Baruch Spinoza var en nederlandsk filosof og en av den nyere tids største tenkere. Spinoza var av jødisk herkomst, men ble som fritenker utstøtt av den jødiske synagogen. Han livnærte seg ved å slipe optiske glass. Fordi han fryktet han ikke ville få full forskningsfrihet, avslo han en innbydelse til å bli professor i Heidelberg.

Spinoza ble først kjent gjennom verket Tractatus theologico-politicus (1670), et forsvar for åndsfriheten. Her hevder han at både religion og stat kan ta skade om fri meningsdannelse undertrykkes, og skriftet inneholder dessuten en interessant bibelkritikk. Spinozas hovedverk er Ethica, ordine geometrico demonstrata (Etikken fremstilt etter geometrisk metode, utgitt etter hans død i 1677; norsk utgave i 2002), som er hans filosofiske system fremstilt etter mønster av en lærebok i geometri med definisjoner, aksiomer, teoremer og så videre.

Verket er langt mer enn en etikk; det er en av de fineste fullstendige filosofiske tankebygninger europeisk filosofi har frembrakt. Dets grunntrekk er en eiendommelig monisme: Det finnes bare én virkelighet, og Spinoza kaller den ved tre navn:

  1. Substansen
  2. Gud
  3. Naturen

Denne ene virkeligheten har utallige fremtredelsesformer, hvorav vi bare kjenner to, nemlig tenkning og utstrekning (sjel og legeme). Disse to står ikke i kausal vekselvirkning med hverandre, de er parallelt løpende manifestasjoner av Substansen. En tanke kan bare forklares ut fra en tanke, og det utstrakte kan bare forklares ut fra noe utstrakt. Se også parallellhypotese.

Spinozas Ethica, kulminerer i en lære om menneskelig frihet. Menneskelig ufrihet eller slaveri består i at man er offer for visse «pasjoner», som er negative følelser med opphav utenfor oss selv og som hindrer fri utfoldelse. Bare erkjennelsen kan gjøre oss fri: «En pasjon opphører å være en pasjon når vi danner oss en bestemt og klar erkjennelse av den.» Når denne erkjennelsen utvides til å omfatte hele Naturen (Gud, Substansen) og dens nødvendige og evige lover som alt er underkastet, vil mennesket, i dette liv, oppleve den endelige frihet, frelse og lykksalighet ved å se seg selv som en del av det hele (= Gud) og bøye sin vilje inn under de evige, nødvendige lover i en «intellektuell kjærlighet til Gud» (amor intellectualis Dei). Vår innsikt i de enkelte tings og vår egen naturs nødvendighet gir mennesket sjelsro. Under evighetens synsvinkel (sub specie aeternitatis) finnes det intet å opprøres over.

Spinozas filosofi kan kalles både opphøyd og vanskelig, og den er ofte blitt misforstått. I sin samtid ble Spinoza oppfattet som en farlig ateist, men i romantikken (Lessing, Herder, Goethe) ble han rehabilitert. Spinoza ble også kalt panteist, men det viktigste er at hans tanker har vist seg å ha en meget stor inspirasjonskraft. Nietzsche regnet Spinoza for sin eneste forløper.

  • Fredriksson, Gunnar: Spinoza, 2000
  • Hampshire, Stuart: Spinoza and Spinozism, 2005
  • Nadler, Steven: Spinoza : a life, 1999
  • Scruton, Roger: Spinoza : a very short introduction, 2002

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.