Platon

8. oktober 2013 svarte Georg Kjøll

Hei Ilias. Den teksten som sier mest om Platons natursyn er regnet for å være dialogen Timaios. Den finnes på de fleste biblioteker i norsk oversettelse.

Teksten finnes på engelsk her: http://classics.mit.edu/Plato/timaeus.html

Jeg vet ikke om noen norske tekster på internett som diskuterer dette, men du kan kanskje forsøke deg på Stanford Encyclopaedia of Philosophys artikkel: http://plato.stanford.edu/entries/plato-timaeus/

Alt godt fra Georg

3. oktober 2016 svarte Hallvard Fossheim

Nesten alt Platon skrev (kanskje alt) handler på en eller annen måte om hvordan man bør leve sitt liv, og hva som er det gode liv. Selv om han skrev dialoger, altså dramaer der andre karakterer taler og ikke han selv, kan vi altså med rimelighet tenke oss at Platon var levende opptatt av menneskelige fellesskap og i hvilken grad de kan ha realisert de filosofiske idealene.

En rekke trekk ved samtiden kan vi fra dagens perspektiv se som historisk betinget og som uttrykk for at Platon er en mann av sin tid og sine omgivelser: for eksempel i hvilken grad Platon tenker politikk ut fra datidens greske politiske form, polis eller by-staten. To store verker, Staten og Lovene, er viet til spørsmålet om hva som er den beste samfunnsformen.

Mens Platon nok brukte mest tid ved skolen han grunnla (det opprinnelige Akademiet, i Athen), har vi også en del rapporter fra hans forsøk på virkeliggjøring av filosofisk innsikt i en politisk ramme. Han reiste faktisk til Syrakus på Sicilia så mange som tre ganger for å realisere et bedre samfunn. Her har vi dermed eksempler på at samtiden påvirket ikke bare Platons skrift og tanke, men hans handlinger i en mer alminnelig forstand også. Disse møtene med politisk – for ikke å si tyrannisk – virkelighet kan neppe karakteriseres som noen udelt suksess. Platon kom i trøbbel med både faren (Dionysios I) og sønnen (Dionysios II), ble holdt i en slags husarrest, og ble ifølge noen rapporter til og med en gang solgt som slave.

I dette forholdet mellom ‘akademisk’ og ‘politisk’ virke hos Platon ser vi, i en litt mindre dramatisk form, noe som på et vis også preget Sokrates: et ambivalent forhold til byen og til politikk.

22. mai 2017 svarte Hallvard Fossheim

Vi vet ikke mye sikkert om dette. To av de fremste kildene rapporterer følgende. (1) Ifølge Cicero døde Platon 80 år gammel mens han fortsatt var aktiv som forfatter. (2) Diogenes Laertius forteller at han ble begravet ved sin skole, Akademiet, i Athen.

24. november 2017 svarte Hallvard Fossheim

Dette er et enormt spørsmål. Hvis vi tar for oss tenkningens historie først, var det A.N. Whitehead som sa at filosofihistorien utgjør en serie fotnoter til Platon. På mange måter er det med andre ord Platon som setter agendaene og premissene for vår filosofiske tradisjon. Det betyr blant annet at hva slags spørsmål som stilles (for eksempel: «Hva er x?») og hva slags svar som kan regnes som akseptable eller gode (for eksempel at de består av argumenter og definisjoner), på direkte og indirekte vis i hvert fall delvis er betinget av Platons arbeider og tolkningene av dem gjennom historien. Neste spørsmål er så i hvilken grad tenkningens historie styrer eller medbestemmer samfunnsforhold. Her finnes det mange teorier, fra en idé om at samfunnsforhold – hvordan vi kan tenke og dermed handle – er avgjørende satt av intellektets historie, til at det vesentlige skjer i de materielle forholdene og bare speiles i tenkningen. Jo mer man heller i den første retningen, vil man være med på at filosofihistorien – og dermed Platon – har satt rammene for våre tankemønstre, verdier, praksiser og dermed samfunnsutviklingen. Med andre ord: Det finnes ikke ett svar på ditt spørsmål som alle som har brukt tid på det, kan enes om. Men grunnleggende faktorer, som våre måter å definere ting på, våre begreper om hva det vil si å forstå noe, og våre perspektiver på mennesket, har aner hos Platon. Og det er så langt som jeg vil våge meg ut på et svar på ditt «hvordan»-spørsmål her. Jeg håper dette er til hjelp.

12. mars svarte Hallvard Fossheim

På grunn av Platons bruk av dialogformen, vet vi strengt tatt ikke hva han til syvende og sist mente om kjønn og kjønnsroller. Dette er fordi dialogformen sikrer en slags dramatisert ramme der Platon selv aldri taler. Men en meget interessant utvikling finner vi i Bok 4 av dialogen Staten, der det foreslås å inkludere kvinner også blant vokterne. Dette utgjør tilsynelatende en radikal likestilling, som ville virket ganske sjokkerende på Platons tid (i den grad forslaget ble tatt alvorlig). Samtidig er det viktig å få med seg at argumentasjonen for en slik likestilling ikke tar utgangspunkt i en respekt for individet eller for kvinner, men i den tanken at det er irrasjonelt å skusle bort halvparten av de menneskelige ressursene hvis man skal etablere en ideelt velfungerende stat.

Blant andre fascinerende kilder til spekulering og refleksjon rundt kjønn i Platons verk er henvisningen til kvinnen Diotima, som forteller om de høyeste innsiktene om Eros og skjønnhet i dialogen Drikkegildet i Athen (Symposion), og det faktum at Platon sin Sokrates-skikkelse omtaler sin aktivitet som en jordmorkunst (et kvinneyrke i Antikkes Hellas).

16. april svarte Hallvard Fossheim

Som for alle vanskelige og viktige spørsmål om Platon, er en del av utfordringen at han ikke skrev avhandlinger, men dialoger der andre enn han selv kommer til orde i dramatiserte settinger. Dette gjør all tolkning både vanskeligere og mer spennende. Med dette forbehold: Platons syn på mennesket ser ut til å inneholde både en slags pessimisme med hensyn til hvor dårlig menneskelige evner og ressurser utnyttes, og en tro på et guddommelig potensial i oss.

Begge sider i menneskesynet kan forklares i noen grad ut fra den psykologiske modellen han flere ganger lar karakterene i sine dialoger operere med. Den lavest delen består av appetitter, lyster og kroppslige drifter som driver en hit og dit. Atskilt fra appetittene har vi noe som kalles thymos, en slags fyrrighet, stolthet og selvfølelse/selvrespekt som også gjør at vi ikke uten videre vil finne oss i å bli nedverdiget av andre. Øverst er fornuften, som har som sin rolle å lede sjelen som helhet. Det er bare denne delen som er udødelig og guddommelig, selv om en god thymos vil være innstilt på å spille på lag med fornuften, og en veltrent appetitt i hvert fall ikke vil komme for mye i veien. Hver del har sin dyd (appetittene: måtehold; thymos: mot; fornuft: visdom), og den harmoniske helheten av disse tre dydene utgjør rettferdighet som den fjerde dyden. Denne versjonen av Platons teorier kan du lese om i fjerde bok av hans verk Staten, og en likende tredeling av sjelen er fremstilt i mytisk form i Faidros.

På en måte går så eros, en besettende higen av dels erotisk art, på tvers av disse nivåene og muliggjør en sjelelig og kognitiv oppstigning fra lavere til høyere nivåer, med en slags kontakt med Ideene eller Formene som et høyeste mål. Denne reisen skildres i Diotimas tale i dialogen Symposion.

Samtidig synes det som om det for Platon stort sett står så pass ille til med folk at det nærmest er et mirakel hvis et godt menneske oppstår. Kanskje kan den historiske Sokrates ha vært et slikt delvis mirakel for Platon.

Få har som Platon tatt alvorlig at mennesket er et sosialt betinget vesen. Så når vår tilkortkommenhet – og håpet om menneskelig forbedring – skal forklares, vises det først og fremst til et politisk plan og til hvordan man på dette nivået, gjennom utdannelse og dannelse (paideia), kan gjøre en forskjell for hvordan sjeler formes. Og selv det beste samfunn vil ikke kunne vare evig. Til det er de korrumperende kreftene for sterke.

Enda et stykke bakgrunn hører med, selv i et så kort svar som dette til et så komplekst spørsmål. Og det er at Platon mer enn en gang lar sine karakterer si at menneskelige ting uansett ikke er så store eller viktige. Det ved oss som er noe å henge seg opp i og ta alvorlig, er det som likner på og lar oss ta del i eller ha kontakt med det guddommelige. For Platon finnes det også høyere ting enn mennesket.