Monument Valley i Arizona.

iStockPhoto. Begrenset gjenbruk

Nord-Amerika er den tredje største verdensdelen og utgjør den nordlige del av det amerikanske dobbeltkontinent. Arealet er på 24,2 millioner kvadratkilometer; det utgjør 17,6 prosent av Jordens totale landareal.

Verdensdelen avgrenses på forskjellige måter. I henhold til FN-statistikkens offisielle inndeling omfatter verdensdelen Anglo-Amerika (Canada og USA) og Latin-Amerika (Mexico og sørover, inkludert Karibia), Bahamas og Bermuda i Atlanterhavet; det sistnevnte området kalles også Mellom-Amerika. I tillegg kommer Grønland i nordøst.

Nord-Amerikas utstrekning nordvest-sørøst er cirka 10 000 kilometer.

Nord-Amerika er skilt i nordvest fra Asia ved Beringstredet og i sør fra Sør-Amerika på grensen mellom Panama og Colombia. Kontinentet grenser til Polhavet i nord, Stillehavet i vest, Karibiske hav i sør og Atlanterhavet i øst. Hawaii regnes politisk til Nord-Amerika siden øygruppen utgjør en stat i USA og Grønland regnes geografisk til Nord-Amerika, men politisk til Europa.

Nord-Amerikas høyeste fjell er Mount McKinley (Denali), 6194 meter over havet, i Alaska. Lengste elv er Mississippi-Missouri-Jefferson som er 6275 kilometer lang, og største innsjø er Lake Superior, 82 100 kvadratkilometer. Laveste punkt er i Death Valley i California, 86 meter under havet.

Navnet Nord-Amerika er etter den italienske sjøfareren Amerigo Vespucci.

Nord-Amerika er inndelt i 23 selvstendige stater. I tillegg kommer 13 britiske, franske og nederlandske besittelser samt en selvstyrt del av Danmark.

Nord-Amerikas største land er Canada og det minste er Saint Kitts og Nevis. Den største besittelsen er Grønland; den minste er Bermuda.

Nord-Amerika kan inndeles i 6 hovedområder:

1. De vestlige fjellområdene er langstrakte fjellkjeder gjennom vestlige deler av Canada, USA og Mexico med utløpere sør til Panama, og som omslutter mellomliggende platåer, høysletter og ørkenaktige senkninger. Platåland er Colombia- og Colorado-platået i USA og Det meksikanske sentralplatået. Eksempler på ørkenaktige senkninger, til dels med saltsjøer, er Great Basin  og Death Valley i USA.

Fjellkjedefoldingene foregikk fra perm til tertiær mens platåene for det meste har sedimenter fra disse tidsperiodene. Senkningene er fylt av nedbrutt materiale fra omkringliggende fjell. Fjellene består av bergarter av grunnfjellsbergarter og bergarter fra paleozoikum.

Vulkansk aktivitet har etterlatt vitnesbyrd i lavaområder på platåer og vulkanske fjelltopper; for eksempel hadde Mount St. Helens i USA et voldsomt utbrudd i 1980. Forkastninger, blant annet San Andreas-forkastningen, danner grensen mellom to jordskorpeplater og er årsak til hyppige jordskjelv.

2. Kystsletter omfatter mesteparten av sørstatene i USA, østkysten av Mellom-Amerika og andre deler av Nicaragua og Panama. Disse er havavsetninger fra trias til tertiær. Det er laguner og sumpområder ved kysten.

3. Det indre lavland. Vidstrakte sletteområder ligger øst for de vestlige fjellområdene og nord for kystslettene i USA. Slettene består hovedsakelig av sedimenter fra Rocky Mountains, de østlige delene av Appalachene og grunnfjellområdene i Canada. Området dreneres av store elvesystemer, som Mississippi i sør og Mackenzie i nord, mange steder med nedskårne elvedaler. Nord for elvene Missouri og Ohio er det mer kupert terreng av omfangsrike morenelag.

4. Grunnfjellskjoldet. I nord og øst avgrenses det indre lavlandet av en vidstrakt bue av innsjøer – Great Bear Lake, Great Slave Lake, Lake Winnipeg og Great Lakes – dannet av iserosjon og depresjoner i grunnfjellet. Innsjøene danner alt overveiende sørgrensen for det kanadiske skjold og består av gammelt grunnfjell og et iserodert område med lave fjellplatåer og lavere partier med innsjøer og myrer. På noen av de kanadiske polarøyene og Grønland er det store isbreer.

5. Appalachene utgjør et fjell- og åsområde i det østlige USA som ble dannet ved folding under de kaledonske og hercynske fjellkjedefoldingene den gang Nord-Amerika og Europa var samlet i ett kontinent. I New England-statene er landskapet erodert ned slik at Appalachene er adskilt fra kysten ved en fruktbar slette. Mest erodert er Mohawk-Hudson-dalen gjennom Appalachene.

6. Øybuene. Disse omfatter De store antiller og De små antiller som er store buer av øyer nord for Det karibiske hav. Mange av fjelltoppene, spesielt i De små antiller, er vulkaner. Cubas kalkplatå er karstlandskaper. Mange små øyer består hovedsakelig av korallrev. Nær øybuene er det flere steder store havdyp; det dypeste er Puerto Rico-gropen, 9220 meter under havflaten.

Størsteparten av Nord-Amerika ligger i den tempererte sone, men det er store klimavariasjoner og værvekslinger. I nordøst er det tundraklima. Det er årvisst snødekke ned til 40 o nordlig bredde; her er middeltemperaturen på fastlandet i januar 0 oC. Lenger nord er vintrene kalde, ofte med kuldefremstøt fra nord. På vestkysten er vinteren mild med over 0 oC langt opp på Canadas vestkyst. Sterk vind, kulde og snødrev kan gi snøstormer etterfulgt av kuldebølger iblant ned til Mexicogolfen.

Juli-isotermene går langt mot sør på USAs vestkyst på grunn av den kalde Californiastrømmen. Det er middelhavsklima på den subtropiske delen av vestkysten. Somrene her er tørre og solfylte, men ofte med tåke over det kalde kystvannet. Kontinentets høyeste registrerte temperatur er 57 oC i Death Valley i California.

I den sørvestlige del av USA og i store deler av Mexico er det steppeklima og ørkenklima. I Mellom-Amerika og Karibia er det tropisk regnklima med mye nedbør.

Høy sjøtemperatur i Det karibiske hav og tilgrensende deler av Atlanterhavet tilrettelegger for tropiske orkaner, hurricanes, som særlig rammer øyer i Det karibiske hav og kystområder hovedsakelig om høsten (august-oktober). Dette gir hyppige tornadoer som kan rasere bebyggelse i berørte områder; mest hjemsøkt er Mississippi-dalen.

Mesteparten av det sentrale og østlige USA har temperert regnklima.

Nedbørmengdene avtar fra kystene inn mot prærien.

Les mer om Klima i Nord-Amerika.

De store klimavariasjonene danner grunnlaget for en meget variert og artsrik vegetasjon. I nord er det arktisk tundra og det er store områder med barskog i Canada og i vestlige deler av USA; om lag en tredjedel av Nord-Amerika er dekket av barskog. I Rocky Mountains er mange arktiske plantearter utbredt langt sør.

I det sørlige Oregon og i California er det eviggrønn lavvokst krattskog, chaparral. I vestlige deler av Mexico er det subtropisk og montan regnskog, i østlige deler tropisk regnskog og savanner. Treløse gressletter, prærie, finnes fra North og South Dakota i vest til Ohio i øst, og fra Canada i nord til nordøstlige deler av Kansas og Missouri i USA i sør. I sørvestlige deler av USA er det ørkenvegetasjon.

Dyregeografisk tilhører mesteparten av Nord-Amerikas dyreliv den nearktiske region, og lengst sør de nordlige deler den neotropiske. Det går ikke noe skarpt skille mellom de to regionene.

En rekke pattedyrarter i nord innvandret fra Asia mens trepinnsvinet er kommet inn fra Sør-Amerika. Hjortedyr som moose (elg), caribou (rein) og wapiti (elk) ligner i høy grad de beslektede europeiske artene. I fjellene finnes snøgeit som er en slektning av gemse i Europa, og bighorn (fjellsau).

Dyrelivet på tundraen omfatter blant annet isbjørn, ulv, moskusfe, rein, fjellrev og polarhare, og ved kystene i nord finnes flere hval- og selarter. Barskogområdene har pattedyr som ulv, gaupe, bever, jerv, puma, grizzlybjørn, kodiakbjørn og svartbjørn. I løvskogområdene lever blant annet hjort, rev, vaskebjørn og skunk. På steppene finnes bison, antiloper, præriehare, præriehund og coyote (prærieulv). Ved stillehavskysten lever hvaler, øreseler og havoter. Sjøkuer lever ved Florida og i Karibia. I tropisk regnskog i det nordlige Mellom-Amerika finnes blant annet jaguar, ozelot, beltedyr, navlesvin, tapir, nesebjørner, maursluker, paka, pungrotter, silkeaper og kapusineraper.

Fuglefaunaen består av arter både fra den gamle og den nye verden, men det finnes stedegne andefugler, spurvefugler, vadefugler, hakkespetter, sjøfugler, hønsefugler og rovfugler. Istedenfor vår havørn opptrer hvithodeørn som er USAs nasjonalfugl. Kolibriene finnes bare i Amerika: noen få arter hekker nord til Canada og det er én art i Alaska. Vestgribbene er amerikanske rovfugler med blant annet den sjeldne kaliforniakondoren og de vanligere svartkondor og kalkunkondor. I Mellom-Amerika finnes blant annet motmoter, parakitter og tukaner.

Krypdyrene er representert med slanger, øgler, skilpadder og krokodiller. Giftslanger er giftsnoker som korallslanger og gruveslanger som klapperslanger, kobberhode og mokasinslange. Det er mange øgler, blant annet gilaøgle og vorteøgle som er de to eneste giftige øglene. Det er mange arter av ferskvannsskilpadder, noen alligatorarter og en krokodilleart lengst sør.

Det er flere arter av amfibier (frosker, padder og salamandere) i Nord-Amerika enn i Europa.

I innsjøene og vassdragene er det mange stedegne arter, som maller. På Newfoundlandsbankene var det tidligere et omfattende torskefiske. I norddelen av kontinentet, blant annet Alaska, fiskes flere arter av laksefisker.

Insektfaunaen er rik. Eksempler på interessante arter er 17-årssikade og sommerfuglen monarken som trekker fra Canada til USAs sørstater og Mexico om høsten og nordover igjen våren etter.

Mange dyr er innført, for det meste ufrivillig, som gråspurv og sommerfuglarten maispyralide. Flere arter er innført til biologisk bekjempelse.

Les mer om Dyreliv i Nord-Amerika.

Nord-Amerika har cirka 529 millioner innbyggere (2013). Verdensdelens andel av Jordens befolkning er avtagende. Befolkningstilveksten generelt er lav; den er høyeste i Nicaragua, Guatemala og flere andre land i Mellom-Amerika. Tettest befolket er det østlige USA, deler av den amerikanske stillehavskysten, den sørlige del av den meksikanske høysletta og enkelte øyer i Det karibiske hav. Om lag 60 prosent av Nord-Amerikas befolkning er i USA. I Canada bor de fleste innenfor et 500 kilometer bredt belte mot USA.

Nord-Amerikas opprinnelige innbyggere var inuiter og aleuter i arktiske områder og indianere på resten av kontinentet. Norrøne ferder til Newfoundland og enkelte arktiske områder førte ikke til noen varig bosetning. Den store europeiske innvandringen tok til på 1500-tallet; mest omfattende ble den fra Storbritannia, Frankrike og Spania, senere også Irland, Tyskland, Italia, de skandinaviske land og Russland.

Etterkommere av slaver som gjennom cirka 300 år ble innført fra Afrika, utgjør et betydelig innslag av befolkningen i det østlige og sørlige USA samt på De karibiske øyer.

I Mexico utgjør en stor del av befolkningen mestiser, som er en blanding av indianere og europeere. Siden 1960-årene har det vært en omfattende og delvis illegal innvandring til USA av hovedsakelig meksikanere, kubanere og puertoricanere. Også mange asiater har innvandret til USA og Canada.

Det er to språklige hovedgrupper i Nord-Amerika: den europeiske og den indianske.

De europeiske språkene kom med innvandrere med engelsk i USA og Canada, fransk i Canada og spansk i Mexico og Mellom-Amerika. Amerikansk-engelsk har en del ortografiske avvik og uttaleavvik fra britisk-engelsk. Engelsk-baserte kreolspråk tales på en rekke øyer i Det karibiske hav. Fransk tales i Canada hovedsakelig i provinsene Quebec og New Brunswick, og i kreolsk form i Haiti og på øyer i Karibia. Spansk tales i Mexico og de øvrige mellomamerikanske land, på Cuba, i Den dominikanske republikk og på Puerto Rico, dessuten i flere deler av det sørlige USA. Det er en rekke minoritetsspråk i USA og Canada som tysk, italiensk, ukrainsk, kinesisk og jiddisch.

I hele Nord-Amerika tales indianske språk av flere grupper. Det tales aleutisk i deler av Alaska og inuitiske språk i Alaska, Canada og på Grønland. I Canada og USA tales det cirka 200 indianske språk, mange av disse bare av noen få eldre mennesker. Det mest talte indiske språk i USA er navaho. I Mexico og Mellom-Amerika tales indianske språk av større befolkningsgrupper og de brukes også i en viss utstrekning til skriftspråk.

Kristendommen er i Nord-Amerika den dominerende av de store verdensreligionene. Protestantiske kirkesamfunn er ledende i de engelskspråklige områdene mens den romersk-katolske kirke er nærmest enerådende i de fransk- og spansktalende områdene. Mange vekkelsessamfunn, blant annet metodister, baptister, kvekere og pinsevenner som de største, står sterkt i Nord-Amerika. Voodoo er en tradisjonell folkelig religionsform i Haiti.

Les mer om Befolkning i Nord-Amerika, Religion i Nord-Amerika og Språk i Nord-Amerika.

Nord-Amerika er rikt på naturressurser. USA, Canada og Mexico har mest av disse, som råolje, naturgass, kull og vannkraft. USA og Canada er blant de rikeste og mest industrialiserte land i verden, mens Mexico gjennomgår en industrialiseringsprosess. USA er Canadas og Mexicos viktigste handelspartner.

Økonomiske kjerneområder i Nord-Amerika er den nordøstlige del av USA og de kanadiske provinsene Ontario og Quebec, California i USA og British Columbia på den kanadiske stillehavskysten, og de amerikanske delstatene ved Mexicogolfen. I sterk kontrast til USA og Canada har mange av landene i Mellom-Amerika preg av utviklingsland med eksport av råvarer og jordbruks- og bergverksprodukter. Mange av disse landene er fattige; dårligst stilt er Haiti.

Jordbruket er i USA og Canada preget av store og kapitalkrevende bruk samt mekanisert redskap. Landene er blant verdens største produsenter av hvete, bygg, mais, soyabønner, bomull, tomater, appelsiner og kjøtt. I Mexico dyrkes mye kaffe, mais og sukkerrør. I Mellom-Amerika og Karibia er det mest småbruk med produksjon for lokalt marked og store plantasjer (kaffe, tobakk, bananer, sukkerrør) med produksjon for eksport. I deler av Nord-Amerika er det stort oppdrett av husdyr, blant annet kveg og høns, til produksjon av kjøtt, melk og ost, mens særlig svin holdes i Karibia. Spesielt i de nordlige barskogområdene har skogbruk stor økonomisk betydning.

Fiske betyr mye for Grønland, Alaska, de kanadiske kystprovinsene og øyer i Karibia.

Tjenesteytende næringer, som handel, finansvirksomhet og servicenæringer, sysselsetter mange mennesker spesielt i USA og Canada, mens turisme har størst betydning for øystater i Karibia. Mange land i Mellom-Amerika og Karibia mottar økonomisk bistand.

Frihandelsavtalen NAFTA mellom Canada, Mexico og USA trådte i kraft i 1994 og er verdens nest største frihandelsavtale. Fellesmarkedet CARICOM fra 1973 omfatter 15 stater i Karibia mens CACM, Det sentralamerikanske fellesmarked, ble etablert i 1961.

Det er ikke helt på det rene nøyaktig når de første mennesker innvandret til Nord-Amerika, men nyere arkeologiske, geologiske og genetiske studier tyder på at de første som kom innvandret over landbroen Beringia, i dag under vann i Beringstredet, for mellom 18 000 og 15 000 år siden. Jegere og samlere vandret deretter øst- og sørover gjennom Canada og USA. En annen innvandringsvei foregikk langs Nord-Amerikas vestkyst og begynte trolig for 16 000 år siden; kysten var isfri og rik på hval, sel og fisk. Kanskje så tidlig som omkring 12 000 fvt. var hele kontinentet befolket av såkalte paleo-indianere.

Den såkalte Clovis-kulturen dominerte i store deler av Nord-Amerika cirka 10 000-8000 f. Kr. Det er funnet karakteristiske pilspisser som viser at disse indianerne var storviltjegere. I årtusener som fulgte utviklet indianerne en rekke kulturformer.

De tidligste jordbrukskulturene oppsto trolig i det sørlige Mexico for cirka 7000 år siden. Disse bredte seg til det sørvestlige USA og etter hvert til østkysten av USA.

Flere inuit-kulturer avløste hverandre i det nordlige Canada og på Grønland. Eirik Raude oppdaget Grønland i 985, og i de nærmeste århundrene bosatte norske og islandske innvandrere seg i to bygder på vestkysten. Tidlig på 1000-tallet foregikk norrøne ferder til Nord-Amerika, blant annet området sagaer omtaler som Vinland. Det er funnet spor etter bosetning på Newfoundland, men disse bosetningene fikk ikke varig karakter. Omkring 1100 innvandret inuiter til Grønland fra Nord-Canada. Det norrøne samfunnet på Grønland var på høyden på 1200-tallet, men ble av ukjente årsaker oppløst på 1400-tallet.

Fra cirka 1200 fvt. begynte det å utvikle seg organiserte sivilisasjoner og statsdannelser i Mellom-Amerika. Olmekerne grunnla små byer ved kysten i de nåværende meksikanske regionene Tabasco og Veracruz cirka 1000 fvt. Olmekerne laget ansiktskulpturer og utviklet en kalender. Samfunnet deres kollapset omkring 600 fvt.

Yucatán-halvøya øst og sør for olmekernes område utvikle mayakulturen seg omkring 600 fvt. På høydepunktet av mayaenes sivilisasjon cirka 600-800 evt. besto den av omkring 60 små bystater. Mayaene hadde en jordbrukskultur med dyrking av blant annet mais, bønner, gresskar og tomater, og de utviklet et skriftsystem. Av dårlig kjente årsaker gikk mayaenes samfunnsstruktur i oppløsning omkring 900 evt.

En annen meksikansk sivilisasjon bygde byen Teotihuacan øst for det nåværende Mexico City og dominerte etter hvert det sentrale og sørlige Mexico fra cirka 200 fvt. til 800 evt. Denne kulturen, som av og til kalles Teotihuacan-kulturen, hadde en kalender og et panteon av guder.

Etter Teotihuacans og mayaenes fall dominerte toltekerne cirka 900-1100 og disse fikk en varig innflytelse med utvikling av kobbergjenstander. Folk fra nord innvandret tidlig på 1100-tallet. Toltekernes kultur ble absorbert av Mexica-stammen med sentrum på en øy i Texcoco-sjøen; disse ble senere kalt aztkere og utgjorde 2-3 millioner mennesker i byen Tenochtitlan og omland; levninger av Tenochtitlan ligger under Mexico City. Aztekerne levde av jordbruk og ble et erobrerrike på 1400-tallet. Riket deres ble erobret av den spanske conquistadoren Hernan Cortés i 1521.

I det østlige Nord-Amerika utviklet jordbrukskulturer seg omkring elvene Ohio og Mississippi. På Colorado-platået i det sørvestlige USA bygde puebloindianere landsbyer av stein og soltørket leire, til dels under klipper langt fra jordbruksland i dalbunner.

Såkalt prekolumbisk tid opphørte med Columbus’ nyoppdagelse og første reise til Nord-Amerika i 1492.

Italieneren Giovanni Caboto (John Cabot) undersøkte østkysten av det senere Canada i 1492, og en annen italiensk sjøfarer, Giovanni da Verrazano, Nord-Amerikas østkyst fra Florida og trolig nord til Newfoundland i 1524, mens Jacques Cartier seilte opp St. Lawrence-elva i 1534.

Utover på 1500-tallet ble Nord-Amerika kolonisert og erobret av europeere. Florida ble tatt i besittelse av spaniere i 1516, og i tiårene som fulgte oppdaget spaniere Nedre California og trengte fra nordkysten av Mexicogolfen opp til Missouri og Ohio. Etter 1500 pågikk en innvandring til Mexico, Mellom-Amerika og Karibia. Visekongedømmet Ny-Spania (Mexico) var det spanske visekonge-styrte territoriet i Nord-Amerika 1535-1821.

De første vellykte engelske koloniene i Nord-Amerika var Jamestown i Virginia fra 1607, Bermuda fra 1609 og Plymouth i Massachusetts fra 1620. De tidligste franske koloniene var Port Royal på Nova Scotia fra 1604 og byen Quebec fra 1608. Pelshandel ble en hovednæring på kontinentet. Noen få tiår på 1600-tallet var det en nederlandsk koloni omkring munningen av Hudson-elva (Ny Amsterdam, senere New York) og en svensk koloni omkring nåværende Philadelphia.  

I Karibia oppsto plantasjedrift som ga opphav til transport av og handel med slaver fra Vest-Afrika til Karibia og etter hvert også det sørlige USA.

I 1663 tok den franske krone kontroll over pelshandelselskapene og England tok også sterkere kontroll over sine kolonier. 1689-1763 ble det utkjempet en rekke kolonikriger mellom de to landene, og ved freden i Paris i 1763 avsto Frankrike Canada og Louisiana-territoriet øst for Mississippi til Storbritannia og Frankrike opphørte som kolonimakt i Nord-Amerika; i dag er den lille øygruppen St. Pierre et Miquelon utenfor Newfoundlands sørkyst Frankrikes eneste gjenværende besittelse i Nord-Amerika nord for Karibia.

Slutten på den franske tilstedeværelse ble en katastrofe for indianergruppene i det østlige Nord-Amerika da disse mistet deres viktigste allierte mot anglo-amerikansk ekspansjon. I 1776 dannet de 13 britiske koloniene Amerikas forente stater (USA) og rev seg løs fra Storbritannia. Indianerne hadde uheldig for dem støttet britene mot de seirende amerikanerne. Ved fredsslutningen i 1783 fikk Frankrike tilbake noen øyer i Karibia. Her ble Haiti Nord-Amerikas andre uavhengige stat i 1804.

Spanias grep på Mexico var i ferd med å bli svekket. Uavhengighet for Mexico ble erklært av Miguel Hidalgo i 1810, noe som utløste den meksikanske frihetskrig. Mexicos uavhengighet ble anerkjent av Spania i 1821. Også andre deler av Mellom-Amerika frigjorde seg fra spansk herredømme tidlig på 1800-tallet.

Etter uavhengigheten i 1776 ekspanderte USA mot vest. Landet kjøpte det veldige Louisiana-territoriet vest for Mississippi av Frankrike i 1803. Etter krigen mellom USA og Storbritannia 1812-16 økte britisk og irsk bosetning i Canada sterkt. Texas var en uavhengig republikk 1835-45 og ble innlemmet i USA. Dette utløste den meksikansk-amerikanske krig 1846-48 som Mexico tapte, og landet måtte avstå store områder vest for Texas helt til Stillehavet.

Etter å ha gått ut av unionen i 1861 dannet flere sørstater Amerikas konfødererte stater. Dette utløste den amerikanske borgerkrig 1861-65, et blodig oppgjør som endte med unionens (nordstatenes) seier og opphevelse av slaveri i USA.

De britiske koloniene i Canada forente seg til en selvstyrt dominion i 1867, og to år senere kjøpte Canada det store Northwest Territories av Hudson’s Bay Company. British Columbia gikk inn i Canada i 1871 og Prince Edward Island i 1873. Newfoundland ble dominion i 1907 og tatt opp i Canada i 1949. USA kjøpte Alaska av Russland i 1867. Da ble de nåværende grensene på Nord-Amerikas fastland fastlagt.

På 1800-tallet og begynnelsen av 1900-årene slo mange europeere seg ned i USA og Canada, deriblant mange nordmenn. I løpet av 1800-tallet utviklet USA seg til en dominerende økonomisk, politisk og militær makt.

Som en del av det britiske imperium ble Canada med i den første verdenskrig 1914-18 og fikk mange falne på de europeiske slagmarkene. USA kom med i verdenskrigen i 1917 mens Mexico, som ikke deltok, var preget av revolusjon.

1920-årene ble preget av stor økonomisk velstand i USA, og i mindre i Canada. Men sammenbruddet i den amerikanske økonomien i 1929 og etterfølgende depresjonsår gikk hardt ut over de to landene.

Både Canada og USA deltok i den andre verdenskrig 1939-45. Ødeleggelsene i Europa og hjelp til gjenoppbygging i denne verdensdelen ga USA en større rolle internasjonalt både politisk og økonomisk, og USA ble en såkalt supermakt.

I 1959 ble de amerikanske territoriene Hawaii og Alaska delstater. I USA i 1960-årene oppnådde fargede mennesker fulle borgerrettigheter og den fransktalende provinsen Quebec i Canada ble sterkt preget av nasjonalisme. På Cuba (1959) og i Nicaragua (1979) kom venstreorienterte regimer til makten.

I Karibia ble flere områder selvstendige i 1960-årene og senere, blant annet Jamaica, Bahamas, Barbados, Saint Kitts og Nevis, Saint Vincent og Grenadinene, Antigua og Barbuda, Dominica, Saint Lucia og Grenada. I 1979 fikk Grønland hjemmestyre (indre selvstyre) og Britisk Honduras ble uavhengig som Belize i 1981.

En frihandelsavtale mellom USA, Mexico og Canada ble undertegnet i 1994. 1990-årenes optimisme særlig i USA ble rystet av de muslimske terrorangrepene rettet mot New York og Washington D.C. i 2001, og krigføring i Afghanistan (USA, Canada) og Irak (USA) ble også påkjenninger. I 2006 utviklet narkotikakrigen i Mexico seg til en dødelig konflikt.

Vinteren 2007 utløste en finanskrise i USA en verdensomspennende resesjon. Året etter ble Barack Obama innsatt som den første amerikanske afroamerikanske president.

Les mer om Nord-Amerikas historie.

Størrelse 24,2 mill. km2, med ca. 515 mill. innb. (2005)
Utstrekning ca. 10 000 km nordvest-sørøst
Høyeste fjell Mount McKinley (Denali), 6194 moh.
Lengste elv Mississippi–Missouri, 5971 km
Største innsjø Lake Superior, 82 000 km2

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

    Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

    Du må være logget inn for å kommentere.