Duns Scotus

Duns Scotus av Ukjent/Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Johannes Duns Scotus, antagelig født i Skottland, skolastisk filosof og teolog, en av middelalderens mest skarpsindige tenkere, kalt doctor subtilis. Var medlem av Fransiskanerordenen, og virket i Oxford, Paris og Köln.

Han tilstrebet en syntese av de eldre fransiskaneres augustinske lære (Bonaventura) med Aristoteles, som han stod mer kritisk overfor enn dominikaneren Thomas Aquinas. Thomas hadde konstruert en monumental tankebygning som søkte å harmonisere tro og viten under intellektets førerskap. Duns Scotus gir tenkningen en annen retning. Han legger mindre vekt på intellektet, det avgjørende er viljen. Guds vesen er uinnskrenket vilje; det gode er godt fordi Gud vil det. Dog har Gud frivillig bundet seg til en frelsesplan; her blir det plass for menneskets vilje, som i noen grad kan gjøre det fortjent til nåden. Fornuften er autonom på sitt område, men troen kan ikke grunnes på fornuftsbevis, den må støtte seg til religionens autoritet. Troen er en viljessak og teologien en praktisk vitenskap hvis formål er sjelens frelse.

På grunn av den nye spenning mellom tro og viten utgikk det fra Duns Scotus' lære impulser til et rikt kirkeliv. Samtidig er scotismen et forstadium for nominalismen i senmiddelalderen (og dermed indirekte for Luther), og for den nyere tids kritiske filosofi.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.