Arne Næss

Arne Næss var professor i filosofi ved Universitet i Oslo i perioden 1939 til 1970. Gjennom sin lærebok til examen philosophicum, En del elementære logiske emner, og pensumboken Filosofiens historie hadde han stor innflytelse på norsk universitetsutdannelse. Han regnes som grunnleggeren av dypøkologien som filosofisk retning.

Næss ble dr.philos med avhandlingen Erkenntnis und wissenschaftliches Verhalten i 1936 etter et studieopphold i Wien. Han ledet UNESCOs forskningsprosjekt om ideologi i perioden 1948–49. Næss startet det vitenskapelige tidsskriftet Inquiry i 1960.

Arne Næss var også en kjent fjellklatrer, og innførte bolteklatringsmetoder i Norge i 1935. I 1936 førstebesteg han Sydpilaren og Sydøstruten på Stetind sammen med Else Hertzberg og Holter-Næss-pilaren på Søre Dyrhaugstind sammen med Erik Holter. Han ledet fjellklatringsekspedisjoner til Tirich Mir i Hindukush, Pakistan i 1950 og 1964. De er beskrevet i bøkene Tirich Mir til topps (1950) og Opp stupet (1964). Arne Næss hadde meget stor betydning for utviklingen av norsk klatresport; både gjennom introduksjonen av nye klatremetoder, men også gjennom sine mange krevende førstebestigninger i høyfjellet og på Kolsåstoppen i Bærum.

Festskriftet In Sceptical Wonder ble utgitt til hans 70-årsdag 1982. Han ble tildelt Svenska Akademiens pris 1996. Han ble æresmedlem i Miljøpartiet de Grønne i 1997, etter å ha stått nederst på valglisten deres i Oslo siden 1987. Han døde i 2009.

Arne Næss var bror av skipsreder Erling Dekke Næss og onkel til finansmannen Arne Næss jr.

Næss ble påvirket av pragmatisme og av Wienerkretsens logiske empirisme, men uten selv å tilhøre disse retningene.

Hans viktigste ideal var de empiriske samfunnsvitenskapene, og doktoravhandlingen er et forsøk på å forstå erkjennelsesteori som systematisk beskrivelse av faktisk vitenskapelig atferd.

Etter hvert utviklet han en uavhengig filosofisk holdning. Hans syn var preget av kritiske og analytiske metoder, men det er udogmatisk og ikke avvisende overfor konstruktiv filosofisk spekulasjon når denne, så langt som mulig, underkastes empirisk kontroll.

I motsetning til mange andre representanter for analytisk filosofi la ikke Næss hovedvekten på formale logiske metoder, men på erfaringsvitenskapene. Hvis løsningen av et filosofisk problem gjør empirisk forskning nødvendig, skal filosofien også ta opp slike oppgaver. Det gjorde han selv i blant annet Truth as Conceived by Those Who Are Not Professional Philosophers fra 1938.

Næss' hovedarbeid er Interpretation and Preciseness fra 1953, som søker å forene formal logikk med empirisk semantikk (betydningslære).

I Hva er filosofi? fra 1965 gjør han rede for sitt syn på filosofien og dens egenart. I Scepticism og Hvilken verden er den virkelige? som begge ble utgitt i 1969 dreies hans tidligere «possibilisme» (alle muligheter skal holdes åpne lengst mulig) i mer skeptisk retning.

Vitenskapsfilosofi (1973, og senere utgaver), Økologi, samfunn og livsstil (1974) og Anklagene mot vitenskapen (1980) røper interessen for økologi, som har fått uttrykk i hans «økosofi». Innenfor økosofien forsøker han å stille opp normer for menneskets forhold til naturen og analyserer begivenheter og prosesser i naturen, særlig dem som følger av eller kan påvirkes av menneskelig handling. Han var en konsekvent talsmann for ikke-vold.

Næss utgav også arbeider i mer klassisk filosofisk stil, for eksempel Refleksjoner om helhetssyn, sannhet og kunnskap, i Festskrift til A. H. Winsnes fra 1959.

Spinoza er en filosof som alltid har stått sentralt i hans faglige perspektiv, og Gandhis politiske etikk, som ble utgitt sammen med Johan Galtung i 1955 gir uttrykk for hans sterke engasjement i det moderne samfunnets problemer. I 1998 utgav han boken Livsfilosofi, en personlig refleksjon over forholdet mellom fornuft og følelser.

• Arne Næss i Norsk biografisk leksikon

• Arne Næss : festskrift til 90-årsdagen 27.1.2002
• Norsk filosofisk tidsskrift 2002, nr. 1/2
• Bostad, Inga: Arne Næss, 1998 (Ariadne-serien)
• Sundbø, Svein: Arne Næss : en kronologisk bibliografi over forfatterskapet 1936–2007, 2007
• Eriksen, Trond Berg (red.): Vestens tenkere, b. 3, 1993