Friedrich Nietzsche var tysk filosof og filolog. Han er fremdeles like omstridt som han er berømt. Dette skyldes både at hans filosofi kan fortolkes på ulikt vis, og at hans holdning til mange aspekter ved moderne filosofi er ytterst kritisk. Nietzsche har gitt sterke impulser til franske filosofer som Foucault og Derrida, og regnes gjerne som en av postmodernismens forfedre. Ringvirkningene av Nietzsches verker går også langt utover fagfilosofien; også kulturlivet, med forfattere som blant andre Strindberg og Ibsen, ble påvirket.

Nietzsche ble født i 1844 i datidens Prøyssen som sønn av en landsbyprest. Han studerte klassiske språk først i Bonn 1864 og deretter i Leipzig fra 1865, før han var professor i klassisk filologi i Basel fra 1869. Denne stillingen beholdt Nietzsche frem til 1879. På 1880-tallet flakket han rundt fra sted til sted, blant annet til Sils-Maria i Sveits. I 1889 brøyt han mentalt sammen. Nietzsche forble i pleie hos sin søster Elisabeth ved Weimar frem til sin død i 1900.

Kunstens betydning for livets mening er sentrale ledemotiver for den tidlige Nietzsches tenkning. Til denne perioden hører Die Geburt der Tragödie aus dem Geiste der Musik (Tragediens fødsel) fra 1872 og Unzeitgemässe Betrachtungen (Utidsmessige betraktninger) fra 1873–76. Schopenhauer og Wagner er viktige kilder til Nietzsches opphøying av viljen og forkasting av vitenskap i disse skriftene. I Tragediens fødsel hevder Nietzsche at tilværelsen er en strid mellom det apollinske (det intellektuelle, harmoniske og rasjonelle) og det dionysiske (det kunstneriske, ekstatiske og irrasjonelle). Tilværelsen henter sin mening fra kunsten. Det apollinske trenger det dionysiske i en meningsløs verden. Den greske tragedien var i stand til dette, men siden har denne estetiske holdningen til verden gått tapt. Nietzsche ser imidlertid muligheten for å gjenopprette noe av det tapte gjennom Wagners operaer.

Etter den estetiske perioden i sin tenkning, retter Nietzsche seg til naturvitenskapen. Det kom også til brudd med Wagner og kunstneriske kretser. I Menschliches, Allzumenschliches (Menneskelig, altfor menneskelig) fra 1878-82 tar Nietzsche steget bort fra de metafysiske anfektelsene hos Schopenhauer i retning av vitenskapelig rasjonalitet. Nietzsche forkaster ideen om at det finnes evige sannheter. Die fröhliche Wissenschaft (Den muntre vitenskapen), som utkom i ulike former mellom 1882-86, avviser at livet har en dyp mening. Nietzsche hevder at Gud er død. Det er nå kun vitenskapen som kan gi menneskene et sikkert holdepunkt i livet. Men det er likefullt en livsglad vitenskap Nietzsche anbefaler. Det faktum at Gud ikke lenger lever, betyr ikke at menneskene er dømt til pessimisme. Snarere må de ta eget grep om eget liv.

Den religionskritiske brodden forsterkes i den tredje og siste epoken i Nietzsches tenkning. Hans siste verker preges av moralfilosofiske betraktninger. Med sin litterære stil har Also sprach Zarathustra (Slik talte Zarathustra) forblitt hans mest kjente og utbredte publikasjon etter at den utkom 1883-85. Hos Nietzsche blir profeten Zarathustra medium for et mylder av tanker som alle utfordrer moderniteten, for eksempel ideen om overmennesket som skaper sin egen sannhet.  Jenseits von Gut und Böse (Hinsides godt og ondt) og Zur Genealogie der Moral  (Moralens genealogi) som utkom i henholdsvis 1886 og 1887, er krasse oppgjør med kristendom og tradisjonell moral. Kristendommen er en slavemoral som medfører dårlig samvittighet. Det som trengs er en herremoral der mennesket kan leve fritt fra tradisjonen. Nietzsche tar også igjen avstand fra den filosofiske ambisjonen om å finne en universell sannhet. Distinksjonen mellom det gode og det onde er av guddommelig opphav. Etter Guds død må moral imidlertid betraktes som en menneskelig oppfinnelse og et resultat av historisk erfaring. I denne situasjonen er mennesket henvist til å skape seg selv.

  • Kritische Studienausgabe, red. Giorgio Colli og Mazzino Montinari. Berlin/New York 1967-88.
  • Philosophische Werke in sechs Bänden, red. Claus-Artur Scheier. Hamburg 2013.
  • Nietzsches samlede, red. Helge Jordheim. Oslo 2007-10.
  • Eriksen, Trond Berg. Nietzsche og det moderne. Oslo 2000.
  • Hellesnes, Jon. Meining? Religionskritikk og filosofi hos Nietzsche og Garborg. Oslo 2014.
  • Ottmann, Henning, red. Nietzsche-Handbuch. Stuttgart 2011.
  • Rosen, Stanley. The Mask of Enlighenment: Nietzsche's Zarathustra. Cambridge 1995.
  • Safranski, Rüdiger. Nietzsche. Biographie seines Denkens. München 2000.
  • Stegmaier, Werner. Friedrich Nietzsche zur Einführung. Hamburg 2013.
  • Steinsholt, Kjetil. Lev farlig! Innføring i Nietzsches utidsmessige pedagogikk. Trondheim 2009.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.