Johann Gottfried von Herder. Stålstikk etter et oljemaleri av Friedrich Rehberg, ca. 1785.

Herder, Johann Gottfried von av Fri/※. Gjengitt med tillatelse

Johann Gottfried von Herder, tysk filosof, kritiker og forfatter. Studerte teologi i Königsberg, hvor han ble påvirket av filosofene I. Kant og især av J. G. Hamann. Her fikk han sin hovedidé om at poesi og kunst var utslag av folkeånden og som denne hevet over kritiske regler. I Fragmente über die neuere deutsche Literatur (1767–68) og Kritische Wälder (1769) hevder han dette synspunktet og blir derved banebrytende for «Sturm und Drang»-epoken i tysk litteratur. Ved å fremheve instinktets rett og ved i første rekke å kreve dybde, lidenskap og sannhet av diktningen ble Herder retningens talerør, og han øvde stor innflytelse på sin samtid.

Han foretok en reise gjennom Tyskland og Frankrike og ble i Strasbourg kjent med den unge Goethe. Sammen med Goethe utgav han her programskriftet Von deutscher Art und Kunst (1773). Herder peker her på nye kilder til fornyelse av litteraturen: folkevisen og Shakespeare. Han skiller mellom «folkepoesi» og «kunstpoesi». Den førstnevnte utmerker seg ved konkret anskuelighet, musikalsk virkning og individuell karakteristikk. Den andre bygger på bevisst arbeid, regler og konvensjon og når aldri den kraft og rikdom som den litteraturen som er et uttrykk for «folkesjelen», slik som folkevisen.

Han var 1771–75 prest i Bückeburg. Her trådte det mystiske i Herders natur frem, især i hans Älteste Urkunde des Menschengeschlechtes (1774–76). Goethe kalte ham 1776 til Weimar, hvor han fikk en høy stilling i kirken. Han utgav samlingen Volkslieder (2 bd., 1778–79), etter Herders død utgitt under tittelen Stimmen der Völker in Liedern, som stimulerte romantikkens interesse for folkeviser og ballader. I Ideen zur Philosophie der Geschichte der Menschheit (4 bd., 1784–91) fremsetter Herder sin hovedtanke om verdenshistorien som en organisk utvikling. Han ser også på alle kulturformer som bestemt av historiske forhold. Hans syn er beslektet med Charles de Montesquieus og Edmund Burkes, og han fastholder som disse ideen om den absolutte humanitet. Humanitet er det gudgitte i mennesket som utfolder seg på forskjellig vis. I overensstemmelse med dette skrev han Briefe zur Beförderung der Humanität (1793–97).

Etter at Kant hadde utgitt sin Kritik der reinen Vernunft, gikk Herder ut mot sin gamle lærers ideer. Herder reagerte mot Kants skarpe skille mellom ånd og natur, mens Kant på sin side i Herders ideer så en fare for den allmenne fornufts autoritet. Herders innflytelse var betydelig både i og utenfor Tyskland som inspirator og idégiver. Særlig har han virket ansporende på sansen for de folkelig-nasjonale verdier. Hans Werke i 5 bind ble utgitt 1963.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.