Johann Gottfried von Herder

Faktaboks

Johann Gottfried von Herder
uttale:
hˈerder
født:
25. august 1744, Morąg (den gang Preußen, nå Polen)
død:
18. desember 1803, Weimar
Maleri av Johann Gottfried Herder fra 1785.

Johann Gottfried von Herder var en tysk filosof, kritiker og forfatter. Herders innflytelse var betydelig både i og utenfor Tyskland som inspirator og idégiver. Særlig har han hatt betydning for utvikling av de folkelig-nasjonale verdier.

Opphav

Herder studerte teologi i Königsberg, hvor han ble påvirket av filosofene Immanuel Kant og især av Johann Georg Hamann. Her fikk han sin hovedidé om at poesi og kunst var utslag av folkeånden og som denne hevet over kritiske regler.

Sturm und Drang

I Fragmente über die neuere deutsche Literatur (1767–1768) og Kritische Wälder (1769) hevder han dette synspunktet og blir derved banebrytende for Sturm und Drang-epoken i tysk litteratur. Ved å framheve instinktets rett og ved i første rekke å kreve dybde, lidenskap og sannhet av diktningen ble Herder retningens talerør, og han øvde stor innflytelse på sin samtid.

Han foretok en reise gjennom Tyskland og Frankrike og ble i Strasbourg kjent med den unge Goethe. Sammen med Goethe utgav han her programskriftet Von deutscher Art und Kunst (1773). Herder peker her på nye kilder til fornyelse av litteraturen: folkevisen og Shakespeare. Han skiller mellom «folkepoesi» og «kunstpoesi». Den førstnevnte utmerker seg ved konkret anskuelighet, musikalsk virkning og individuell karakteristikk. Den andre bygger på bevisst arbeid, regler og konvensjon og når aldri den kraft og rikdom som den litteraturen som er et uttrykk for «folkesjelen», slik som folkevisen.

Prest

Han var 1771–1775 prest i Bückeburg. Her trådte det mystiske i Herders natur frem, især i hans Älteste Urkunde des Menschengeschlechtes (1774–1776). Goethe inviterte ham 1776 til Weimar, hvor han fikk en høy stilling i kirken. Han utga samlingen Volkslieder (2 bd., 1778–1779), etter Herders død utgitt under tittelen Stimmen der Völker in Liedern, som stimulerte romantikkens interesse for folkeviser og ballader.

Verdenshistorien som en organisk utvikling

I Ideen zur Philosophie der Geschichte der Menschheit (4 bind, 1784–1791) framsetter Herder sin hovedtanke om verdenshistorien som en organisk utvikling. Han ser også på alle kulturformer som bestemt av historiske forhold. Hans syn er beslektet med Charles de Montesquieus og Edmund Burkes, og han fastholder som disse ideen om den absolutte humanitet. Humanitet er det gudgitte i mennesket som utfolder seg på forskjellig vis. I overensstemmelse med dette skrev han Briefe zur Beförderung der Humanität (1793–1797).

Etter at Kant hadde utgitt sin Kritik der reinen Vernunft, gikk Herder ut mot sin gamle lærers ideer. Herder reagerte mot Kants skarpe skille mellom ånd og natur, mens Kant på sin side i Herders ideer så en fare for den allmenne fornufts autoritet.

Hans Werke i 5 bind ble utgitt 1963.

Les mer Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Irmscher, Hans Dietrich: Johann Gottfried Herder, 2001, isbn 3-15-017630-1, Finn boken
  • Kantzenbach, Friedrich Willelm: Johann Gottfried Herder in Selbstzeugnissen und Bilddokumenten, 1970
  • Kessler, Martin: Johann Gottfried Herder : der Theologe unter den Klassikern : das Amt des Generalsuperintendenten von Sachsen-Weimar, 2007 (Arbeiten zur Kirchengeschichte), isbn 3110191520, Finn boken
  • Sauder, Gerhard, utg.: Johann Gottfried Herder 1744-1803, 1987, isbn 3-7873-0727-3, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg