Arne Næss – Store norske leksikon

Faktaboks

Arne Næss

Arne Dekke Eide Næss

Født

27. januar 1912, Oslo

Død

12. januar 2009, Oslo

Virke

Filosof, fjellklatrer og miljøaktivist

Familie

Foreldre: Bankier Ragnar Eide Næss (1867–1913) og Christine Dekke (1873–1963).

Gift 1) 1938 med psykolog Else Marie Hertzberg (1911–1987), datter av major Hans Knagenhjelm Hertzberg (1882–1956) og Sigrid Berner (1887–1973), ekteskapet oppløst i 1947; 2) 1955 med psykolog og forsker Siri Blom (1927–), datter av ingeniør Hans Blom (1880–1970) og Ågot Wergeland (1899–1997), ekteskapet oppløst i 1979; 3) 1990 med filolog Kit-Fai Tsui (1950–), datter av forretningsmann Tsui Hing (1916–2002) og Chiu-Yung Lam (1915–1989). Barnebarn av Ananias Dekke (1832–1892); bror av Erling Dekke Næss (1901–1993); onkel til Arne Næss jr. (1937–2004).

Arne Næss, 1998

John Myhre/NTB.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Arne Næss (junior) til venstre med klatretau, sammen med sin onkel Arne Næss (senior) på toppen av Andersnatten i Sigdal (733 meter over havet).

Arne Næss jr. og Arne Næss

Av Rolf Øhman/NTB.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Arne Næss var en norsk filosof som var en de mest innflytelsesrike intellektuelle i Norge i andre halvdel av 1900-tallet. Gjennom Næss' innflytelse fikk analytisk filosofi en dominerende stilling i Norge i tiårene etter andre verdenskrig. Han var også kjent som fjellklatrer, friluftsmann og aktivist i norsk natur- og miljøvern. I Norge ble han særlig kjent gjennom sin deltakelse i aksjonene mot utbyggingen av Mardøla (1970) og Alta (1979–1981, se Alta-saken). Næss regnes som grunnleggeren av dypøkologien som filosofisk retning.

Han var professor i filosofi ved Universitet i Oslo i perioden 1939–1970. Som professor i filosofi arbeidet han med å utvikle filosofifaget generelt og examen philosophicum spesielt, og skapte derigjennom et mangfoldig filosofisk fagmiljø. Han preget flere generasjoner norske studenter med sine lærebøker i logikk, argumentasjonsteori og filosofihistorie.

Næss hadde et stort og mangfoldig forfatterskap som omfatter så vel fagfilosofiske tekster som tekster om filosofisk beslektede emner som empirisk semantikk, ikkevold, helhetssyn, skeptisisme og økofilosofi. Næss hadde en unik evne til å nå ut over fagmiljøet, og han gav gjennom sin populariserende form i bøker og artikler så vel som i foredrag og media norsk filosofi en stemme og en egenart.

Arne Næss hadde stor betydning for utviklingen av norsk klatresport, både gjennom introduksjonen av nye klatremetoder, men også gjennom sine mange krevende førstebestigninger i høyfjellet.

Bakgrunn

Arne Næss vokste opp som yngst av fire søsken i et velstående hjem i Kristiania. Faren døde før Arne fylte ett år, og moren Christine ble alene med foreldreansvaret. Allerede som 16-åring begynte Arne Næss å følge forelesninger ved universitetet, men han følte seg som filosof lenge før han begynte på skolen. Gjennom interesse for sosialøkonomi, biologi, kjemi, matematikk og psykologi utviklet han en fascinasjon for filosofien.

Etter examen artium i 1930 ble han immatrikulert ved universitetet, og tre år senere, bare 21 år gammel, var han ferdig magister i filosofi med støttefagene matematikk og astronomi.

Tidlig filosofisk ståsted

Magisteravhandlingen Studier over dommers sannhetskvalitet etter adferdsfilosofiske principper er sterkt preget av hans interesser for psykologi og studier av pragmatikk og atferdspsykologi (i litteraturlisten står navn som Ernst Cassirer, William James, Hans Vaihinger og Edward C. Tolman), samtidig som et studieopphold i Paris i 1931, der han møtte Henri Bergson, ligger «i kulissene».

I magisteravhandlingen forsøker Næss å vise at erkjennelsesinnhold ikke kan atskilles fra erkjennelsesaktivitet (se erkjennelsesteori). Dette er også en sentral tanke i hans senere verker, først og fremst Truth as Conceived by Those Who Are Not Professional Philosophers (1938). Her debatterer han sannhetsbegrepet generelt og det biologiske sannhetsbegrepet spesielt. Et biologisk begrep om sannhet er knyttet til atferd, det vil si at man bekrefter eller sier ja til noe gjennom den måten man handler eller oppfører seg på. En fugl kan for eksempel sies å felle en dom over et fugleskremsel når den «gjennomskuer» det. Fuglen setter seg ned i åkeren eller på skulderen til fugleskremselet på lørdag – etter å ha vært tvilende torsdag og fredag. Atferden forteller alt.

Når man vil kartlegge hva som menes med ordet sannhet, er det nærliggende å se på den erkjennelsesteorien som ligger «bak», hevder Næss. Når man vil si noe om hva som menes med ordet «sannhet», forutsetter man gjerne en teori om hvordan mennesket erkjenner verden eller «feller dommer».

Næss er ikke direkte interessert i metafysikken og etikken som kan være forbundet med ulike sannhets- og sannferdighetsbegrep, men altså i erkjennelsesteoriene. Allerede i magisteravhandlingen synes det tydelig hvor han befinner seg i filosofien: «Den omfangsrike filosofiske litteratur om sannhetsbegrepet er ikke i sig selv noget bevis på at man her har for seg vitenskapelige problemer, hvis man herved mener problemer som lar sig behandle ved en vitenskapelig metode, og som er verdig hertil».

Eller for å si det på en annen måte: Metafysikk og vanlig erkjennelsesteori bør ikke neglisjere den moderne empiriske psykologien og sosiologien. Erkjennelsesteori må utvikles i lys av presise forklaringsmodeller – ut fra teorier om sannhet, pragmatisme, atferdspsykologi og biologisk erkjennelsesteori.

Studieoppholdet i Wien

Næss tok en doktorgrad i filosofi med avhandlingen Erkenntnis und wissenschaftliches Verhalten i 1936 etter et studieopphold i Wien. Næss ble påvirket av pragmatisme og av Wienerkretsens logiske empirisme, uten selv å tilhøre disse retningene.

I 1934–1935 oppholdt Næss seg i Wien, der han var i kontakt med Wienerkretsen og ble opptatt av logisk empirisme (også kalt logisk positivisme). Studieoppholdet kom til å prege ham sterkt.

Det er først og fremst erfaringstroen og antidogmatikken Næss deler med den logiske empirismens versjon av positivisme. Næss var selv tidlig ute med å nyansere positivismen i forelesningen over oppgitt emne til doktorgraden, tre år før han ble professor. Positivisme, både i den moderne forstand (nypositivisme) og den mer klassiske, blir ofte forstått som tanken om at vitenskapen skal konsentrere seg om det som fremtrer for mennesket (erfaringsmessig), at den skal beskrive fakta og lovmessigheter, føre til fremskritt og en type orden, samt være nyttig. Dessuten ligger det i dette en kritikk av den klassiske metafysikken.

Næss ville vise at de moderne positivistene ikke var empiriske nok – ikke pragmatiske nok heller – for det er om å gjøre at filosofien blir så «brukbar» som mulig, og da må en stor del av den strebe etter testbarhet og prøvbarhet. Samtidig som Næss delte positivistenes syn på at filosofiske problemer og filosofiske forskningsprogram kan formuleres som en del av vitenskapen, kritiserte han (i artikkelen Wie fördert man heute die empirische Bewegung?) de logiske empiristenes vitenskapslogikk for å være avgrenset fra empirisk forskning.

Det synes klart at Næss hadde stor sans for nypositivistenes forening av matematikk, empirisme og naturvitenskap, og at han også delte troen på at filosofien burde nærme seg disse fagene, på samme måte som den burde nærme seg samfunnsfagene for å styrke sin stilling.

Doktorgrad og universitetskarriere

Arne Næss på sitt kontor ved Universitetet i Oslo, 1974

Arne Næss, 1974

Av Rolf Chr. Ulrichsen/NTB/Aftenposten.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Professor Arne Næss under en debatt på Universitetet i Oslo, 1997.

Arne Næss foreleser, 1997

Av Ingar Storfjell/NTB.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Etter oppholdet i Wien ble Næss 1936 dr.philos. på avhandlingen Erkenntnis und wissenschaftliches Verhalten – en utarbeidelse av hans radikale empirisme. Næss sitt viktigste ideal var de empiriske samfunnsvitenskapene, og doktoravhandlingen er et forsøk på å forstå erkjennelsesteori som beskrivelse av faktisk vitenskapelig atferd.

Arbeidet skulle først og fremst vise vitenskapens begrensninger ved systematisk å fremstille hvordan vitenskapen drives ut fra en objektiv-psykologisk metode. Næss satte frem en hypotese om at den kunnskap og erkjennelse som finner sted i vitenskapen, må kunne måles ut fra objektive beskrivelser av språklig og ikke-språklig atferd. Næss ville bidra til å utvikle en metavitenskap, eller en empirisk vitenskap om vitenskapen.

I 1938–1939 studerte Arne Næss ved University of California, Berkeley, og i 1939 ble han utnevnt til professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, ennå bare 27 år gammel. Under andre verdenskrig deltok han aktivt i motstandsbevegelsen, og i 1948–1949 arbeidet han i Paris som leder av UNESCOs forskningsprosjekt om demokratisk ideologi og den økende konflikten mellom øst og vest (se den kalde krigen).

I 1941 startet han skriftserien Filosofiske problemer, som han tidvis redigerte, og i 1958 var han med på å grunnlegge Inquiry – et tverrfaglig filosofitidsskrift.

Næss og norsk samfunnsforskning

Næss var også sentral i utviklingen av moderne samfunnsforskning i Norge. Under og etter krigen hadde mange i miljøet rundt Næss (deriblant Vilhelm Aubert, Harald Ofstad, Stein Rokkan og Herman Tønnessen) utviklet radikale, pasifistiske holdninger blant annet inspirert av Mahatma Gandhis ikkevoldskamp i India, og de følte seg nå forpliktet til å starte et systematisk fredsarbeid på vitenskapelig grunnlag.

De var særlig opptatt av å rette et kritisk søkelys mot den kalde krigens politikk, og argumenterte for et såkalt «tredje standpunkt»; de ville forsvare underprivilegerte grupper, de ville drive aksjonsforskning, og de ville utvikle mer teoretisk forskning rundt demokratiet.

Sammen med forskere i sosiologi og andre samfunnsvitenskaper fikk også en rekke av Næss’ studenter lengre studieopphold i USA finansiert av ulike amerikanske institusjoner. Dette norsk-amerikanske samarbeidet utviklet seg og la blant annet grunnlaget for opprettelsen av Institutt for samfunnsforskning (ISF) i Oslo i 1950. Næss-miljøet (også kalt «Osloskolen», med navn som Ofstad, Rokkan, Tønnessen, Johan Galtung, Ingemund Gullvåg, Ragnar Rommetveit, Olav Skårdal og Jan Smedslund) gjorde seg sterkt gjeldende ved instituttet den første tiden.

Sentrale filosofiske arbeider i 1950–1980

Næss’ hovedarbeid er Interpretation and Preciseness fra 1953, som søker å forene formal logikk med empirisk semantikk (betydningslære). I motsetning til mange andre representanter for analytisk filosofi la ikke Næss hovedvekten på formale logiske metoder, men på erfaringsvitenskapene. Hvis løsningen av et filosofisk problem gjør empirisk forskning nødvendig, skal filosofien også ta opp slike oppgaver, noe han selv hadde gjort blant annet i Truth as Conceived by Those Who Are Not Professional Philosophers fra 1938.

Næss hadde lenge arbeidet med empirisk semantikk, og på bakgrunn av sine lærebøker til forberedende prøver utviklet han en empirisk metode for språkanalyser. I Interpretation and Preciseness utviklet han tolkning- og presiseringsmetoder som skal være midler for å oppnå større intensjonsdybde, det vil si å avklare hvor mye eller hvor lite hver enkelt legger i en påstand.

I Hva er filosofi? fra 1965 gjør han rede for sitt syn på filosofien og dens egenart. I forordet sier Næss at «siden 1941 har jeg rimeligvis forandret mine synspunkter». Han refererer her til Filosofiske problemer og at han nå har utviklet en filosofisk skeptisisme basert på possibilisme (filosofi eller lære som hevder at alt tenkelig er mulig), pluralisme, og tillit og åpenhet fremfor tvil. Det er bevisstheten om menneskets feilbarlighet som ligger under mye av hans søkende skeptisisme, som i Scepticism (1968) og Hvilken verden er den virkelige? (1969). I disse bøkene dreies hans tidligere possibilisme i en mer skeptisk retning. Man kunne tenke seg at et pluralistisk livsperspektiv på det personlige plan ville føre til forvirring og normoppløsning, men hos Næss kombineres dette med en sterk hjemstedsbevissthet i naturen.

I Økologi, samfunn og livsstil (1974) utformer Næss deler av sitt syn på naturens egenverdi, og menneskets forhold til naturen (noe han kaller «økosofi» eller «dypøkologi»). Innenfor økosofien forsøker han å stille opp normer for menneskets forhold til naturen og analyserer begivenheter og prosesser i naturen, særlig dem som følger av eller kan påvirkes av menneskelig handling. At «alle levende vesener er del av den samme helheten» er ifølge Næss verken en norm eller en beskrivelse. Det er derimot en intuitiv reaksjon. Både interessen for Baruch Spinoza og ikkevoldstenkningen til Gandhi kommer til uttrykk i Næss’ økofilosofi.

Næss gikk av som professor i 1970, bare 58 år gammel, blant annet fordi han ønsket å vie seg mer til miljøengasjement og utvikling av miljøfilosofi. Det meste av sin tid brukte han nå til å være støttespiller for fremveksten av såkalt «grønn politikk» i Europa.

De lange linjene i Arne Næss' filosofi

Næss ble sosialt sett født i «sentrum» med sin bakgrunn i et pengesterkt borgerskap. Samtidig befant han seg hele tiden filosofisk sett i utkanten. Han forskyver ofte det filosofiske perspektivet fra erkjennelsesteoretiske refleksjoner og hermeneutisk analyse til metateoretiske og pragmatiske betraktninger. Interesse for empirisk forskning, statistikk, saklighetslære og sammenligning av filosofiske systemer hører for mange ikke til «den egentlige» filosofiske virksomhet, noe som kanskje har ført til at Næss fikk en mindre sentral plass i filosofimiljøet internasjonalt.

Linjene gjennom Næss’ idéproduksjon – fra gymnasårene til sin siste bok Livsfilosofi (1999) – handler om et visst perspektiv: Idealet er å være åpen, tillitsfull og spørrende. Det handler om skepsis til dogmer og overleverte sannheter, men samtidig om å kjenne seg hjemme i naturen og glede seg over biologisk mangfold.

Til akademiker å være hadde Næss også en usedvanlig stor appell til ikke-filosofer: Livsfilosofi ble en av de siste årenes største salgssuksesser i Norge, og bøker om blant annet Spinoza (Det frie menneske, 1999) og Gandhi (Gandhi, 2000) har nådd ut til et stort publikum.

Han var en praktiserende filosof, i betydningen en villig samtalepartner for alle deler av befolkningen; nysgjerrig, fordomsfri og utfordrende møtte og veiledet han mildt paternalistisk alle som søkte ham. Ingen oppgave var for stor – og ingen for liten. Han ble gjennom sitt virke et unikt ideal for mange unge, både på grunn av måten han utfordret all skråsikkerhet og alle etablerte sannheter på, og på grunn av sitt engasjement for alle levende veseners egenverdi og deres rett til utfoldelse.

Klatring og friluftsliv

Arne Næss var vel kjent som fjellklatrer. Han innførte bolteklatringsmetoder i Norge allerede i 1935. I 1936 ble han den første til å bestige Sydpilaren og Sydøstruten på Stetind sammen med Else Hertzberg (1911–1987) samt Holter-Næss-pilaren på Søre Dyrhaugstind sammen med Erik Holter.

I 1950 og 1964 ledet han ekspedisjoner til Tirich Mir (7705 meter over havet) i Pakistan. Disse er beskrevet i bøkene Tirich Mir til topps fra 1950 og Opp stupet fra 1964.

Han pleide å tilbringe rundt 90 dager av året på hytta si, Tvergastein på Hallingskarvet, som med sine 1505 meter over havet er en av Europas høyest beliggende privathytter.

Utmerkelser og æresbevisninger (utvalg)

Arne Næss var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1963.

Han mottok en rekke priser og æresbevisninger og var blant annet æresmedlem av Norsk Klatreklubb og Den Norske Turistforening. Han ble i 1994 tildelt Mahatma Gandhis ærespris for ikkevoldelig fred. I 2002 fikk han Nordisk Råds natur- og miljøpris, og i 2005 ble han utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden.

Han ble tildelt Svenska Akademiens pris i 1996, og i 1997 ble han æresmedlem i Miljøpartiet de Grønne etter å ha stått nederst på valglisten deres i Oslo siden 1987.

Verk (utvalg)

Studier over dommers sannhetskvalitet etter adferdsfilosofiske principper, magisteravhandling, 1933
Erkenntnis und wissenschaftliches Verhalten, doktoravhandling, DNVA Skr. II 1936 nr. 1, 1936
«Truth» as Conceived by Those who are not Professional Philosophers, DNVA Skr. II 1938 nr. 4, 1938
Endel elementære logiske emner, 1941 (11. utgave, 6. opplag 1986)
Filosofiske problemer. Deres inndeling og egenart, 1941
Tenkningens utvikling, 1941 (6. utgave 1951)
Symbolsk logikk, 1942
Interpretation and Preciseness, 6 hf., 1947–51 (samlet utg. DNVA Skr. II 1953 nr. 1, 1954)
Innføring i logikk og metodelære, 1949 (5. utgave i 2 bind., 1960, 6. utgave Logikk og metodelære, 1960, 3. (8.) utgave 1983)
Tirich Mir til topps. Den norske Himalaiaekspedisjonen (sammen med flere), 1950
Filosofiens historie, 1953 (3. utgave i 2 bind, 1961–1962, 7. utgave 2001)
Gandhis politiske etikk (sammen med Johan Galtung), 1955 (3. utgave 1994)
Democracy, Ideology and Objectivity. Studies in the semantics and cognitive analysis of ideological controversy (sammen med Jens A. Christophersen og Kjell Kvalø), 1956
Wie fördert man heute die empirische Bewegung? Eine Auseinandersetzung mit dem Empirismus von Otto Neurath und Rudolph Carnap, 1956
Gandhi og atomalderen, 1960
Opp stupet til Østtoppen av Tirich Mir, 1964
Hva er filosofi? 1965
Moderne filosoffer, Stockholm 1965
Hva er filosofi? 1965
Scepticism, Oslo/London 1968
Hvilken verden er den virkelige? 1969 (2. utgave 1982)
Vitenskapsfilosofi, 1971 (3. utgave (sammen med Per Ariansen og Kjell Madsen) 1980)
Økologi og filosofi, 1971 (4. utgave Økologi, samfunn og livsstil, 1974, 5. utgave 1999)
Invitation to Chinese philosophy. Eight studies (red. sammen med Alastair Hannay), 1972
The Pluralist and Possibilist Aspect of the Scientific Enterprise, 1972
Gandhi and Group Conflict. An exploration of satyagraha. Theoretical background, 1974
Teknikk, pedagogikk og en ny livsstil. En del artikler og foredrag gjennom 25 år, 1978
Anklagen mot vitenskapen, 1980
Det gode, lange livs far. Hallingskarvet sett fra Tvergastein, 1995
Livsfilosofi. Et personlig bidrag om følelser og fornuft, 1998
Det frie menneske. En innføring i Spinozas filosofi, 1999
Gandhi, 2000
Inn i filosofien (sammen med Inga Bostad), 2002
Mental håndbak. Små samtaler om store spørsmål, 2002
The selected works of Arne Næss (redigert av Harold Glasser), 10 bind, Dordrecht 2005
Timotei, den lille filosofen (sammen med Petter Mejlænder og Kit-Fai Næss), 2005

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Gullvåg, Ingemund og Wetlesen, Jon (red.) (1992): In Sceptical Wonder: Inquiries into the philosophy of Arne Naess on the occasion of his 70th birthday
Thue, Fredrik W. (1997): Empirisme og demokrati: Arne Næss og fremveksten av et norsk institutt for samfunnsforskning 1939–1950, hovedoppgave UiB, 1992
Gullvåg, Ingemund (1995): «Arne Næss og Oslo-skolen i norsk filosofi», i Bostad: Filosofi på norsk, bind 1
Bostad, Inga (1998): Arne Næss
Hegdal, Ola A. og Strand Olsen, Tore (2001): Jeg, Arne Næss: Et tegnet liv (ny utgave 2005)
Arne Næss. Festskrift til 90-årsdagen 27.1.2002, Norsk filosofisk tidsskrift nr.1/2002
Anker, Peder: «Arne Næss sett utenfra», i Samtiden nr. 4/2002, s. 4, 8 og 10–19
Næss, Arne og Bostad, Inga (2002): Inn i filosofien: Arne Næss' ungdomsår
Næss, Kit-Fai: «Bibliografi over Næss’ forfatterskap 1936–2001», i Norsk filosofisk tidsskrift nr. 1/2002, s. 127–138
Sundbø, Svein (2007): Arne Næss: en kronologisk bibliografi over forfatterskapet 1936–2007

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Miljøfilosofi

Espen Dyrnes Stabell

Førsteamanuensis, Høgskulen på Vestlandet