Hannah Arendt var en tysk filosof . Hun er regnet som en av de viktigste politiske tenkerne i det 20. århundret. Arendt er mest kjent for bøkene Totalitarismens opprinnelse og Vita Activa fra henholdsvis 1951 og 1958 samt artikkelsamlingen Eichmann i Jerusalem, som kom i 1963.

Arendt studerte filosofi, teologi og klassisk filologi under Martin Heidegger i Marburg og Edmund Husserl i Freiburg, før hun i 1928 leverte avhandlingen Der Liebesbegriff bei Augustin («Kjærlighetsbegrepet hos Augustin») i Heidelberg, under veiledning av Karl Jaspers.

I 1933 ble Arendt, som var jødisk, tvunget til å flykte fra Tyskland, og bodde i Paris frem til hun i 1941 emigrerte til USA. Etter 18 år som statsløs ble Arendt amerikansk statsborger.

I USA hadde hun akademiske posisjoner ved en rekke universiteter, og publiserte flere bøker, essays og artikler i blant annet The New Yorker, der Aufbau og Partisan Review.

Arendt er imidlertid mest kjent for to bøker: The Origins of Totalitarianism (1951, «Totalitarismens opprinnelse»), hvor hun analyserte stalinismen og nazismen, og Vita Activa (1958), en fenomenologisk analyse av de grunnleggende betingelsene for menneskelivet, aktivitetene og de steder disse aktivitetene utfoldes. 

I tillegg ble Arendt en høyst omdiskutert person med artikkelsamlingen Eichmann in Jerusalem (1963), hvor hun fulgte rettssaken mot Adolf Eichmann.

Ved sin død i 1975 hadde hun fullført de to første delene av sitt siste filosofiske hovedverk, The Life of the Mind (1971, «Sinnets liv»), som undersøkte de tre grunnleggende evner av det hun kalte vita contemplativa (tenkning, vilje og dømmekraften). 

Arendt ble et internasjonalt kjent navn med utgivelsen av The Origins of Totalitarianism i 1951. Her analyserer hun nazismen og stalinismen og hevder at begge, til tross for store ideologiske forskjeller, i bunn og grunn var samme styresett: totalitarisme.

Totalitarisme innebærer tilintetgjørelsen av politikk, noe som framfor alt eksemplifiseres i nazismens og stalinismens bruk av konsentrasjonsleirer, ifølge Arendt. Hun hevder videre at totalitarismens radikale ondskap er å gjøre mennesker overflødige som mennesker. 

I Eichmann in Jerusalem: A report on the banality of evil (1963, «Eichmann i Jerusalem: En rapport om ondskapens banalitet») gikk Arendt vekk fra det kantianskinspirerte begrepet «radikal ondskap» hun hadde benyttet i Origins. Kun det gode kan være radikalt og ha dybde, ondskap kan bare være ekstrem, ifølge Arendts analyse her.

Bokens undertittel, som ofte har blitt misforstått, karakteriserer ikke handlingene som banale, men derimot dets motiver: de mest grusomme handlinger kan bunne i tankeløshet, en feil i evnen til å tenke, framholder Arendt.

Publiseringen av artiklene førte til at Arendt ble utsatt for sterk kritikk. Hovedsaklig to punkter i boken ble ansett som kontroversielle: For det første Arendts karakteristikk av Eichmann og for det andre diskusjonen om rollen til det jødiske lederskapet i holocaust.

Arendt ble beskyldt for å tone ned Eichmanns rolle i holocaust og hans personlige motiver (hun hevdet at han ikke var antisemitt), og for å gi det jødiske lederskapet delansvar for holocaust. 

I sine verker fokuserte Arendt på mennesket som et aktivt vesen. Dette står i kontrast til en dominerende filosofisk tradisjon som først og fremst så mennesket som et tenkende vesen . I sitt hovedverk Vita Activa (1958) skjelner Arendt mellom tre grunnleggende menneskelige aktiviteter: arbeid, produksjon og handling, og tre tilsvarende betingelser: livet, verdslighet og pluralitet.

Arbeid er aktiviteten forbundet med mennesket som et biologisk vesen (animal laborans) underlagt nødvendigheten, dets kamp mot naturen for å opprettholde livet.

Produksjon er den aktiviteten hvor mennesket som skapende (homo faber) omgir seg med sine egne produkter og derigjennom skaper et menneskelig hjem på jorden. Handlingen er den eneste aktiviteten som foregår direkte mellom mennesker. 

Ved å gjenopplive det aristoteliske skillet mellom poiesis og praxis, å gjøre og å handle, utvikler Arendt et eksplisitt politisk handlingsbegrep. Den grunnleggende betingelsen for all politikk er at den finner sted mellom en pluralitet (et mangfold) av mennesker, som alle besitter den samme ferdigheten til å handle og starte noe nytt.

Pluraliteten innebærer her at den menneskelige eksistens finner sted i en delt verden, hvor hvert individ betrakter verden fra sitt unike ståsted. 

Ut i fra det som kan kalles en essensialistisk fenomenologi, hvor hver aktivitet har sitt sted i verden, innfører Arendt et skarpt skille mellom privat og offentlig, politisk og sosialt.

Verken det private eller det sosiale hører hjemme i offentligheten. Arendts oppfatning av hva som er politisk er snever, og gis ved hjelp av negative definisjoner, det vil si å spesifisere tilfeller som ikke faller inn under det politiske.

For eksempel har såkalte sosiale spørsmål, som fattigdom, med nødvendigheten å gjøre, og tilhører derfor det private, ifølge Arendt. Fordi fattigdom er underlagt nødvendigheten, er det å behandle fattigdom som et politisk spørsmål å bringe nødvendigheten inn i frihetens sfære, og derved umuliggjøre friheten.   

En persons fremmedgjøring overfor verden var for Arendt betegnende for det moderne. Dette står i kontrast til blant annet Karl Marx' påstand om at det moderne menneske var fremmedgjort overfor seg selv.

Ifølge Arendt hadde introspeksjon og forfølgelsen av privatinteresser inntatt det rommet som det offentlige stedet og handlingen før hadde. I det moderne er skillet mellom privat og offentlig utvisket, og i dets plass trer det hun kaller massesamfunnet frem.

Dette samfunnet, mente Arendt, eliminerer muligheten for handling. I stedet fordrer det en konform oppførsel fra en ensartet masse. Arbeid, og ikke handling, har dermed blitt den viktigste aktiviteten, ifølge Arendt.

Totalitarismen symboliserer et brudd med den oksidentale historien, og gjør derved de fleste moralske og politiske kategorier meningsløse. En kan derfor ikke lenger vende seg til tradisjonen i søken etter mening og verdier, påsto Arendt videre. Kun fortiden, i bruddstykker, kan bli aktualisert.

Hannah Arendt døde før hun rakk å skrive tredje og siste del av verket The Life of the Mind (1971), som skulle ha omhandlet dømmekraften. Fra det overleverte materialet fra forelesninger og essays kan man lese ut to forskjellige teorier om dømmekraften.

I den første modellen er dømmekraften en forutsetning for handling: det er gjennom denne evnen at  politisk handlende mennesker avgjør hvordan de skal handle i det offentlige.

I den andre modellen brukes dømmekraften for å gjøre fortiden meningsfull: den er privilegiet til den ikke-deltagende tilskueren, historikeren eller poeten, som søker å forstå betydningen av fortiden og forsoning med det hendte.  

Hvordan disse modellene henger sammen er uklart, og kan sies å stå delvis i spenning til hverandre. 

  • Der Liebesbegriff bei Augustin, Berlin 1929
  • The Origins of Totalitarianism, New York 1951
  • The Human Condition, Chicago 1958. (norsk utgave: Oslo 1996)
  • Rahel Varnhagen: The Life of a Jewess, London 1958
  • Between Past and Future, New York 1961
  • Eichmann in Jerusalem, New York 1963 (norsk utgave: Oslo 1965)
  • On Revolution, New York 1965
  • Men in Dark Times, New York 1968
  • On Violence, New York 1970 (norsk utgave: 1971)
  • Crises of the Republic, New York 1972
  • The Life of the Mind (Bd. 1 Thinking, Bd. 2, Willing), New York 1978
  • Lectures on Kant’s Political Philosophy, (utg. R. Beiner), Chicago 1982
  • Essays in Understanding 1930-1945, (utg. J. Kohn), New York 1994 
  • Benhabib, Seyla. The Reluctant Modernism of Hannah Arendt, 1996
  • Bernstein, Richard J. Hannah Arendt and the Jewish Question, 1996
  • Canovan, Margaret. Hannah Arendt: A Reinterpretation of her Political Thought, 1992
  • d’Entrèves, Maurizio Passerin. The Political Philosophy of Hannah Arendt, 1994
  • Young-Bruehl, Elisabeth. Hannah Arendt. For Love of the World, 1982
  • Villa, Dana. Arendt and Heidegger. The Fate of the Political, 1996
  • Øverenget, Einar. Hannah Arendt, 2001

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.