Katarina av Siena, dominikaner og kirkelærer. Hun var tertiærsøster i Dominikanerordenen fra ca. 1366 og levde i Siena 1368–74, der hun samlet rundt seg en gruppe mennesker som siden fulgte henne. Hun er berømt for sine syner og mystiske opplevelser, blant annet trolovelse med Kristus. Katarina grep inn i samtidens politikk, blant annet i konflikten mellom paven og Firenze, og hun medvirket til at paven flyttet tilbake fra Avignon til Roma. Over 380 av hennes brev er bevart, utgitt 1860. Hun ble kanonisert i 1461 og utropt til kirkelærer 1970. Festdagen for Katarina av Siena er 29. april.

Katarina av Siena var det 23. av 25 barn i sin familie og ble født i Siena, Italia. Faren farget ull, mens moren skal ha vært datter av en poet. I følge legenden skal hun allerede i seksåralderen ha hatt sine første syner der hun møtte Jesus. Fra 15-årsalderen skal hun ha isolert seg i sitt eget hjem. Gjennom hele oppveksten hadde Katarina motsatt seg morens ønske om at hun skulle giftes bort. I 12-årsalderen skal hun ha snauklippet seg for å bli mindre vakker, og da hun fikk kopper skal hun ha nektet behandling, noe som gjorde at hun fikk store merker.

I en alder 18 år gikk Katarina inn i Dominikanerordenen, noe som var uvanlig da ordenen først og fremst var for enker. Hun ble først nektet, men siden sluppet inn fordi klosteret vurderte det som lite sannsynlig at hun ville kunne giftes bort på grunn av koppermerkene.  

De neste fem årene deltok hun stille i klosterlivet uten å involvere seg i samfunnet. Omkring 1370 fikk hun imidlertid syner av Gud som gjorde henne til en engasjert samfunnsaktør. 

I 1377-1378 var hun tilbake i Siena. Der dikterte hun sitt hovedverk, Il Dialogo, som titulerte Il libro della divina dottina. Her beskrev hun veien til Gud som en ferd over en bro. 

Fra 1378 var hun en brikke i meglingen mellom pavene i Avignon og Roma, utpekt av Kirken til tross for sin status som legperson. Striden i kirken fortsatte i mange år etter Katarinas død, men hennes rolle bekrefter den status hun hadde i egen levetid og den anerkjennelse hennes syner fikk hos mannlige, geistlige ledere. 

Katarina var nærmest en ekstrem asket. I en alder av 33 ble hun syk, og dette kan ha hatt en sammenheng med hennes asketisme, for hennes mentor Raymond av Capua ba henne spise. Kort tid etter døde hun imidlertid, 29. april i Roma. 

Katarina fikk anerkjennelse for sin kontakt med Gud i egen levetid og hun ble kanonisert i 1461. I 1970 ble hun og Teresa av Ávila de første kvinnelige kirkelærerne

  • Dickens, Andrea Janelle. Female Mystic : Great Women Thinkers of the Middle Ages, I.B.Tauris, 2009: 149-161. 
  • Herbert, McAvoy, Liz, and Diane Watt. The History of British Women's Writing, 700-1500 : Volume One, Palgrave Macmillan UK, 2011: 216-222. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.