Alle tolkninger av Platon må forholde seg til Platons skrivesett. Med unntak av noen få brev som man ikke er sikker på ektheten av, er det vi har etterlatt av Platon dialoger. Hver dialog består av mennesker i samtale. I hvert fall i all hovedsak er karakterene basert på historiske personer, og de er plassert i historiske og eksistensielle rammer som preger ordvekslingen. Ikke minst viser formen forholdet mellom hvem som taler, hva som blir sagt og hvordan det blir forstått. Slik blir også teoriene om menneskelige karaktertrekk illustrert i de samme dialogene som fremmer dem. Dialogenes litterære kvaliteter plasserer dem blant antikkens ypperste verk, og er uløselig knyttet til Platons filosofiske virke.
Platons utvikling av dialoggenren gjør også at han unngår å komme med en eneste påstand eller tese. Strengt tatt er det derfor problematisk å skrive (som man gjør i mange artikler og bøker om Platon) at Platon påstår, sier eller benekter noe. I og med at formidlingen foregår gjennom drama, ved dialoger som for øvrig ikke inkluderer Platon selv som talende karakter, unngår Platon å påstå noe som helst. Vi kan likevel regne med at teorier som presenteres i stor detalj, i det minste er tanker som Platon tar alvorlig. Sokrates går igjen som karakter i de fleste av Platons dialoger, og hvis Sokrates fremmer en teori i en av dialogene, kan det (men må ikke) være en indikasjon på at teorien er det nærmeste Platon i skrivende stund mener seg å være kommet sikker innsikt. At en teori tilsynelatende forkastes, innebærer derimot ikke nødvendigvis at forfatteren anser den som usann. Slike hendelser i dialogene må ses i lys av hvem som deltar i samtalen og hvilke grunner som fremmes i kritikken. Platons forskjellige dialoger bygger heller ikke uproblematisk opp under en og samme teori, men presenterer forskjellige argumenter, problematiseringer og perspektiver på grunnleggende spørsmål.
Ikke minst bør man holde muligheten åpen for at Platon benytter apori, en situasjon der samtalepartneren er opprådd og ikke lenger tror han vet svaret (a-poros: ikke-utvei), som en måte å fremtvinge videre tenkning hos leseren. Slik apori er et trekk ved filosofisk tenkning som Platon utvikler med inspirasjon fra Sokrates’ kritiske utspørringer av folk. Sokrates’ levesett og metode var den største enkeltinspirasjonen til Platons virke som forfatter og filosof, og de fleste av dialogene har Sokrates som en hovedperson. Gjennom dialogformen gjør Platon dermed også en Sokrates-skikkelse nærværende.
Platons dialogform lar ham samtidig eksemplifisere minst tre forskjellige typer dialektikk eller samtalekunst: elenchos, hypotetisk metode og diairesis. Hver av dem blir også diskutert i dialogene. Elenchos eller sokratisk metode, også kalt majevtikk, gir klare roller til deltakerne som enten utspørrer eller svarer. Spørreren, i Platons dialoger typisk Sokrates, tar utgangspunkt i at svareren påstår å ha viten om et tema, og fokuserer på en sentral påstand fra svareren – for eksempel «Dyd er viten», «Det er fromt å rettsforfølge sin far», «Retorikk er et gode». Uklarheter og tvetydigheter adresseres underveis, slik at svarene er enten «ja» eller «nei». Gjennom en mangslungen utspørring tester spørreren påstanden, eller snarere svareren, ved å undersøke om svareren ender med å motsi seg selv eller måtte innse en følge som svareren ikke vil stå for. Elenchos ender typisk i apori.
Hypotetisk metode består i at de samtalende i større grad er dialogpartnere snarere enn motstandere, og at de sammen undersøker en påstand ved å spore opp både hva som vil følge om påstanden (hypotesen) er sann og hvilke høyere prinsipper som skal til for at påstanden kan følge av dem.
Diairesis, oppdeling (fullt navn «oppdeling og samling», gresk diairesis kai synagoge), består i å dele opp et domene i stadig mindre, og mer spesifikke, klasser eller grupper, for å bestemme identiteten til noe. Diairesis handler med andre ord delvis om å søke en art definisjoner, som vil bestå av rekken av stadig snevrere bestemmelser (et svært kort eksempel: levende vesen—landdyr—tobent—fjærløs). En trent tenker kan gjøre dette på egen hånd, men diairesis kan også utføres i fellesskap eller ved at en person presenterer oppdelingene som spørsmål til en tilhører. Blant rådene for en levedyktig diairesis er å holde seg til todelinger når det er mulig, å dele opp grupper slik at hver side i oppdelingen er av samme størrelsesorden, og å søke skiller som finnes i verden fremfor oppdelinger som er konstruert.
Sentrale spørsmål i platonforskningen angår hvordan disse tre måtene å tenke på er ment å virke sammen, om de utgjør en helhet, overlapper med hverandre, eller står i strid med hverandre, og om de er kommet til i forskjellige faser av Platons egen filosofiske utvikling. De fleste passasjer i Platons dialoger bør leses på minst tre forskjellige nivåer for en god forståelse: som rasjonell analyse av et spørsmål, som dramatisering av sammenhengen mellom personlighet og tanke i menneskelig interaksjon, og som eksemplifisering av en eller flere typer dialektikk eller samtalekunst.
Kommentarer (16)
skrev ilias safe
svarte Georg Kjøll
skrev Nora Bøyesen
svarte Hallvard Fossheim
skrev Lik arkrig
svarte Hallvard Fossheim
skrev Marie Skurdal
svarte Hallvard Fossheim
skrev Håvard Flatebø Trætteberg
svarte Hallvard Fossheim
skrev Juni Hjermann
svarte Hallvard Fossheim
skrev Stian Slåtten
svarte Hallvard Fossheim
skrev Silje Mikkelsen
jeg skriver om matte og mattens opprinnelse. Platon en en viktig del av dette, og jeg håpet at dere kunne skrive litt mer om matte i denne siden om Platon.
svarte Hallvard Fossheim
Takk for innspillet, det er notert!
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.