Faktaboks

Georg Wilhelm Friedrich Hegel
Uttale
hˈegel
Født
27. august 1770, Stuttgart, Württemberg, Tyskland
Død
14. november 1831, Berlin, Prøyssen, Tyskland
Portrett av Hegel fra 1831 malt av Jakob Schlesinger
Georg Wilhelm Friedrich Hegel er en omstridt tysk filosof. Han har utøvd betydelig innflytelse på flere andre tenkere, deriblant Karl Marx.

Georg Wilhelm Friedrich Hegel var den mest fremtredende tyske filosofen på 1800-tallet. Hegels filosofi kan ses som både en videreføring og en kritikk av Immanuel Kant (1724–1804). Selv om Hegel er en meget omstridt tenker, har virkningen på ettertiden vært enorm. Filosofiske retninger som marxisme, eksistensialisme, pragmatisme, kritisk teori og hermeneutikk står alle i gjeld til ham.

I Norge fikk Hegels tenkning stor innvirkning gjennom Marcus Jacob Monrad (1816–1897). Hegels tenkning har også fått mye oppmerksomhet innen analytisk filosofi.

Biografi

Hegel. Stålstikk av Lazarus Sichling etter et litografi av Julius L. Sebbers

Hegel ble født i Stuttgart i 1770. Han fikk teologisk utdannelse i Tübingen i 1788–1793 og ble senere huslærer og skribent i Bern og Frankfurt. Fra 1801 ble Hegel tilknyttet universitetet i Jena etterfulgt av en tid som gymnasrektor i Nürnberg i 1808–1816. Hegel var professor i Heidelberg en kort periode fra 1816, før han var i virke som professor ved Universitetet i Berlin fra 1818 frem til sin død i 1831.

Metafysikk og logikk

Selv om Hegel sluttet seg til det som gjerne kalles Kants kopernikanske vending og var enig i Kants påstand om at subjektet former verden og ikke omvendt, avviste Hegel det skarpe skillet Kant satte mellom subjekt og objekt. Mens Kant hevdet at objektet (tingen i seg selv) er utilgjengelig for subjektet, mente Hegel at sistnevnte kunne begripe, eller få grep om, objektet. Subjekt og objekt kunne dermed forenes.

På grunn av dette beskrives Hegels kunnskapssyn som helhetlig eller holistisk. Kant anså de begrepene eller kategoriene brukt av menneskene til å forme sin kunnskap om verden som a priori, det vil si som nødvendige betingelser for erkjennelse. Hegel så dem derimot som bestanddeler av en prosess som han refererte til som ånd (Geist). Det var gjennom åndens virksomhet at vår forståelse av verden utfolder seg, ifølge Hegel.

I hovedverkene Phänomenologie des Geistes (norsk oversettelse Åndens fenomenologi) fra 1807 og Wissenschaft der Logik (Logikkens vitenskap) fra 1812–1816 satte Hegel seg som mål å vise hvordan kategorier utvikler seg dialektisk i relasjon til hverandre.

Hegel hevdet at dialektikk er en logisk prosess der kategoriene for vår kunnskap stadig må forholde seg til indre motsetninger eller ufullstendigheter som oppstår internt i dem. For å overvinne den motsetningen (negativiteten) som ligger latent i en kategori, finner det sted en oppheving (Aufhebung). Den ufullstendige kategorien oppheves både slik at den kanselleres og slik at kategorien bringes på et høyere nivå.

En kategoris ufullstendighet bringer slik frem en ny og mer fullstendig kategori. Denne nye kategorien blir så innfanget av egne svakheter, slik at enda en ny og enda mer fullstendig kategori tvinger seg frem. I Wissenschaft der Logik presenterer Hegel en prosess som går fra den enkle kategorien «Væren» (det at noe er) til «Intet» (det at noe ikke er), som så blir opphevet til kategorien «Tilblivelse» (at noe blir til eller utvikles).

Den dialektiske prosessen fortsetter helt frem til «Det absolutte», det vil si et stadium der alle kategorier er gjennomgått og det erkjennende subjektet begriper helheten. Sannhet oppnås, ifølge Hegel, når vi ved hjelp av spekulasjon innser hvordan alle begreper henger sammen.

Sosialfilosofi og etikk

Hegels forståelse av kunnskap som holistisk og dialektisk er også utslagsgivende for hvordan han griper an etiske og sosialfilosofiske problemstillinger. Her er det igjen Kant som Hegel tar et oppgjør med. Hegel er enig i Kants påstand om at det moderne mennesket gjør krav på å være fritt og selvbestemt, men dette er ikke ensbetydende med det Kant kaller selvlovgivning (autonomi), ifølge Hegel.

Hegel mener at en handlings riktighet ikke avgjøres gjennom en prosedyre der maksimen for våre handlinger testes av en a priori begrunnet morallov, slik som hos Kant. Derimot er det vårt samfunns verdier (seder, skikker) som gir oss en forståelse av normativ riktighet.

Hegels etikk kan derfor beskrives som sosial eller intersubjektiv. Selvbestemmelse er noe menneskeheten har tilegnet seg selv i en historisk prosess, og denne sikres gjennom samfunnets institusjoner eller den såkalte «objektive» ånden.

Menneskets selvbestemthet avhenger av anerkjennelse, ifølge Hegel. Dette har både subjektive og sosiale dimensjoner. I Phänomenologie des Geistes presenteres anerkjennelse som grunnleggende for utviklingen av subjektets selvbevissthet. Subjektet trenger et annet subjekt lik det selv for å oppnå selvbevissthet.

I Grundlinen der Philosophie des Rechts (norsk oversettelse Rettsfilosofien) fra 1821 gis begrepet anerkjennelse en sosial og politisk betydning. Hegel bruker sin dialektiske metode for å vise hvordan abstrakte rettsprinsipper er ufullstendig. Hegel mener at disse manglene kan løses gjennom Kants begrep om moralitet, men også moraliteten viser seg som ufullstendig, noe som tar oss til det Hegel kaller etisk fellesskap (Sittlichkeit).

Her beskrives veien fra familie til sivilsamfunn, og til slutt til staten. Det er i statlige institusjoner at anerkjennelse kan sikres slik at mennesket kan være selvbestemt, det vil si fritt.

Historiefilosofi

Hegel framsatte påstanden om at kategoriene vi bruker for å forstå verden og de normene vi anser som riktige, er produkter av en rasjonell historisk prosess. Hegels tenkning var derfor grunnleggende historisk. Som verdensånd (Weltgeist) var fornuften det som drev historien fremover. Historiske personer, så som Napoleon, var viktige, men kan ikke annet enn uvitende tjene verdensånden. Dette kalte Hegel fornuftens list i historien. At menneskeheten ifølge Hegel hadde oppnådd høyere former for frihet, med det moderne samfunnet som et høydepunkt, skyldtes fornuftens virkeliggjørelse gjennom den historiske utviklingen.

Men selv om Hegel rekonstruerte fornuftens gang i historien, hadde han lite å si om fremtiden. Mens mange av hans etterkommere, blant andre Karl Marx (1818–1883), skulle forsøke å si hvor hen historien går, avviste Hegel selv ethvert forsøk på å konstruere utopier. For ham kom filosofien alltid for sent på banen, det vil si når en kultur allerede er i ferd med å forvitre.

Estetikk

I sine Vorlesungen über die Ästhetik (Forelesninger om estetikk) redegjorde Hegel ikke bare for kunsthistorien i lys av egen historiefilosofi, men definerte også det spesifikke ved en rekke kunster, for eksempel sjangrene tragedie og komedie. Det var betegnende at Hegel, til forskjell fra Kant, betraktet kunsten i dens sosiale og historiske kontekst. Han hevdet at kunsten nådde sitt høydepunkt i det antikke Hellas. Kunstens rolle i det moderne samfunnet var derimot ytterst begrenset og underordnet religion og filosofi. I så måte kritiserte han romantikkens kunstoppfatning. Det moderne individet krever begrunnelser, ikke estetiske opplevelser.

Religionsfilosofi

Det har lenge pågått debatter om religionens rolle i Hegels tenkning. Han har blitt ansett både som ateist, panteist og forsvarer av luthersk protestantisme. Sakens kompleksitet skyldes til dels at Hegels syn på kristendommen, som han anså for å være den høyeste formen for religion, gikk gjennom flere faser.

I tidlige skrifter som Die Positivität der christlichen Religion (Den kristne religionens positivitet) fra 1795–1796 uttrykte Hegel et kritisk syn på kristendommen som objektiv religion, det vil si som organisert trosform. Som Søren Kierkegaard (1813–1855) skulle gjøre etter ham, trakk Hegel frem viktigheten av subjektiv tro. I verker som Der Geist der Christentum und sein Schicksal (Kristendommens ånd og dens skjebne) fra 1798–1800 uttrykte Hegel større nærhet til kristendommen.

Hegels modne religionsfilosofi kom til uttrykk i en betydelig mengde forelesninger han holdt fra 1820 og frem til sin død. Disse ble utgitt som Vorlesungen über die Philosophie der Religion (Forelesninger om religionsfilosofi). I disse senere verkene utviklet Hegel et syn på kristendommen som en rasjonell tro der subjektet hadde en sentral posisjon.

Verker

  • Gesammelte Werke, red. Nordrhein-Westfälischen Akademie der Wissenschaften. Hamburg 1968ff.
  • Werke in zwanzig Bänden, red. Eva Moldenhauer og Karl M. Michel. Frankfurt am Main 1969ff.

Norske oversettelser

  • Innledning til estetikken. Oversettelse av Steinar Mathisen. Oslo 1986.
  • Kristendommens ånd og dens skjebne. Oversettelse av Thor I. Rørvik. Oslo 1996.
  • Logikken. Oversettelse av Dag Johnsen. Oslo 2011.
  • Logikkvitenskapen (Del 3). Oversettelse av Dag Johnsen. Oslo 2016.
  • Naturfilosofien. Oversettelse av Dag Johnsen. Oslo 2009.
  • Om skolens forhold til menneskets etiske danning. Oversettelse av Tomas Stølen. Salongen – nettidsskrift for filosofi og idéhistorie 2017. http://www.salongen.no/13669/
  • Rettsfilosofien. Oversettelse av Dag Johnsen. Oslo 2006.
  • Sannhet og system. Oversettelse av Dag Johnsen og Thomas Krogh. Oslo 1971.
  • Åndens fenomenologi. Oversettelse av Jon Elster med flere. Oslo 2009.
  • Åndens fenomenologi. Oversettelse av Dag Johnsen. Oslo 2022.
  • Åndsfilosofien. Oversettelse av Dag Johnsen. Oslo 2013.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Beiser, Frederick. Hegel. London 2005.
  • Elster, Jon. Essays om Hegel og Marx. Oslo 1969.
  • Fauskevåg, Odin. Danning og ånd. Ei utarbeiding av omgrepet danning frå Hegels filosofi. Trondheim 2012.
  • Halbig, Christoph, Quante, Michael og Siep, Ludwig, red. Hegels Erbe. Frankfurt am Main 2004.
  • Hardimon, Michael O. Hegel’s Social Philosophy: The Project of Reconciliation. Cambridge 1994.
  • Hartnack, Justus. Hegels logik, 2. utg. København 1995.
  • Houlgate, Stephen. An Introduction to Hegel: Freedom, Truth and History. 2. utg. Oxford 2005.
  • Huggler, Jørgen. Hegels skeptiske vej til den absolutte viden. København 1999.
  • Pinkard, Terry. Hegel’s Phenomenology: The Sociality of Reason. Cambridge: Cambridge 1996.
  • Pippin, Robert B. Hegel’s Idealism: The Satisfactions of Self-Consciousness. Cambridge 1989.
  • Pippin, Robert B. Hegel's Practical Philosophy: Rational Agency as Ethical Life. Cambridge 2008.
  • Schnädelbach, Herbert. Hegel zur Einführung. Hamburg 1999.
  • Stekeler-Weithofer, Pirmin. Hegels Grundlinien der Philosophie des Rechts. Ein dialogischer Kommentar. Hamburg 2021.
  • Stekeler-Weithofer, Pirmin. Hegels Wissenschaft der Logik. Ein dialogischer Kommentar, 1-3. Hamburg 2019-2022.
  • Taylor, Charles. Hegel and Modern Society. Cambridge 1979.
  • Vieweg, Klaus. Hegel. Der Philosoph der Freiheit. München 2019.
  • Vieweg, Karl og Welsch, Wolfgang, red. Hegels Phänomenologie des Geistes. Ein Kooperativer Kommentar zu einem Schlüsselwerk der Moderne. Frankfurt am Main 2008.
  • Williams, Robert R. Hegel’s Ethics of Recognition. Berkeley 1997.
  • Wood, Allen W. Hegel’s Ethical Thought. Cambridge 1990.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg