Bertrand Russell

Bertrand Russell av Ukjent/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Bertrand Arthur William Russell var en britisk filosof og forfatter, Nobelprisvinner i litteratur og blant de mest sentrale skikkelsene i analytisk filosofi og politisk teori på 1900-tallet.

Russell ble i 1895 fellow ved Trinity College, Cambridge, var lektor der fra 1910 til 1916, men ble i 1918 avskjediget og dømt til seks måneders fengsel for «pasifistisk agitasjon». Han besøkte Sovjetunionen og Kina i 1920 og 1922, og var fra 1931 medlem av Overhuset (Labour). I 1944 ble han igjen valgt som fellow ved Trinity College. Etter andre verdenskrig gikk Russell inn for opprettelsen av en verdensregjering. Hans besøk i Norge i 1948 ble dramatisk da han opplevde den alvorlige flyulykken over Hommelvik, Sør-Trøndelag.

Bertrand Russell fikk Nobelprisen i litteratur i 1950 og Sonningprisen i 1960. Han tok initiativ til et vitenskapelig samarbeid mellom øst og vest (Pugwash-bevegelsen), og fikk opprettet en «domstol», Russell-tribunalet, som særlig tok sikte på å utrede USAs krigføring i Vietnam og hvorvidt den forholdt seg til folkeretten og menneskerettighetene.

Russell skrev under sterk påvirkning av den engelske hegelianismen A Critical Exposition of the Philosophy of Leibniz (1900). Samme år kom Russell i kontakt med italieneren Giuseppe Peanos logikk, som han videreutviklet samtidig som han fullstendig skiftet posisjon fra idealisme til realisme. De områder som kom til å dominere Russells arbeid var dermed matematisk og filosofisk logikk, der han søkte å vise at matematikken er grunnlagt i logikken (logisisme), erkjennelsesteori og vitenskapens forhold til samfunnet.

Russells første viktige arbeid innen filosofisk logikk er Principles of Mathematics (1903). Boken er et betydelig bidrag til analysen av matematikkens grunnbegreper. Det teknisk-logiske arbeidet kulminerte med det imponerende og epokegjørende Principia Mathematica (3 bind, 1910–1913) skrevet i samarbeid med Alfred N. Whitehead.

Senere kom Introduction to Mathematical Philosophy (1919) som ble skrevet på tre måneder under hans fengselsopphold. Det er en velskrevet og popularisert fremstilling av grunnbegrepene innen Russells matematikkfilosofi.

I 1902 oppdaget Russell det såkalte Russells paradoks. Dette førte til at han formulerte den såkalte typeteorien som har blitt videreutviklet innen moderne matematikk som en egen disiplin (mengdelære).

Det andre bidraget skyldtes Russells grunnantagelse, som for øvrig deles av de fleste logikere og språkfilosofer, om at enhver meningsfylt setning er enten sann eller usann. Gitt denne antagelsen leder setninger som inneholder singulære termer uten referanse (eksempel «Den nåværende kongen av Frankrike er skallet») til problemer, da et krav til at en setning skal være sann eller usann er, slik Russell så det, at alle dens deler har referanse. Russells løsning, i On Denoting (1905), var å hevde at med hensyn til setninger som inneholder bestemte beskrivelser, atskiller en setnings logiske form seg sterkt fra dens grammatiske form. En bestemt beskrivelse er ikke en singulær form i logisk forstand, men står for et kvantifisert uttrykk.

Analysen av bestemte beskrivelser spiller flere roller innen Russells tenkning, ikke bare innen logikken, men også innen erkjennelsesteorien, der han hevder at vi har to typer kunnskap, «kunnskap ved tilknytning» (engelsk knowledge by acquaintance) og «kunnskap ved beskrivelse» (engelsk knowledge by description).

Den første type kunnskap er gitt ved setninger som inneholder «logiske egennavn», det vil si singulære termer som ikke kan analyseres som bestemte beskrivelser. Slike egennavn er garantert å ha referanse og klassen av disse egennavn er derfor liten. Vanlige egennavn er ikke garantert å ha referanse og må derfor analyseres som bestemte beskrivelser. All vår kunnskap må i siste instans kunne analyseres ned til tilknytning, kun på denne måten kan vi redegjøre for vår kunnskap om den ytre verden. Denne antagelsen står sentralt i den filosofiske realismen som Russell formulerte under navnet logisk atomisme.

Russell utviklet og modifiserte senere sine teorier, blant annet i An Inquiry into Meaning and Truth (1940) og i Human Knowledge: Its Scope and Limits (1948). Han er også kjent som forfatter av den meget levende, om ikke helt saklige, A History of Western Philosophy (1945).

Best kjent hos et større publikum ble Russell som sosialpolitisk forfatter og reformator, blant annet gjennom Principles of Social Reconstruction (1916), Education and the Social Order (1932) og Which Way to Peace? (1936). Han var meget aktiv som frisinnet og liberal publisist, blant annet i kampen for avskaffelsen av atomvåpen. Kjente verker i hans enorme produksjon er The Impact of Science Upon Society (1952, norsk oversettelse Vitenskapen og samfunnet, samme år) og essaysamlingen Human Society in Ethics and Politics (1954).

Russells selvbiografiske My Philosophical Development (1959) finnes i svensk oversettelse, og Autobiography 1–3 (1967–69) er oversatt til norsk. Han har skrevet om seg selv blant annet i Contemporary British Philosophy 1 (1924) og i The Philosophy of B. Russell (Library of Living Philosophers 5, 1946). På norsk foreligger også Filosofiens problemer (1964), en oversettelse av den klassiske Problems of Philosophy (1912), samt Frihet og fornuft, essays av Russell i utvalg ved S. Rokkan (1947) og En samtale om Guds eksistens (1957; sammen med Frederic C. Copleston).

  • Griffin, Nicholas, red.: The Cambridge companion to Bertrand Russell, 2003
  • Hylton, Peter: Russell, idealism, and the emergence of analytic philosophy, 1990
  • Monk, Ray: Bertrand Russell : the spirit of solitude, 1996
  • Monk, Ray: Bertrand Russell 1921-70 : the ghost of madness, 2000
  • Sainsbury, R.M.: Russell, 1979

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.