Fri vilje, viljesfrihet, hvorvidt mennesker og andre skapninger har fri vilje (engelsk: free will), er et sentralt og omstridt problem i moralfilosofien.

En av de største vanskelighetene har vært å gi problemet en så klar formulering at man kan se hva det egentlig består i.

Aristoteles drøfter begrepet viljesfrihet, og gir det den klassiske forbindelsen med ansvarsproblemet: hvis ikke viljen er fri, kan ikke mennesket holdes ansvarlig for sine handlinger. Aristoteles forlanger at en «frivillig» handling skal oppfylle to vilkår:

  1. Motivet som beveger handlingen, må ligge hos den handlende selv, ikke utenfor ham.
  2. Den handlende må være seg bevisst det mål handlingen retter seg mot.

Man kan innvende at handlingen likevel ikke var fri hvis a) den handlende ikke kunne villet annerledes enn han gjorde, eller hvis han b) ikke kunne ha annen kunnskap om målet enn den han faktisk hadde.

På bakgrunn av slike innvendinger vokste den senere diskusjon av problemet frem. Både innvending a) og b) innebærer en form for determinisme, og ett av stridspunktene har vært forholdet mellom en fullstendig årsaksbestemt verden og menneskets moralske frihet.

Noen filosofer har hevdet at en absolutt determinisme gjør frihet umulig, og har derfor definert den frie viljen som en ikke-årsaksbestemt vilje (indeterminisme).

Andre har hevdet det motsatte: hvis ikke alt er lovmessig og årsaksbestemt, inntrer et tilfeldighetenes kaos som ville gjøre planmessig forutseende handlingsvalg umulig.

Disse siste, som vil forsone determinisme og frihet, hevder da noen ganger at viljesfriheten innebærer en spesiell menneskelig evne til å skyte nye årsaker inn i den ytre årsakskjede: ved beslutninger som mennesket har makt til å ta, oppstår en ny årsak, som har mennesket selv som kilde.

Det er meget vanskelig å gjøre slike teorier psykologisk holdbare og kontrollerbare; vår egen følelse av slik makt og frihet er intet bevis.

Andre igjen legger størst vekt på valget. Da forutsettes det f.eks. at tingene i den ytre verden ligger slik til rette fra årsakssynspunkt at to eller flere alternative handlinger er mulige, og at menneskets frihet består i evnen til å velge ut ett slikt alternativ for virkeliggjørelse.

Dette syn kan gjøres forenlig med determinismen, men ikke med læren om predestinasjon, som hevder at sluttresultatet av alle handlinger og begivenheter er bestemt på forhånd (av en allmektig gud).

Til dels forenlig med determinismen er det syn som ser frihet som selvutfoldelse og virkeliggjørelse av individets egne muligheter uavhengig av tvingende ytre årsaker.

Enda en viktig type løsningsforsøk bør nevnes. Den forutsetter også den absolutte determinisme, men sier at menneskets frihet består i dets evne til å innse den lovmessige og nødvendige årsakssammenheng i alle ting: fri blir man når man innser at alle ting skjer i samsvar med evige lover, og at følelsen av ufrihet kommer av illusjonen om at man selv kan være lovgiver. Representanten for dette syn er Spinoza.

En motsetning er Kant, som mener at frihet er fornuftens autonome evne til å gi lover for seg selv. Felles for alle teorier om viljesfrihet er at de mener å vise hvordan moralsk ansvar er mulig, eller hva det betyr å snakke om moralsk ansvar.

Mange tviler i dag på om det i det hele finnes en definitiv løsning på viljesfrihetsproblemet; andre mener problemet overhodet ikke kan stilles så klart at man kan se hva slags løsning som ville gi svar på det. I alle fall er problemet like levende i vår tids filosofi som i tidligere tiders.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.