Hannah Arendt

Faktaboks

Hannah Arendt
uttale:
ˈarendt
født:
14. oktober 1906, Hannover
død:
4. desember 1975, New York
Hannah Arendt
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Hannah Arendt var en tysk filosof. Hun er regnet som en av de viktigste politiske tenkerne i det 20. århundret. Arendt er mest kjent for bøkene Totalitarismens opprinnelse og Vita Activa fra henholdsvis 1951 og 1958 samt artikkelsamlingen Eichmann i Jerusalem, som kom i 1963.

Karriere

Arendt studerte filosofi, teologi og klassisk filologi under Martin Heidegger i Marburg og Edmund Husserl i Freiburg, før hun i 1928 leverte avhandlingen Der Liebesbegriff bei Augustin («Kjærlighetsbegrepet hos Augustin») i Heidelberg, under veiledning av Karl Jaspers.

I 1933 ble Arendt, som var jødisk, tvunget til å flykte fra Tyskland og bodde i Paris frem til hun i 1941 emigrerte til USA. Etter 18 år som statsløs ble Arendt amerikansk statsborger.

I USA hadde hun akademiske posisjoner ved en rekke universiteter og publiserte flere bøker, essays og artikler i blant annet The New Yorker, der Aufbau og Partisan Review.

Arendt er imidlertid mest kjent for to bøker: The Origins of Totalitarianism (1951, Totalitarismens opprinnelse), hvor hun analyserte stalinismen og nazismen, og Vita Activa (1958), en fenomenologisk analyse av de grunnleggende betingelsene for menneskelivet, aktivitetene og de stedene disse aktivitetene utfoldes.

I tillegg ble Arendt en høyst omdiskutert person med artikkelsamlingen Eichmann in Jerusalem fra 1963, hvor hun fulgte rettssaken mot Adolf Eichmann.

Ved sin død i 1975 hadde hun fullført de to første delene av sitt siste filosofiske hovedverk, The Life of the Mind (Sinnets liv) fra 1971, som undersøkte de tre grunnleggende evnene av det hun kalte vita contemplativa (tenkning, vilje og dømmekraften).

Totalitarisme og ondskap

Arendt ble et internasjonalt kjent navn med utgivelsen av The Origins of Totalitarianism i 1951. Her analyserer hun nazismen og stalinismen og hevder at begge, til tross for store ideologiske forskjeller, i bunn og grunn var samme styresett: totalitarisme.

Totalitarisme innebærer tilintetgjørelsen av politikk, noe som framfor alt eksemplifiseres i nazismens og stalinismens bruk av konsentrasjonsleirer, ifølge Arendt. Hun hevder videre at totalitarismens radikale ondskap er å gjøre mennesker overflødige som mennesker.

I Eichmann in Jerusalem: A report on the banality of evil («Eichmann i Jerusalem: En rapport om ondskapens banalitet») fra 1963 gikk Arendt vekk fra det kantianskinspirerte begrepet «radikal ondskap» hun hadde benyttet i Origins. Kun det gode kan være radikalt og ha dybde; ondskap kan bare være ekstrem, ifølge Arendts analyse her.

Bokens undertittel, som ofte har blitt misforstått, karakteriserer ikke handlingene som banale, men derimot dets motiver: De mest grusomme handlinger kan bunne i tankeløshet, en feil i evnen til å tenke, framholder Arendt.

Publiseringen av artiklene førte til at Arendt ble utsatt for sterk kritikk. Hovedsakelig to punkter i boken ble ansett som kontroversielle: for det første Arendts karakteristikk av Eichmann og for det andre diskusjonen om rollen til det jødiske lederskapet i holocaust.

Arendt ble beskyldt for å tone ned Eichmanns rolle i holocaust og hans personlige motiver (hun hevdet at han ikke var antisemitt), og for å gi det jødiske lederskapet delansvar for holocaust.

Vita Activa og handlingsfilosofien

I sine verker fokuserte Arendt på mennesket som et aktivt vesen. Dette står i kontrast til en dominerende filosofisk tradisjon som først og fremst så mennesket som et tenkende vesen . I sitt hovedverk Vita Activa fra 1958 skjelner Arendt mellom tre grunnleggende menneskelige aktiviteter: arbeid, produksjon og handling, og tre tilsvarende betingelser: livet, verdslighet og pluralitet.

Arbeid er aktiviteten forbundet med mennesket som et biologisk vesen (animal laborans) underlagt nødvendigheten, dets kamp mot naturen for å opprettholde livet.

Produksjon er den aktiviteten hvor mennesket som skapende (homo faber) omgir seg med sine egne produkter og derigjennom skaper et menneskelig hjem på jorden. Handlingen er den eneste aktiviteten som foregår direkte mellom mennesker.

Ved å gjenopplive det aristoteliske skillet mellom poiesis og praxis, å gjøre og å handle, utvikler Arendt et eksplisitt politisk handlingsbegrep. Den grunnleggende betingelsen for all politikk er at den finner sted mellom en pluralitet (et mangfold) av mennesker, som alle besitter den samme ferdigheten til å handle og starte noe nytt.

Pluraliteten innebærer her at den menneskelige eksistensen finner sted i en delt verden, hvor hvert individ betrakter verden fra sitt unike ståsted.

Ut ifra det som kan kalles en essensialistisk fenomenologi, hvor hver aktivitet har sitt sted i verden, innfører Arendt et skarpt skille mellom privat og offentlig, politisk og sosialt.

Verken det private eller det sosiale hører hjemme i offentligheten. Arendts oppfatning av hva som er politisk, er snever og gis ved hjelp av negative definisjoner, det vil si å spesifisere tilfeller som ikke faller inn under det politiske.

For eksempel har såkalte sosiale spørsmål, som fattigdom, med nødvendigheten å gjøre og tilhører derfor det private, ifølge Arendt. Fordi fattigdom er underlagt nødvendigheten, er det å behandle fattigdom som et politisk spørsmål å bringe nødvendigheten inn i frihetens sfære og derved umuliggjøre friheten.

Moderniteten

En persons fremmedgjøring overfor verden var for Arendt betegnende for det moderne. Dette står i kontrast til blant annet Karl Marx' (1818–1883) påstand om at det moderne mennesket var fremmedgjort overfor seg selv.

Ifølge Arendt hadde introspeksjon og forfølgelsen av privatinteresser inntatt det rommet som det offentlige stedet og handlingen før hadde. I det moderne er skillet mellom privat og offentlig utvisket, og i dets plass trer det hun kaller massesamfunnet frem.

Dette samfunnet, mente Arendt, eliminerer muligheten for handling. I stedet fordrer det en konform oppførsel fra en ensartet masse. Arbeid, og ikke handling, har dermed blitt den viktigste aktiviteten, ifølge Arendt.

Totalitarismen symboliserer et brudd med den oksidentale historien og gjør derved de fleste moralske og politiske kategorier meningsløse. En kan derfor ikke lenger vende seg til tradisjonen i søken etter mening og verdier, påsto Arendt videre. Kun fortiden, i bruddstykker, kan bli aktualisert.

Dømmekraften

Hannah Arendt døde før hun rakk å skrive tredje og siste del av verket The Life of the Mind (1971), som skulle ha omhandlet dømmekraften. Fra det overleverte materialet fra forelesninger og essays kan man lese ut to forskjellige teorier om dømmekraften.

I den første modellen er dømmekraften en forutsetning for handling: Det er gjennom denne evnen at politisk handlende mennesker avgjør hvordan de skal handle i det offentlige.

I den andre modellen brukes dømmekraften for å gjøre fortiden meningsfull: Den er privilegiet til den ikke-deltagende tilskueren, historikeren eller poeten, som søker å forstå betydningen av fortiden og forsoning med det hendte.

Hvordan disse modellene henger sammen, er uklart og kan sies å stå delvis i spenning til hverandre.

Forfatterskap

  • Der Liebesbegriff bei Augustin, Berlin, 1929
  • The Origins of Totalitarianism, New York, 1951
  • The Human Condition, Chicago, 1958 (norsk utgave: Oslo, 1996)
  • Rahel Varnhagen: The Life of a Jewess, London, 1958
  • Between Past and Future, New York, 1961
  • Eichmann in Jerusalem, New York, 1963 (norsk utgave: Oslo, 1965)
  • On Revolution, New York, 1965
  • Men in Dark Times, New York, 1968
  • On Violence, New York, 1970 (norsk utgave: 1971)
  • Crises of the Republic, New York, 1972
  • The Life of the Mind (Bind 1: Thinking, Bind 2: Willing), New York, 1978
  • Lectures on Kant’s Political Philosophy, (utg. R. Beiner), Chicago, 1982
  • Essays in Understanding 1930-1945, (utg. J. Kohn), New York, 1994

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Benhabib, Seyla. The Reluctant Modernism of Hannah Arendt, 1996
  • Bernstein, Richard J. Hannah Arendt and the Jewish Question, 1996
  • Canovan, Margaret. Hannah Arendt: A Reinterpretation of her Political Thought, 1992
  • d’Entrèves, Maurizio Passerin. The Political Philosophy of Hannah Arendt, 1994
  • Young-Bruehl, Elisabeth. Hannah Arendt. For Love of the World, 1982
  • Villa, Dana. Arendt and Heidegger. The Fate of the Political, 1996
  • Øverenget, Einar. Hannah Arendt, 2001

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg