G.W.F. Hegel er en omstridt tysk filosof. Han har utøvd betydelig innflytelse på flere andre tenkere, deriblant Karl Marx.

Portrett av Hegel fra 1831 malt av Jakob Schlesinger av Jakob Schlesinger. Falt i det fri (Public domain)

Georg Wilhelm Friedrich Hegel var den mest fremtredende tyske filosofen på 1800-tallet. Hegels filosofi kan ses som både en videreføring og en kritikk av Immanuel Kant. Selv om Hegel er en meget omstridt tenker, har virkningen på ettertiden vært enorm. Filosofiske retninger som marxisme, eksistensialisme, pragmatisme, kritisk teori og hermeneutikk står alle i gjeld til ham. Nylig har Hegels tenkning også i økende grad fått oppmerksomhet innen analytisk filosofi.

Hegel ble født i Stuttgart i 1770. Han fikk teologisk utdannelse i Tübingen 1788–1793, og ble senere huslærer og skribent i Bern og Frankfurt. Fra 1801 ble Hegel tilknyttet universitetet i Jena, etterfulgt av en tid som gymnasrektor i Nürnberg 1808–16. Hegel var professor i Heidelberg en kort periode fra 1816, før han var i virke som professor ved Universitetet i Berlin fra 1818 frem til sin død i 1831.

Selv om Hegel sluttet seg til det som gjerne kalles Kants kopernikanske vending og er enig i Kants påstand om at subjektet former verden og ikke omvendt, avviser Hegel det skarpe skillet Kant satte mellom subjekt og objekt. Mens Kant påstår at objektet (tingen i seg selv) er utilgjengelig for subjektet, hevder Hegel at sistnevnte kan begripe, eller få grep om, objektet. Subjekt og objekt kan dermed forenes.

På grunn av dette beskrives Hegels kunnskapssyn som helhetlig eller holistisk. Kant forstår de begreper eller kategorier mennesker bruker til å forme sin kunnskap om verden som a priori, det vil si som nødvendige betingelser for erkjennelse. Hegel ser dem derimot som bestanddeler av en prosess som han refererer til som ånd (Geist). Det er gjennom åndens virksomhet at vår forståelse av verden utfolder seg, ifølge Hegel.

I hovedverkene Phänomenologie des Geistes (Åndens fenomenologi) fra 1807 og Wissenschaft der Logik (Logikkens vitenskap) fra 1812-1816 søker Hegel å vise hvordan kategorier utvikler seg dialektisk i relasjon til hverandre.

Hegel hevder at dialektikk er en logisk prosess der kategoriene for vår kunnskap stadig må forholde seg til indre motsetninger eller ufullstendigheter som oppstår internt i dem. For å overvinne den motsetningen (negativiteten) som ligger latent i en kategori finner det sted en oppheving (Aufhebung). Den ufullstendige kategorien oppheves både slik at den kanselleres, og slik at kategorien bringes på et høyere nivå.

En kategoris ufullstendighet bringer slik frem en ny og mer fullstendig kategori. Denne nye kategorien blir så innfanget av egne svakheter slik at enda en ny og enda mer fullstendig kategori tvinger seg frem. I Wissenschaft der Logik presenterer Hegel en prosess som går fra den enkle kategorien «Væren» (det at noe er) til «Intet» (det at noe ikke er),  som så blir opphevet til kategorien «Tilblivelse» (at noe blir til eller utvikles).

Den dialektiske prosessen fortsetter helt frem til «Det absolutte», det vil si et stadium der alle kategorier er gjennomgått og det erkjennende subjektet begriper helheten. Sannhet oppnås, ifølge Hegel, når vi ved hjelp av spekulasjon innser hvordan alle begreper henger sammen.

Hegels forståelse av kunnskap som holistisk og dialektisk er også utslagsgivende for hvordan han griper an etiske og sosialfilosofiske problemstillinger. Her er det igjen Kant som Hegel tar et oppgjør med. Hegel er enig i Kants påstand om at det moderne mennesket gjør krav på å være fritt og selvbestemt, men dette er ikke ensbetydende med det Kant kaller selvlovgivning (autonomi), ifølge Hegel.

Hegel mener at en handlings riktighet ikke avgjøres gjennom en prosedyre der maksimen for våre handlinger testes av en a priori begrunnet morallov, slik som hos Kant. Derimot er det vårt samfunns verdier (seder, skikker) som gir oss en forståelse av normativ riktighet.

Hegels etikk kan derfor beskrives som sosial eller intersubjektiv. Selvbestemmelse er noe menneskeheten har tilegnet seg selv i en historisk prosess, og denne sikres gjennom samfunnets institusjoner, eller den såkalt «objektive» ånd.

Menneskets selvbestemthet avhenger av anerkjennelse, ifølge Hegel. Dette har både subjektive og sosiale dimensjoner. I Phänomenologie des Geistes presenteres anerkjennelse som grunnleggende for utviklingen av subjektets selvbevissthet. Subjektet trenger et annet subjekt lik det selv for å oppnå selvbevissthet.

Grundlinen der Philosophie des Rechts (Rettsfilosofien) fra 1821 gis begrepet anerkjennelse en sosial og politisk betydning. Hegel bruker sin dialektiske metode for å vise hvordan abstrakte rettsprinsipper er ufullstendig. Hegel mener at disse manglene kan løses gjennom Kants begrep om moralitet. Men også moraliteten viser seg som ufullstendig, noe som tar oss til det Hegel kaller etisk fellesskap (Sittlichkeit).

Her beskrives veien fra familie til sivilsamfunn, og så til slutt staten. Det er i statlige institusjoner at anerkjennelse kan sikres, slik at mennesket kan være selvbestemt, det vil si fritt.

Hegel mener at kategoriene vi bruker for å forstå verden og de normene vi anser som riktige, er produkter av en rasjonell historisk prosess. Hegels tenkning er derfor grunnleggende historisk. Som verdensånd (Weltgeist) driver fornuften historien fremover. Historiske personer så som Napoleon er viktige, men tjener uvitende verdensånden. Dette er fornuftens list i historien. At menneskeheten ifølge Hegel har oppnådd høyere former for frihet, med det moderne samfunnet som et høydepunkt, skyldes at fornuften har blitt virkeliggjort gjennom den historiske utviklingen.

Men selv om Hegel rekonstruerer fornuftens gang i historien, har han lite å si om fremtiden. Der mange av hans etterkommere (blant andre Karl Marx) forsøker å si hvor hen historien går, avviser Hegel selv ethvert forsøk på å konstruere utopier. For ham kommer filosofien alltid for sent på banen, det vil si når en kultur allerede er i ferd med å forvitre.

  • Gesammelte Werke, red. Nordrhein-Westfälischen Akademie der Wissenschaften, Hamburg 1968ff.
  • Werke in zwanzig Bänden, red. Eva Moldenhauer og Karl M. Michel, Frankfurt am Main 1969ff.
  • Innledning til estetikken. Overs. Steinar Mathisen. Oslo 1986.
  • Kristendommens ånd og dens skjebne. Overs. Thor I. Rørvik. Oslo 1996.
  • Logikken. Overs. Dag Johnsen. Oslo 2011.
  • Naturfilosofien. Overs. Dag Johnsen. Oslo 2009.
  • Rettsfilosofien. Overs. Dag Johnsen. Oslo 2006.
  • Sannhet og system. Overs. Dag Johnsen og Thomas Krogh. Oslo 1971.
  • Åndens fenomenologi. Overs. Jon Elster m.fl. Oslo 2009.
  • Åndsfilosofien. Overs. Dag Johnsen. Oslo 2013.
  • Beiser, Frederick. Hegel. London 2005.
  • Halbig, Christoph, Quante, Michael og Siep, Ludwig, red. Hegels Erbe. Frankfurt am Main 2004.
  • Hardimon, Michael O. Hegel’s Social Philosophy: The Project of Reconciliation. Cambridge 1994.
  • Hartnack, Justus. Hegels logik, 2. utg. København 1995.
  • Houlgate, Stephen. An Introduction to Hegel: Freedom, Truth and History. 2. utg. Oxford 2005.
  • Pinkard, Terry. Hegel’s Phenomenology: The Sociality of Reason. Cambridge: Cambridge 1996.
  • Pippin, Robert B. Hegel’s Idealism: The Satisfactions of Self-Consciousness. Cambridge 1989.
  • Vieweg, Karl og Welsch, Wolfgang, red. Hegels Phänomenologie des Geistes. Ein Kooperativer Kommentar zu einem Schlüsselwerk der Moderne. Frankfurt am Main 2008.
  • Williams, Robert R. Hegel’s Ethics of Recognition. Berkeley 1997.
  • Wood, Allen W. Hegel’s Ethical Thought. Cambridge 1990.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.