Gottfried Wilhelm Leibniz var en tysk filosof og matematiker. Leibniz var en usedvanlig begavelse som også var aktiv som jurist, diplomat, historiker og teolog. Han står for ettertiden som en av Europas store filosofer, til tross for at hans mange andre gjøremål gjorde filosoferingen til noe av en leilighetsbeskjeftigelse. Han fikk aldri tid til å gi en samlet og systematisk fremstilling av sine filosofiske tanker; de kom til uttrykk i mindre verker og i den enorme korrespondanse han førte med fyrster og intellektuelle. Noen av hans viktigste bidrag til filosofien finnes i hans korrespondanse, og ble først utgitt lenge etter at han var død.

Leibniz var født i Leipzig, og studerte i Leipzig, Jena og Altdorf, hvor han i 1666 tok den juridiske doktorgrad. Han tilbrakte storparten av sitt liv i blant annet politisk tjeneste hos diverse fyrster. i 1667–1673 gjorde han diplomatisk tjeneste hos kurfyrsten av Mainz, blant annet i Paris. Fra 1676 til sin død arbeidet han for hertugen av Braunschweig i Hannover som bibliotekar og historiker, men reiste i denne tiden stadig omkring i Europa. Han stiftet vitenskapsakademiet i Berlin. På sine reiser ble han kjent med tidens ledende filosofer og vitenskapsmenn. Under et opphold i Paris 1672–1676 traff han matematikeren og fysikeren Huygens og Descartes' elever, jansenisten Arnauld og okkasjonalisten Malebranche. I London ble han kjent med Newton og kjemikeren Boyle. 1676 besøkte han tidens andre store filosof, Spinoza, i Haag.

Som filosof regnes Leibniz blant rasjonalistene og står for så vidt på linje med Descartes og Spinoza. Men han avvek fra begge disse på viktige punkter. Descartes opererte med to substanser, en åndelig og en materiell. For Spinoza var det bare én substans, som manifesterte seg under et åndelig og et materielt aspekt.

Leibniz mente at det materielle (det utstrakte) ikke kunne være noen egenskap hos substansen. Substansens, og dermed virkelighetens innerste vesen, måtte være et kraftprinsipp. Han antok så at det måtte være et uendelig antall substanser, som han kalte monader; de var nærmest åndelige kraftsentre, en slags sjeler med vekslende grad av bevissthet fra den livløse natur opp til Gud, som var den høyeste monade. Monadene hadde ingen utstrekning, de var udelelige og uforgjengelige.

Leibniz var enig med Descartes og Spinoza i at substanser ikke kunne påvirke hverandre. For å forklare at tingene tilsynelatende påvirker hverandre, fremsatte han læren om den forutetablerte harmoni. Gud har én gang for alle skapt universet slik at alle ting i det fungerer som om det var vekselvirkninger mellom dem. Det er som et uendelig antall klokker som går likt, ikke fordi de er forbundet med hverandre, men fordi de er synkronisert av urmakeren, det vil si Gud.

Leibniz var også opptatt av teologiske problemer og særlig av beviser for Guds eksistens. Hans verdenssyn var optimistisk: Gud har skapt verden som den beste av alle mulige verdener. Det er utenkelig at Gud, som er allgod og allmektig, ikke skulle ha valgt å skape den beste av alle mulige kombinasjoner av monader. Dette argumentet har vakt beundring hos noen og spott hos andre. Bertrand Russell, som selv var en betydelig Leibniz-forsker, har lagt til: «den beste av alle mulige verdener, og hver ting i den er et nødvendig onde».

Sin kanskje viktigste innsats som filosof gjorde Leibniz med et av sine første arbeider, De arte combinatoria (1666). Her drøfter han betingelsene for et allmenngyldig universaltegnspråk (characteristica universalis), det vil si et logisk tegnspråk som kunne brukes til å formulere en altomfattende, eksakt vitenskap. Dette var det første tilløp til moderne symbolsk logikk, og selve ideen ble ikke gjenopptatt før 200 år senere av George Boole. Gjennom sitt arbeid med dette er Leibniz blitt en av de store i logikkens historie.

Hans filosofiske hovedverker er:

  • Système nouveau de la nature (1695)
  • Nouveaux Essais sur l'entendement humain (1700–05, utgitt i 1765; en kritikk av Lockes Essay on Human Understanding)
  • Essais de Théodicée (1710) 
  • Monadologie (1714)

Skrifter i utvalg ved F. Hiorth utkom i 1966, på svensk foreligger Den förutbestämda harmonin (1927) og Valda skrifter (1959).

Leibniz arbeidet både med geometri og ligningsteori, men som matematiker er han mest berømt for sine grunnleggende arbeider innen differensial- og integralregning. Newton behersket uten tvil grunnprinsippene for infinitesimalregningen før Leibniz, men Leibniz var den første til å publisere en mer systematisk teori. Dette skjedde i 1684 og i 1686 i tidsskriftet Acta Eruditorum. Hans betegnelser er gjennomgående blitt de alminnelig brukte på dette området av matematikken.

Ca. 1700 begynte den langvarige og bitre prioritetsstriden om oppdagelsen av infinitesimalregningen. Diskusjonen ble stort sett ført av tilhengere av de to matematikerne. Begge disse avviste på det kraftigste beskyldninger om plagiat, og senere gransking av brev og etterlatte papirer bekrefter Leibniz' og Newtons oppdagelser som uavhengige av hverandre.

  • Adams, Robert Merrihew: Leibniz : determinist, theist, idealist, 1994
  • Jolley, Nicholas, red.: The Cambridge companion to Leibniz, 1995
  • Mates, Benson: The philosophy of Leibniz : metaphysics and language, 1986
  • Russell, Bertrand: A critical exposition of the philosophy of Leibniz, 1900
  • Vestens tenkere, bind 2, 1993

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.