Dualisme er ideen om at det innenfor et område finnes to grunnleggende og forskjellige typer ting, i kontrast til monisme, som hevder det innenfor et område bare finnes én type ting.

Skillet har en avgjørende plass i diskusjoner innen flere filosofiske disipliner, spesielt innen sinnsfilosofi, og hva gjelder forholdet mellom legeme og sinn. Her vil monistiske teorier hevde at det mentale, sinnet, er av samme type som det fysiske, legemlige, mens dualistiske teorier hevder at det mentale og det fysiske består av ulike typer ting.

Et slikt skille formuleres først hos René Descartes, som argumenterer for at han kan tvile på eksistensen av alt rundt seg, inkludert sin egen kropp. Men det eneste han ikke kan betvile er at han tviler, og dermed må det, ifølge Descartes, finnes noe eget og forskjellig fra det fysiske, som er opphav til denne tvilen. Slik argumenterer han for det som går under betegnelsen substansdualisme, det vil at det mentale og det fysiske må være to grunnleggende ulike substanser. Det fysiske har utstrekning i rommet, mens det mentale karakteriseres ved at det tenker.

Descartes’ syn får imidlertid problemer med å gjøre rede for hvordan det mentale og det fysiske kan samhandle, noe som ble påpekt overfor Descartes allerede i hans egen tid i en brevveksling mellom ham og prinsesse Elisabeth av Böhmen. Hvis ikke-fysiske tanker skal kunne påvirke fysiske handlinger, så krever dette at det finnes en mulighet for sammenkobling mellom dem, men dette virker umulig for substansdualismen å gjøre rede for.

Som svar på dette kan en dualist enten hevde at det mentale ikke har noen kausal påvirkningskraft, noe som kalles epifenomenalisme. Alternativt kan man påstå at det finnes to parallelle sett av prosesser, de mentale og de fysiske. Begge disse svarene er imidlertid utilfredsstillende, ettersom de sår tvil om hvilken rolle det mentale egentlig spiller som årsak til fysiske hendelser og reiser spørsmål om hvorfor vi i det hele tatt har et indre mentalt liv. I tillegg vil en substansdualist møte en grunnleggende innvendig om vitenskapeligheten i et slikt syn, ettersom det rådende vitenskapssynet i dag er at virkeligheten kun består av fysiske partikler som atomer og molekyler.

I moderne sinnsfilosofi er substansdualisme derfor normalt sett på som en uholdbar posisjon. Det finnes imidlertid en svakere form for dualisme, egenskapsdualisme, som hevder at mennesker og andre høyerestående dyr har spesielle mentale egenskaper i tillegg til sine fysiske egenskaper.

Ideen om at en ting kan ha radikalt ulike egenskaper kan illustreres ved at en bok kan både ha form og farge. Disse to egenskapene er helt ulike hverandre og den ene kan ikke reduseres til den andre. Slik kan også forholdet mellom våre mentale og fysiske egenskaper konseptualiseres. Egenskapsdualisme er i dag i stor grad forbundet med filosofen David Chalmers, som gjennom ulike argumenter og særlig det såkalte zombie-argumentet, hevder at fenomenale egenskaper (hva det innebærer for den enkelte å ha opplevelser) aldri kan reduseres til fysiske egenskaper.

  • Chalmers, David (1996), The Conscious Mind, Oxford: Oxford University Press. Se spesielt kapittel 4.
  • Descartes, René (1641), Meditasjoner over filosofiens grunnlag, Oslo: Aschehoug, Torleif Dahls kulturbibliotek.
  • Williams, Bernard (1978), Descartes: The Project of Pure Enquiry, Penguin Books.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.