnskap, og enkelte hevder at den praktiske kunnskapen er en forutsetning for den teoretiske.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.