Elisabeth av Böhmen

Elisabeth ble født i 1618 i Heidelberg. Som datter av Elizabeth Stuart og kurfyrste Friedrich V av Pfalz, som i 1620 for en svært kort periode ble innsatt som konge av Böhmen, var Elisabeth prinsesse, men ble aldri dronning. I 1633 fikk hun riktignok tilbud om giftermål med kong Vladislav IV av Polen, men takket nei siden det vil kreve at hun konverterte fra protestantisme til katolisisme. Etter farens nederlag i slaget ved Hvite Berg utenfor Praha i 1620 levde familien for en kort stund i eksil i Brandenburg før de slo seg ned i Haag. Under sin tid i Nederland stod Elisabeth i kontakt med universalgeniet Anna Maria van Schurman, fysikeren Christian Huygens og poeten Constantijn Huygens.

I 1660 trakk Elisabeth seg tilbake til det protestantiske klosteret i Herford i Tyskland, hvor hun syv år senere overtok som abbedisse. Som abbedisse ble hun kjent for at hun hjalp forfulgte engelske labadister og kvekere til Tyskland og inkartere dem i det såkalte «Labadistenhaus» i Herford. Lite er ellers kjent om hennes biografi. Hun døde i 1680, og en rapport forteller at den rasjonalistiske filosofen og universalgeniet Gottfried Wilhelm Leibniz, som brevvekslet både med Sofie av Hannover, Elisabeths lillesøster, og Sofie Charlotte av Preussen, Sofies datter og Elisabeths niese, satt ved hennes side. Elisabeth skal også ha korrespondert med Leibniz og Nicolas Malebranche, men ingen av brevene hennes fra disse brevvekslingene er bevarte.

Elisabeth var en av flere velstående kvinner som på 1600-tallet deltok i den filosofiske debatten, og sammen med søsteren og niesen samt Descartes-kritikere som Margaret Cavendish, Anne Conway og Dronning Kristina av Sverige har hun en plass i filosofiens historie sammen med sine mannlige rasjonalistiske kolleger.

I Meditasjoner hevder Descartes at mennesket er et dualistisk vesen, hvilket vil si at det består av to substanser: den sjelelige substansen (res cogitans) og den legemlige substansen (res extensa). Det vesentlige ved den sjelelige substansen er at den tenker, mens det vesentlige ved den legemlige substansen er at den har utstrekning. Det motsatte er ikke tilfellet, det vil si at sjelen mangler utstrekning, og at legemet mangler tenkning. Sjelen er fri og tenker ut fra logikkens prinsipper, men legemet er ufritt og virker i tråd med mekanikkens prinsipper.

Utgangspunktet for korrespondansen mellom Elisabeth og Descartes er nettopp Descartes' substansdualisme. Elisabeth har lest Meditasjoner og forstått at Descartes ønsker å holde sjelen og legemet adskilte fra hverandre. Hun ser dog ikke ut til å være tilfreds med Descartes sin (manglende) forklaring på hvordan de to substansene kan virke sammen, all den tid Descartes fastholder at mennesket har del i begge substanser. Hun ber følgelig Descartes forklare nærmere hvordan sjelen kan bevege legemet.

Descartes svarer at han i Meditasjoner primært har bestrebet seg på å forklare at sjelen og kroppen er adskilte substanser, og at han således ikke har forklart foreningen mellom dem tilfredsstillende. Grunnen til at foreningen mellom sjelen og legemet er uklar for Elisabeth og andre lesere av Meditasjoner, er ifølge Descartes selv at han har fokusert for mye på de ideene som tilhører sjelen, og de som tilhører legemet, og for lite på de som knytter seg til foreningen mellom dem. Dermed har man forsøkt å forklare foreningen ved hjelp av ideene som eksklusivt skriver seg til sjelen eller til legemet, og altså ikke holdt de tre typene ideer adskilte.

Descartes synes slik egentlig bare å konstatere at det finnes en forbindelse mellom sjel og kropp, men han forklarer ikke adekvat hvordan denne foreningen kan finne sted. Elisabeth er derfor ikke tilfreds, og i sitt neste brev ber hun igjen Descartes om å forklare seg nærmere. Hun foreslår at sjelen må tilkjennes utstrekning, slik at både tenkning og utstrekning er egenskaper ved én og samme substans, heller enn egenskaper ved to forskjellige substanser. Hun går derfor langt i retning av en monistisk substanslære, altså en lære om at det bare finnes én substans.

En lære om at det bare finnes én substans, finner vi hos den nederlandske rasjonalistiske filosofen Baruch de Spinoza, men hans lære er nok samtidig for «åndelig» for det mekanistiske perspektivet til Elisabeth, da den eneste substansen han opererer med, er Gud. Elisabeths tenkning har da heller mer til felles med Thomas Hobbes, som gir uttrykk for en ren materialisme. All bevegelse kan dermed forklares mekanistisk ved at et legeme støter mot et annet.

I sitt svar på dette brevet bestreber Descartes seg på å forklare hvordan vi mennesker kan få kunnskap om foreningen mellom sjel og legeme heller enn å forklare hvordan samvirket faktisk finner sted. Mens vi blir oss bevisste ideen om sjelen ved hjelp av forstanden og dens metafysiske tanker, og ideen om legemet ved forstanden hjulpet av forestillingsevnen, er det gjennom dagliglivets sanseerfaringer og alminnelige samtaler at vi blir oss bevisste foreningen av sjel og legeme.

Denne forklaringen er oppsiktsvekkende ettersom Descartes i sin metodiske tvil nettopp understreker at sanseerfaringen er feilbarlig og utilstrekkelig for å gi oss kunnskap om virkeligheten. Likevel synes Elisabeth i sitt tredje brev å være tilfreds med Descartes sin forklaring på hvordan vi kan erkjenne foreningen mellom sjel og kropp, for hun har jo aldri tvilt på at erfaringen gir oss kunnskap om et slikt samvirke. Det hun imidlertid har stilt spørsmål ved, og som hun enda ikke mener at hun har fått en tilfredsstillende forklaring på, er hvordan sjelen kan bevege legemet. Hun fastholder at sjelen må ha utstrekning og stiller derfor spørsmål ved om det kanskje finnes egenskaper ved sjelen som ikke er mulige å erkjenne for mennesker.

I de brevene vi har fått overlevert, finnes det dessverre ikke noe svar fra Descartes på dette brevet, og det er uklart om Descartes faktisk svarte i brevs form, eller om han for eksempel besøkte Elisabeth og at de diskuterte videre på tomannshånd. I den videre korrespondansen mellom dem er det nemlig andre ting som diskuteres, særlig geometri, etikk og politisk filosofi.

Ut fra de brevene vi kjenner, synes ikke Descartes å kunne gi noen særlig tilfredsstillende forklaring på samvirket mellom de to substansene. Det vi i det minste kan konkludere med, er at Elisabeth gjennom sin brevveksling med Descartes bidro til formuleringen av det sentrale sinn-kropp-problemet. Dette har trolig bidratt til at Descartes i Sjelens Pasjoner fra 1649 fremholder læren om at samvirket mellom de to substansene finner sted i den såkalte «konglekjertelen» (glandula pinealis).

Descartes dedikerte forøvrig verket Filosofiens Prinsipper fra 1646 hvor han hyller henne for å være den eneste som har forstått alle hans skrifter, det være seg både de som omhandler geometri, og de som tar opp metafysikk.

• René Descartes
• sjel
• dualisme

• Ærbødigst, Elisabeth: Oversettelse av brev 1-2 fra fransk til norsk av Åsne Dorthea Grøgaard.
• Mot en ren materialisme: Oversettelse av brev 3-5 fra fransk til norsk av Åsne Dorthea Grøgaard.
• Elisabeths spørsmål om sjelen: Oversettelse av brev 1-5 fra fransk til norsk av Åsne Dorthea Grøgaard (s. 131-140).

• Broad, Jacqueline (2004). Women Philosophers of the Seventeenth Century. Cambridge: Cambridge University Press.
• Cottingham, John (2006). «The Mind-Body Relation», i S. Gaukroger (Red.), The Blackwell Guide to Descartes’ Meditations (s. 179-192). Malden, MA: Blackwell Publishing.
• Garber, Daniel (1983). «Understanding Interaction: What Descartes Should Have Told Elisabeth»,The Southern Journal of Philosophy, Vol. 21 (05) (s. 15-32).
• Nilsen, Fredrik (2018). «Elisabeth av Böhmen og Sinn-Kropp-Problemet», Norsk Filosofisk Tidsskrift, Vol. 53 (02/03) (s. 79-91).
• Rozemond, Marleen (1999). «Descartes on Mind-Body Interaction: What’s the Problem?», Journal of the History of Philosophy, Vol. 37 (03) (s. 435-467).
• Shapiro, Lisa (1999). «Princess Elizabeth and Descartes: The Union of Mind and Body and the Practice of Philosophy», British Journal for the History of Philosophy, Vol. 07 (03) (s. 503-520).
• Shapiro, Lisa (2007). «Volume Editor’s Introduction: The Other Voice». The Correspondence Between Princess Elisabeth of Bohemia and René Descartes (redigert og oversatt av Lisa Shapiro), (s. 1-51). Chicago: University of Chicago Press.
• Waithe, Mary Ellen (1991). «Elisabeth of Bohemia, Princess Palatine». A History of Women Philosophers, Volume III: Modern Women Philosophers, 1600-1900 (redigert av Mary Ellen Waithe) (s. 213-214). Dordrecht: Kluwer Academic Publishers.
• Yandell, David (1997). «What Descartes Really Told Elisabeth: Mind-Body as a Primitive Notion», British Journal for the History of Philosophy, Vol. 05 (02) (s. 249-273).
• Zedler, Beatrice H., (1989). The Three Princesses, Hypatia, Vol. 04 (01) (s. 28-63).