Folkerepublikken Kinas historie

Den 1. oktober 1949 ble Folkerepublikken Kina proklamert med formann Mao Zedong som president.
Mao Zedong av . CC BY NC SA 3.0

Folkerepublikken Kinas historie begynner den 1. oktober 1949, da Folkerepublikken Kina ble proklamert med formann Mao Zedong som president og Zhou Enlai som stats- og utenriksminister. Etter et århundre med forfall, utenlandsk anneksjon og borgerkrig fikk Kina en stabil sentralregjering.

Folkerepublikken etterfulgte Republikken Kina, som eksisterte fra 1912 til 1949. I den perioden kjempet nasjonalistene (Guomindang) og kommunistene mot hverandre, før kommunistene seiret i 1949 og Folkerepublikken Kina ble opprettet. Nasjonalistene, med lederen Chiang Kai-shek, flyttet til øya Taiwan og videreførte Republikken Kina der. Siden 1949 har Kinas kommunistiske parti styrt Folkerepublikken Kina, med Mao som de facto statsleder til sin død i 1976. I 1978 kom Deng Xiaoping til makten og startet moderniseringen av landet.

Sovjetisk bistand

Folkerepublikken Kina fikk bistand fra Sovjetunionen i starten. Bildet viser kinesere som feirer Sovjetunionens statsleder Josef Stalin i 1951.
Kinesere feirer Stalin av /NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse

Sovjetunionen, som Mao i februar 1950 sluttet en 30-års vennskaps- og forsvarspakt med, ble Kinas allierte. En hektisk aktivitet begynte med sovjetisk bistand for å sikre regimets grep om landet, trygge matforsyningen og utvikle landet i kommunistisk retning.

Mao fulgte i store trekk det sovjetiske mønster med kollektivisering av landbruket, nasjonalisering av den beskjedne industrien og stor satsing på tungindustri. Han ville føre sin revolusjon noe lenger enn russerne hadde gjort.

Det store spranget

Det store spranget var en parole fra Folkerepublikken Kina i perioden 1958-1961 for å bli en økonomisk og militær stormakt. «Kadre» sendes til landsbygda, 5. desember 1957
Det store spranget av /Den kinesiske fotokunstsamlingen. Falt i det fri (Public domain)

Sluttfasen i kollektiviseringen kom i 1958, da hele 750 000 nyopprettede jordbrukskollektiver ble gjort om til 24 000 folkekommuner med politiske og administrative fullmakter. I 1958 kunngjorde Mao også «det store spranget» med voldsomt oppskrudde produksjonsmål for landbruk og industri; det ble blant annet oppfordret til fremstilling av stål i små, primitive ovner, men dette stålet viste seg lite brukbart.

Produksjonsresultatene under «det store spranget», som varte i tre år, svarte langt fra til forventningene. Følgene var nærmest katastrofale, og «det store spranget» ble siden sterkt kritisert i partiets offisielle historie. En medvirkende årsak var tørke og flom i store deler av Kina i disse årene.

Befolkningsstatistikk fra senere år tyder på at millioner led sultedøden i årene 1958–1961.

De hundre blomster

I kulturlivet begynte i 1955 en ensrettingskampanje mot «borgerlige og idealistiske tanker i litteratur og kunst». I 1956 ble en mer liberal kulturpolitikk lansert under slagordet «De hundre blomster». Mao oppfordret til kritikk av partiet og staten. Mao hadde diskutert med sine partifeller muligheten for å få nye ideer inn i det revolusjonære arbeidet. Viktig i dette arbeidet var statsminister Zhou Enlai, som tidligere hadde forsøkt å få de intellektuelle i tale. Da dette ikke hadde lykkes i særlig grad, ønsket Mao å utvide dette til en kampanje med oppropet «La de hundre blomster blomstre, la de hundre skoler strides». Meningen var å slippe til nye ideer for å hindre kommunistpartiet og Kina å stivne i en dogmatisk kommunisme som man hadde sett i Sovjetunionen under Stalin.

Det viste seg snart at Mao hadde feilberegnet resultatet av kampanjen da kritikken mot partiet ble langt større enn forventet. Ikke minst var det forslag som blant annet krevde flerpartisystem, kommunistpartiets avgang og desentralisering av makten, som var uakseptable for Mao. Han følte seg forrådt av de intellektuelle. I juni 1957 gjorde partiet helomvending og startet en anti-høyrekampanje som førte til arrestasjon og forfølgelse av flere hundre tusen intellektuelle. Et av hovedmålene for kampanjen var jurister som kjempet for et uavhengig rettsvesen. Mange intellektuelle ble sendt til arbeidsleirer, fengslet eller mistet jobbene. Noen slapp først ut av arbeidsleirene i 1980-årene.

Internasjonale relasjoner

Etter 20. partikongress i Moskva i 1956 og avstaliniseringen ble forholdet til Sovjetunionen dårligere. Kina tok avstand fra Nikita Khrusjtsjovs forhandlingspolitikk overfor vestmaktene. På dette bildet, fra feiringen av 10-årsjubileet for Folkerepublikken i 1959, hersker det imidlertid tilsynelatende en god tone mellom de to statslederne.
Mao og Khrustsjov av /NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse
Veggaviser med propaganda for Mao og Kulturrevolusjonen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
kulturrevolusjonen, veggaviser av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Spørsmålet om hvilken av de to kinesiske regjeringene (folkerepublikkens regjering på fastlandet eller nasjonalistenes regjering på Taiwan) som skulle representere Kina i FN, ble aktuelt like etter Folkerepublikkens opprettelse. Koreakrigen stanset imidlertid sakens gang og skjerpet motsetningene til USA. USA hadde i januar 1950 trukket tilbake sin diplomatiske representasjon i Kina i protest mot beslagleggelse av amerikansk eiendom, og fordi de ikke ville bryte med Guomindang-regimet. Den amerikanske presidenten Harry S. Truman gav 7. flåte ordre om å patruljere rundt Taiwan, og dette ble av Beijing-regjeringen tolket som aggresjon.

I oktober 1950 rykket kinesiske styrker inn i Korea, der striden med FN-hæren varte til avtalen om våpenstillstand ble undertegnet i juli 1953. I 1951 ble Tibet besatt av kinesiske tropper; et opprør i 1959 ble knust med stor brutalitet. I september 1954 begynte Folkerepublikken å bombardere øyene Quemoy og Matsu i Taiwanstredet som innledning i en offensiv for å erobre Taiwan. Beskytningen varte til april 1955 da Kina etter sin deltagelse på Bandungkonferansen skiftet til en mer forsonlig politikk.

Utenrikspolitisk hadde Folkerepublikken støttet seg til Moskva. Russerne leverte militært materiell, industriutstyr og ytet teknisk bistand. Det var allikevel heller USAs støtte til Taiwans president Chiang Kai-shek og forsøk på å isolere Folkerepublikken politisk enn dypere interessefellesskap med russerne, som fikk Beijing til å søke en forbundsfelle i Moskva.

Etter 20. partikongress i Moskva i 1956 og avstaliniseringen ble forholdet til Sovjetunionen dårligere. Kina tok avstand fra Nikita Khrusjtsjovs forhandlingspolitikk overfor vestmaktene; Moskva kalte hjem nær 1400 fagfolk fra Kina og trakk tilbake et løfte om å dele sine kjernefysiske hemmeligheter med kineserne.

Forholdet mellom Folkerepublikken og India var til tider spent, og særlig etter kinesernes fullstendige maktovertagelse i Tibet. Høsten 1959 var det væpnede sammenstøt ved Ladakh og i 1962 flere blodige grensetrefninger. Kina gjorde krav på store landområder, noe India avviste.

Etter 22. partikongress i Moskva i 1961 ble de ideologiske motsetninger til Sovjetunionen tilspisset og fant uttrykk i en tilnærming mellom Kina og Albania. I 1963 endte det med fullstendig brudd og kinesisk fordømmelse av prøvestansavtalen mellom Sovjetunionen og USA. Mao anklaget russerne for å ha annektert kinesiske landområder og underlagt seg Ytre Mongolia.

Kina sprengte sin første atombombe 16. oktober 1964 i Xinjiang. Krigen i Vietnam oppfattet kineserne som en «folkets frigjøringskrig» og holdt den frem som et eksempel for andre land i Den tredje verden.

Kulturrevolusjonen

Kulturrevolusjonen: Partistrid var antakelig grunnen til at Mao i 1966 lanserte Kulturrevolusjonen, som skaffet ham kontroll over partiet og staten igjen. Den lille røde bok med Maos tanker ble studert av millioner av kinesere. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
kulturrevolusjonen, kollektiv lesing av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Kulturrevolusjonen. Fra en massedemonstrasjon utenfor porten til Den himmelske freds plass, under kulturrevolusjonen i slutten av 1960-årene.

Kulturrevolusjonen av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Tilbakeslaget under «det store spranget» førte til motsetninger innen ledelsen; i desember 1958 trakk Mao seg tilbake som statssjef og ble erstattet av Liu Shaoqi. Forholdet mellom disse to ble stadig dårligere og var en av flere årsaker til at Mao etter en rolig og politisk moderat periode utløste «den store proletære kulturrevolusjon» i 1966.

Mao stod i spissen for en politisk retning innen partiet og ville rette et avgjørende slag mot rivaler som han mente hadde byråkratisert partiet og svekket den revolusjonære glød. Kulturrevolusjonen ble lansert gjennom et sirkulære fra sentralkomiteen. Et plenumsmøte i komiteen 1.–12. august 1966 presiserte revolusjonens mål, og 18. august trådte massene av unge aktivister, rødegardistene, frem.

Ledelsen ble lagt til en gruppe der Chen Boda var formann og blant andre Maos hustru Jiang Qing medlem. En kamp mot alt «gammelt», massedemonstrasjoner og gruppereiser for å spre revolusjonen preget nå nasjonens liv. I 1967 ble kulturrevolusjonen ført inn i fabrikker og landsbyer. Mange steder satte arbeidere og bønder seg til motverge, og det oppstod kaotiske tilstander som hemmet produksjonen.

Kulturrevolusjonen brakte nye økonomiske direktiver; i landbruket skulle produksjonsresultatet deles likt mellom alle brigademedlemmer, det vil si innbyggere i en landsby. De enkelte familier fikk ikke lenger beholde sine små private jordstykker. I industrien ble prestasjonslønn og bonus bekjempet. Kulturpersonligheter og politiske ledere på alle plan ble forfulgt, og fysisk mishandling var utbredt.

Offisielt har partiet i ettertid anslått at 100 millioner mennesker ble berørt av forfølgelsene. President Liu Shaoqi døde i fengsel i 1969 etter mishandling. Hæren ble satt inn i januar 1967 og revolusjonskomiteer dannet for å overta styret i en rekke provinser. Om høsten kulminerte kulturrevolusjonen, men offisielt regnes dens varighet til oktober 1976, da «Firerbanden» ble arrestert. I partihistorien kalles årene 1966–1976 for «den tiårige katastrofen».

Politiske endringer

Partikongressen i 1969 stadfestet de endringer innen ledelsen som var foretatt under kulturrevolusjonen. Forsvarsminister Lin Biao ble offisielt Maos arvtager, og det var han som redigerte sitatsamlingen «Maos lille røde». Senere ble han anklaget for å ha villet gjøre statskupp. Ifølge partihistorien døde han ved en flystyrt etter et mislykket forsøk på å drepe Mao. Fem medlemmer av hans «kontrarevolusjonære klikk» ble dømt til lange fengselsstraffer i 1981, samtidig med «Firerbanden».

Forholdet til Sovjetunionen tilspisset seg ytterligere, og i mars 1967 kom det til alvorlige grensetrefninger ved Ussuri-elven og andre steder. Kina prøvde sin første hydrogenbombe i juni 1967, og i april 1970 ble den første kinesiske jordsatellitt – en satellitt som går i bane rundt jorden – skutt opp. Folkerepublikken ble medlem av FN i november 1971 med fast plass i Sikkerhetsrådet, samtidig som Taiwan ble utelukket.

USAs president Richard M. Nixon besøkte Beijing i februar 1972, og en normalisering av forholdet til USA begynte. Kontaktkontorer ble i 1973 åpnet i de to hovedsteder. I FN var det stadig sammenstøt mellom Kina og Sovjetunionen.

En gradvis normalisering av de indre forhold foregikk i 1970-årene. Hærens politiske makt ble fortrengt av den nye partiledelsen. Skoler og universiteter åpnet igjen, næringslivet kom i mer normal gjenge. I januar 1975 møtte den første nasjonalkongress på mer enn ti år. Deng Xiaoping, som under kulturrevolusjonen var fratatt sine verv som visestatsminister og generalsekretær i sentralkomiteen, men rehabilitert i 1974 og innvalgt i politbyrået, kom nå tilbake som viseformann i partiet, visestatsminister og stabssjef i hæren.

Det ble ny strid om den politiske linje Kina skulle følge. Deng ledet en pragmatisk fraksjon, som ønsket å utvikle Kina industrielt og militært til en moderne stormakt, i samsvar med Zhou Enlais planer, mens tilhengerne av Mao holdt på en mer ideologisk linje. Etter Zhous død i januar 1976 blusset denne striden opp i voldsomme demonstrasjoner i Beijing.

Hua Guofeng, tidligere sikkerhetsminister og landbruksminister, ble statsminister, og Deng avsatt fra alle sine stillinger for andre gang. I juli 1976 inntraff en naturkatastrofe som for en tid stanset alle politiske manøvrer. Millionbyen Tangshan ble nesten utslettet, og Tianjin fikk store skader etter et kraftig jordskjelv. Offisielt mistet 242 000 mennesker livet.

Tibet var i 1965 blitt proklamert som en såkalt autonom region i Folkerepublikken. Under kulturrevolusjonen ble grepet hardere, religionen ble undertrykket og tusener av klostre ødelagt.

Etter Maos død – andre generasjons ledere

Fra en av minnehøytidelighetene etter Maos død. «Firerbanden» var med på møtet, men ble styrtet før bildet skulle offentliggjøres. De fire ble rett og slett fjernet fra bildet, derfor det besynderlige «hullet» i rekken av prominenser i forgrunnen.
firerbanden fjernet av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse
Den politiske kursendringen i Kina ble markert fra 1978, da den moderate fraksjon og Deng Xiaoping fikk sitt gjennombrudd. Kina fjernet seg fra maoismen, og praktiske økonomiske resultater ble prioritert fremfor ideologi. Bildet viser Deng Xiaoping (til venstre) sammen med statsminister Zhao Ziyang under partikongressen i november 1987.
lille Deng av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Mao Zedong døde 9. september 1976. Maktkampen innen partiet gikk raskt mot klimaks. Maos enke Jiang Qing ble arrestert 6. oktober sammen med tre andre medlemmer av politbyrået, og anklaget for forsøk på statskupp. Jiang og en annen av «Firerbanden»s medlemmer ble i 1981 dømt til døden, men fikk i 1983 dommene gjort om til livsvarig fengsel. De to øvrige medlemmene ble idømt lange fengselsstraffer.

Hua Guofeng overtok som partiformann etter Mao. Fra 1977 skjedde en gradvis tilbakegang til den politiske linjen fra før kulturrevolusjonen. Deng Xiaoping ble rehabilitert på ny og utnevnt til visestatsminister, stabssjef i hæren og viseformann i partiet. Nå begynte en politisk styrkeprøve mellom den dogmatiske maoisten Hua og den pragmatiske reformisten Deng.

Sentralkomiteens plenarsesjon i desember 1978 ble avgjørende. Her oppnådde Deng-fløyen et fullstendig gjennombrudd. Nye retningslinjer markerte kursendringen; Kina fjernet seg fra maoismen og åpnet seg mot Vesten. En omstrukturering av økonomien kom i gang. Utbyggingen av tungindustrien skulle reduseres og større vekt legges på produksjon av forbruksvarer. Kina skulle frem til år 2000 satse på «de fire moderniseringer»: innen industri, landbruk, forsvar og vitenskap/teknologi.

Særlig stor betydning fikk direktivene for landbruket. Jorden skulle ikke lenger drives av de store kollektiver, men av den enkelte bondefamilie, i stor grad som egen produksjonsenhet. «Ansvarssystemet» innebar i praksis tilbakegang til privat jordbruk, selv om staten fortsatt eide jorden. For Kinas 800 millioner bønder var det en viktig reform at de allmektige folkekommunene forsvant som myndighetsorganer på landsbygda i første halvdel av 1980-årene.

I lokalforvaltningen gikk man tilbake til det tradisjonelle systemet fra før 1958 med landsbyer og xiang (nærmest det norske landkommunebegrepet) som forvaltningsenheter. Fremskrittene i landbruket banet vei for en omlegning også på andre områder. I 1984 vedtok sentralkomiteen reformer for industrien og byøkonomien; dermed tok Kina et langt skritt i retning av blandingsøkonomi.

Prissystemet kom i støpeskjeen, markedskreftene skulle få spille en rolle. Reformprogrammet brøt fullstendig med den ideologiske arven fra Mao-tiden. I næringslivet skulle det være konkurranse både mellom bedrifter og mellom arbeidstagere. Lønnen ble gradert etter innsats. Den enkelte bedrift fikk større selvråderett, men måtte selv ta ansvar for driftsunderskudd. Privat næringsdrift i form av små butikker og verksteder ble oppmuntret.

Ny forfatning

Kina fikk i 1982 en ny forfatning som var mindre ideologisk preget enn forfatningene av 1975 og 1978. Presidentembetet ble gjeninnført. Etter den nye grunnloven skulle hovedoppgaven være modernisering og økonomisk vekst, ikke klassekamp og vedvarende revolusjon. I 1980 måtte Hua Guofeng gå av som statsminister, året etter også som partiformann. Zhao Ziyang ble statsminister og Hu Yaobang partisjef. Begge var nært knyttet til Deng Xiaoping, som stadig klarere markerte seg som Kinas mektigste leder.

I 1983 ble Deng Xiaopings utvalgte verker utgitt i et opplag på cirka 50 millioner; boken ble obligatorisk lesning for partimedlemmer under en kampanje for «korrigering» – ideologisk omskolering av medlemsmassen. En treårig kampanje mot kriminalitet begynte i 1983 med massehenrettelser i mange storbyer; Amnesty International antok at 10 000 ble henrettet det første året.

I kulturlivet var det etter Maos død markante svingninger; liberale strømninger vekslet med ideologisk tilstramning. Kampanjer ble ført mot «borgerlig liberalisme» og «åndelig forurensning», det vil si uønsket kulturpåvirkning fra Vesten. Klassisk vestlig kunst ble godtatt og stadig mer utbredt. Fra rundt 1985 ble vestlig «pop» tolerert i stigende grad med stadig flere diskoteker og karaokebarer i byene.

Deng Xiaoping og hans reformistiske fløy styrket gradvis sin posisjon i 1980-årene. 13. partikongress i 1987 ble en ny seier for reformlinjen i økonomien. Behovet for utvidelse av «den åpne dør» mot omverdenen ble understreket. Høsten 1988 ble imidlertid bremsene satt på i den økonomiske reformprosessen; våren 1989 kom et flerårig økonomisk innstramningsprogram med trekk fra tidligere sentraldirigering.

Beijing-massakren

Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
himmelske freds plass, -89, døde av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse
Hu Yaobangs dødsfall i april 1989 utløste demonstrasjoner for frihet og demokrati med store menneskemasser på Den himmelske freds plass i Beijing. Protestbølgen fikk etter hvert preg av folkelig opprør. Statsminister Li Peng erklærte 20. mai militær unntakstilstand, hvoretter folkemassene stanset innmarsjen av troppene. Natten til 4. juni slo hæren til etter ordre fra statsminister Li Peng og ryddet Den himmelske freds plass med et stort tap av menneskeliv. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
himmelske freds plass, 1989, demonstrant av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Den relativt liberale Hu Yaobang, som i 1987 var blitt avsatt som partisjef etter påtrykk fra ortodokse krefter, døde 15. april 1989. Han stod for mange unge som et symbol på politisk fornyelse, og dødsfallet utløste spontandemonstrasjoner for frihet og demokrati.

Demonstrasjonene varte i ukene etterpå med store menneskemasser på Den himmelske freds plass (Tiananmen-plassen). Protestbølgen var rettet mot korrupsjon og inflasjon, og fikk etter hvert preg av folkelig opprør. Statsminister Li Peng erklærte 20. mai militær unntakstilstand, men folkemassene stanset innmarsjen av troppene.

Zhao Ziyang, som var blitt partisjef etter Hu Yaobang, tok til ordre for en myk linje, men ble nedstemt i politbyrået og avsatt. Natten til 4. juni slo hæren til, etter ordre fra statsminister Li Peng om å rydde Den himmelske freds plass. Skytevåpen ble tatt i bruk, og et stort antall aktivister, tilskuere og soldater mistet livet.

Unntakstilstanden etter den såkalte «Beijing-massakren» varte ved til januar 1990.

Nytt lederkollektiv – tredje generasjons ledere

Den relativt ukjente Jiang Zemin, tidligere partisjef i Shanghai, ble innsatt som partiets nye generalsekretær etter Zhao Ziyang. Zhao ble en såkalt «ikke-person» som aldri mer skulle nevnes, og ble holdt i husarrest til sin død i 2005. De første tre årene etter juni 1989 var tilhengerne av en hard linje på offensiven, mens reformfløyen slo retrett. Deng Xiaoping trakk seg tilbake fra sitt siste partiverv i november 1989, men fortsatte sitt virke bak kulissene som Kinas mektigste leder utover i 1990-årene. I 1992 la han sin politiske tyngde bak nye reformutspill.

Deng utnevnte i 1993 Jiang Zemin til «kjernen» i en kollektiv ledelse som skulle overta etter hans død. Jiang ble nå også Kinas president. Andre ledende aktører i lederkollektivet var statsminister Li Peng, Qiao Shi, som i 1993 ble president i folkekongressen, og visestatsminister Zhu Rongji, med økonomien som ansvarsområde.

Under Jiang Zemins ledelse begynte partiet å bruke betegnelsen «generasjoner» på de forskjellige lederkollektivene i Folkerepublikkens historie. Det ble vektlagt at ledelsen var kollektiv og ikke knyttet til enkeltpersoner. En av grunnene til dette var også at det ble lettere å ta avstand fra enkeltpersoner i tidligere ledelse, som for eksempel Zhao Ziyang som hadde vært kommunistpartiets generalsekretær, men hadde falt i unåde.

I 1990-årene ble nasjonal «patriotisme» stadig sterkere vektlagt i propagandaen, mens marxismen-leninismen ble mindre betont. Jiang Zemin førte an i en bred kampanje for «sosialistisk åndskultur».

Tibet

I 1965 ble Tibet en såkalt autonom region i folkerepublikken. Under kulturrevolusjonen i 1966–1976 ble religion og tibetansk kultur undertrykket og tusener av klostre ødelagt. Siden 1987 har det flere ganger vært antikinesiske opptøyer som er blitt hardhendt slått ned; i 1989 ble 16 demonstranter drept.

Den 14. Dalai Lama fikk i 1989 Nobels fredspris for sin ikkevoldskamp; Kina reagerte med en protest til den norske regjeringen. Dalai Lama har insistert på at Kina skal gi tibetanerne utvidet selvstyre og krever slutt på masseinnvandringen av etniske kinesere. Han har imidlertid ikke forlangt full selvstendighet for Tibet, men godtar at Beijing styrer utenriks- og forsvarspolitikken.

Tilbakeføring av kolonier

Fra 1. juli 1997 ble Hong Kong igjen en del av Kina. Begivenheten ble markert med festivitas og festfyrverkerier. Fra Storbritannia deltok blant andre prins Charles og statsminister Tony Blair, fra Kina president Jiang Zemin og statsminister Li Peng. På bildet er det britiske flagget nettopp firt og det kinesiske heist. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Hong Kong til Kina av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

En hovedsak for Beijing i 1990-årene var å føre de gamle koloniene Hongkong og Macao tilbake til moderlandet. Etter 13 års spent nedtelling ble Storbritannias flagg halt og det kinesiske heist over Hongkong natten til 1. juli 1997. Med overtagelsen økte Kina sin milliardbefolkning med en halv prosent, samtidig som landets BNP med ett slag ble en femtedel større. 20. desember 1999 ble så Macao innlemmet i Kina som en «spesiell administrativ region».

Beijing har definert som sin viktigste politiske oppgave å få også Taiwan tilbake under Kinas formelle suverenitet. Etter gjenforeningen med Hongkong foreslo Kina på ny at formelen «ett land, to systemer» skulle gjelde også for Taiwan, slik at øya kunne beholde sitt politiske og økonomiske system, og også krigsmakten. Beijing insisterte derimot på at Taiwan måtte godta Folkerepublikkens nasjonalsymboler som flagg og riksvåpen. Dette og lignende fremstøt er blitt avvist av skiftende Taiwan-regjeringer.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg