Platon av . Falt i det fri (Public domain)

Platon

Faktaboks

Platon
uttale:
plˈaton
født:
427 fvt.
død:
347 fvt.
Platon, byste i Trinity College, Dublin
Platon
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Platon og Aristoteles, utsnitt av Rafaels store freske Skolen i Athen i Vatikanet.

Marmorbyste av Platon i Ostia, Italia.

.
Lisens: fri

Platon var en gresk filosof, trolig den viktigste forfatteren i vestlig filosofihistorie. Han utviklet skjellsettende teorier om det gode, sjelen, fornuft, kosmos og hva det vil si at noe er. Platons fortsatte aktualitet angår blant annet hans utvikling av filosofisk metode og presentasjonsform. Også som lærer for Aristoteles fikk han enorm indirekte innvirkning på filosofiens videre utvikling.

Liv og rammer

Platon hørte til en av Athens elitefamilier, med stolt historie og politisk makt. Møtet med Sokrates, som han fulgte som en disippel, skal ha ført til en radikal omvendelse av Platons livsplaner. Athenernes henrettelse av Sokrates må ha hatt enorm påvirkning på den unge Platons syn på filosofi, politikk og forholdet mellom de to. Like etter la han ut på reise. Denne reisen inkluderte blant annet det første av i alt tre besøk på Sicilia. Platons forsøk der på å bevege tyrannene av Syrakus i retning av en idealstat var mislykkede, i den grad at en senere rapport meddeler at hans utreisebillett ved en anledning bestod i å bli solgt som slave. I 386 etablerte han sin skole, Akademiet, i Athen.

Platons virke ved Akademiet bestod i undervisning, samtaler og skriving, blant annet av de dialoger vi i dag besitter. Som man kan lese av disse dialogene, var betydningen og makten til retorikk og sofistikk, i Athen og andre steder, blant de tingene i samtiden som Platon kritiserer for deres forførende kraft og for deres manglende innsikt i hva som faktisk er godt og sant. Hva filosofi og et filosofisk liv er, blir i disse sammenhengene meislet ut i kontrast til sofistenes og retorikernes verdier og deres villedende aktiviteter. Minst tre av Platons dialoger har da også navn etter en berømt sofist (Protagoras, Gorgias, Hippias), og sofister og retorikere forekommer hyppig i hans verk.

Blant de tidligere tenkere som særlig har påvirket, preget og provosert Platon, er Heraklit, Parmenides og Pytagoras. En annen del av den historiske bakgrunnen som er avgjørende for Platons tenkning, er konfliktene, forfallet og forråelsen som fulgte med Peloponneserkrigen.

Etikk og politikk

Platons verk tar opp mange temaer, men en fellesnevner er spørsmålet om det gode. Hva er det beste et menneske eller et samfunn kan oppnå, og hvordan forholder dette seg til det gode i en absolutt forstand? En grunntanke er at godhet kan forstås som dyd eller dugelighet (arete). Et godt menneske er et menneske som besitter den eller de relevante dyder. Dyd er ikke et tilfeldig psykologisk tillegg, men selve strukturen i ens sjelelige forfatning. Til syvende og sist er lykke (eudaimonia) avhengig av dyd og bare dyd.

I Platons dialoger utarbeides det forskjellige teorier om hvilke og hvor mange dyder som fins og hvordan de arter seg. En tanke som går igjen, er at dyd enten er eller avhenger av viten. Viten skal her forstås som innsikt i det gode, en innsikt som grunnleggende former ens utsyn og handlingsliv. Spørsmålet om det gode er dermed også et spørsmål om dannelse og utdannelse (paideia). I enkelte av Platons dialoger (for eksempel Protagoras) argumenteres det for at all dyd er viten. I andre dialoger presenteres dyd som mer mangfoldig. Et slikt mer komplekst bilde tegnes i dialogen Staten, hvor karakteren Sokrates argumenterer for at sjelen består av tre hoveddeler. Fornuften er den høyeste av dem, og bør styre helheten. Fornuftens dyd er visdom.

Imidlertid viser mange erfaringer oss at vår sjel (forstått som vårt psykologiske apparat) ikke består av bare fornuft. Ofte er vi i konflikt med oss selv, og dette er mulig bare fordi vi består av mer enn én ting. I Staten argumenteres det for at menneskesjelen består av tre hoveddeler: fornuft, thymos (fyrrighet eller selvfølelse) og appetitt. Et illustrerende eksempel: En ung athensk mann er på utmarsj. Veien er lang, landskapet knusktørt og solen steker. Med seg har hver soldat en feltflaske vann. Vår mann er desperat tørst, og appetitten byr ham helle i seg hele flasken her og nå. Thymos gir ham imidlertid en følelse av skam ved tanken: Både han selv og kameratene som er med på utmarsjen ville se ned på ham for slik svakhet og nedrig mangel på disiplin. Thymos gir tvert imot den innskytelsen at han ikke bør røre flasken før de er fremme ved fortet til kvelden. Fornuften kommer så takk og pris på banen og ser at både det å drikke alt vannet nå og å ikke røre vannet i det hele tatt er ufornuftig. I det ene tilfellet mister man selvkontroll og sitter igjen uten vann resten av dagen. I det andre tilfellet vil man trolig besvime før man når leiren. En vettug løsning som tar hensyn til alle de relevante faktorene er å posjonere vannet ut på en kontrollert og hensiktsmessig måte gjennom dagen, slik at man er i stand til å gjøre jobben sin på best mulig måte.

Kort oppsummert: Appetitten ser nytelse og vil unngå smerte og ubehag. Thymos ser det edle og flotte og vil unngå det nedrige og skammelige. Fornuften ser det gode – helheten – og vil unngå det dårlige. Blant dem er det fornuften som bør styre. Men alle de tre grunnleggende sjelsfunksjonene har sin misjon i et godt menneskeliv.

Den grunnleggende analogien i verket Staten er mellom bystaten (polis) og den enkelte. Slik hver individuell sjel består av et hierarki med tre nivåer, gjelder det samme for statens oppdeling i klasser og funksjoner:

Sjelsdel

Dyd

Politisk klasse

Objekt

Fornuft Visdom (sofia) Ledere Sannhet
Thymos Mot (andreia) Voktere Ære
Appetitt Besinnelse (sofrosyne) Produsenter Mat, drikke, sex

Dyden rettferdighet er den harmoniske helheten som utgjøres av visdom, mot og besinnelse. Visdommen som lederne må ha, er det filosofien som står for. Av dette kan vi se hvorfor Platon lar Sokrates si at det menneskelige gode vil fortsette å unnslippe oss inntil enten de politiske lederne blir filosofer eller filosofene overtar styringen av samfunnet.

Det politiske regimet er så viktig fordi den enkelte sjels forbedring og godhet er radikalt avhengig av de rammene man sosialiseres inn i. Det er hver enkelt som er mål for politikk: En god og lykkelig by er bare en by der innbyggerne er gode og lykkelige. Og sosialiseringen i bestående samfunn bidrar i stor grad til korrumpering av enkeltmennesker fremfor å forbedre dem til å bli så gode som mulig ut fra hvert individs egenskaper og potensial. Måten dette foregår på, er ved mimesis, som i denne sammenheng kan forstås ikke minst som etterlikning. Et kunstverk eller kulturuttrykk, fra musikk til dikt, fra teater til arkitektur, er på forskjellige måter en mimesis av en følelse, en karakter, eller en handling, som påvirker publikum og utøvere på måter de ikke selv har oversikt eller makt over. I bestående samfunn er denne påvirkningen stort sett uheldig, fordi den etablerer tenkemåter, responser og prioriteringer i den enkeltes sjel som hverken er edle eller hensiktsmessige. Hvert styresett vil typisk påvirke folk i sin egen karakteristiske retning.

All den tid den fullkomne politiske styringsformen ikke blir realisert, faller de eksisterende regimene i fire typer, som hver utgjør et forfall fra forrige type.

  • Timokrati (time: ære). Dette regimet oppstår når det ideelle styret ved de beste feiler. Svikten består i at fornuften ikke lenger formes best mulig, og at ære og posisjoner dermed blir viktigere enn sant informert styre. Edelhet holdes stadig høyt i hevd, men uten fornuftig regulering.
  • Oligarki (oligos: få). Her har fokus beveget seg til jordisk gods og muligheten for å sikre seg mer enn sin rettmessige del. Forfallet er betinget av en uthuling av de gamle edelhetsidealene til fordel for appetittenes begjær.
  • Demokrati (demos: folket). Nå er enhver felles standard gått fløyten til fordel for den enkeltes frihet til å gjøre som man vil. I demokratiet finner man individer som hver kan stå for verdiene til for eksempel oligarkiet eller timokratiet, men uten et like solid fellesskap.
  • Tyranni (tyrannos: tyrann). Det ustabile mangfoldet gjør at en person slipper til som lar sine egne appetitter og lyster diktere hele statens aktivitet. Borgerne reduseres til slaver. Tyrannen benytter nettopp demokratiets plattformer for å etablere sin makt, og er selv fanget i et spill der valget står mellom undergang og ytterligere råhet i en nedadgående spiral.

Platons dialoger fremholder gjerne særlig kritiske argumenter mot demokratiet, ikke minst at man i et demokrati ikke baserer seg på faktisk ekspertise, men lar hvem som helst slippe til hvis de føler for å snakke. Dette er en tilnærming ingen har når det gjelder andre valg i livet, lar Platon Sokrates si: Skal man sørge for utdannelse for seg eller sine barn, vil man gjerne ha lærere med kompetanse; og skal man få et hus bygget, velger man gjerne fagfolk. Det er likevel viktig å se at dette ikke er en kritikk rettet spesifikt mot demokratiet, men mot ethvert styre som ikke setter innsikt og kompetanse over makt eller oppmerksomhetsbehov i viktige spørsmål. Det at demokratiet får gjennomgå mer enn andre styreformer, har også å gjøre med at Platons hjemby, Athen, var et demokrati.

Læren om ideene

Platons lære om formene, gjerne også kalt hans idélære, er noe som tradisjonelt har vært fremstilt som hans mest sentrale teori. Det er ingen tvil om at form (eidos) eller idé (idea) er noe som i flere Platon-dialoger diskuteres og tas alvorlig som virkelighetens første prinsipper og grunn.

En platonsk idé utgjør et grunnlag for både virkelighet og erkjennelse. Om du prøver å tegne en sirkel, vil den aldri være perfekt. Faktisk har ingen av oss laget eller sanset en perfekt sirkel. Likevel er vi i stand til å etterstrebe den og å vurdere forsøk på å nå denne perfeksjonen. Det er ideen Sirkel som gjør dette mulig, og som samtidig ligger til grunn for at det kan finnes ting som er tilnærmet sirkulære i verden. Det er også denne matematikere uten å vite det bygger på når de gjør sine utregninger og konstruerer sine figurer.

Det fins forskjellige svar på hva slags ting det fins ideer for. Blant de typer ideer som er foreslått i Platons verk, er ideer for Varme, Likhet og Menneske. Høyest blant ideene rager Det godes idé, som sies å stå høyere enn ideen for Væren. Til tross for alle forskjeller, har ideene noen felles kjennetegn.

  1. De utgjør samlende prinsipper for ting, kvaliteter og relasjoner som går igjen i erfaringen, enten det er snakk om sirkler, arter eller dyder. Dermed kan også sanseerfaringen bidra til å vise vei henimot ideenes orden.
  2. Samtidig er ideene ikke en del av sine egne fanklubber: Det er en prinsipiell og absolutt forskjell mellom eksempler på mer eller mindre rettferdige handlinger og institusjoner på den ene siden, og ideen Rettferdighet på den andre siden. De mer eller mindre rettferdige tingene vi kjenner til, er rettferdige bare ved at de deltar i eller etterlikner ideen Rettferdighet.
  3. Ideen (for eksempel Rettferdighet) på sin side er uavhengig av disse varierende og mangelfulle tilfellene, og har en eksistens som er langt mer reell enn dem.
  4. Dette forholdet kan delvis beskrives ved å si at en idé er i fullt monn det som sanselige, verdslige tilnærminger bare er mangelfullt og delvis. Kun Det skjønnes idé er absolutt og perfekt skjønn; bare Det godes idé er absolutt og perfekt god.

Platon benytter seg ofte av myter og liknelser i sine forsøk på å formidle filosofi. I dialogen Staten presenteres tre liknelser som hver på sin måte forteller noe om ideene. Ifølge Solliknelsen har Det godes idé samme plass i helheten som Solen har blant sanselige ting. Linjeliknelsen sorterer både virkeligheten og erkjennelsen i fire nivåer. Nederst er speilbilder og refleksjoner, som tilsvarer innbilning. Neste nivå utgjøres av fysiske objekter, som tilsvares av oppfatninger. Tredje nivå består av begreper, som fattes av tenkning. Og øverst finner vi formene, som motsvares av forståelse. Et grunnleggende skille finnes mellom de to nederst og de to øverste nivåene, for mens innbilning og sansning har status av oppfatning eller tro (doxa), er både tenkning og forståelse grader av viten (episteme).

Huleliknelsen kombinerer elementer fra de to andre og involverer attpåtil en fortelling. Tenk deg en gruppe mennesker fastlenket i en hule med blikkene festet innover mot huleveggen. Bak dem paraderer noen frem og tilbake med ymse gjenstander. Et bål gjør at skygger av disse tingene flakker på huleveggen. De fastlenkede tilbringer sine liv i ivrig diskusjon om disse skyggene. Noen blir anerkjent som bedre enn andre til å kjenne igjen og snakke om skyggene. Et individ kommer løs av lenkene og klarer å snu seg mot bålet og gjenstandene. Desorienteringen øker når han stavrer videre opp og ut av hulen og blendes ytterligere av gjenstandene der ute og til sist av selve solen. Han vender tilbake til hulen for å vise de andre disse oppdagelsene. På dem virker han både merkelig, provoserende og angstfremkallende. Ikke er han veldig god til å gjette skygger lenger heller, etter å ha vent seg til det sterke lyset utenfor hulen. Det hele ender med at de fastlenkede tar livet av ham fremfor å la ham løsgjøre dem.

De fastlenkede er de fleste av oss det meste av tiden. Liknelsen formidler noe om kontrasten mellom på den ene siden våre alminnelige liv innen rammene av oppdragelse og utdannelse, sosialt press og politisk styre, og på den andre siden filosofens radikale brudd med det bestående og påfølgende kulturkritikk og frelsergjerning. At denne figuren blir drept er en rimelig klar hentydning til Sokrates, Platons fremste inspirasjon, som ble dømt til døden av sine medborgere.

Viten og udødelighet

Både læren om formene og de tre liknelsene klargjør betydningen av erkjennelse og viten som motsetninger til formodning og retorisk overtalelse. Den viten det er snakk om, er imidlertid ikke bare faktakunnskap, men en innsikt som er etisk og eksistensielt avgjørende. Noen ganger fremstiller Platon dyd som en type viten, mens dyd andre ganger har viten som en forutsetning. I Theaitetos, en dialog viet spørsmålet om hva viten er, blir det foreslått at viten er sann, begrunnet oppfatning — en definisjon som blir kritisert og forlatt i Platons dialog, men som stadig utgjør et utgangspunkt for definisjoner av viten i dag.

I flere dialoger blir filosofen fremstilt som den som oppnår størst lykke både i menneskelivet og utenfor det, nettopp fordi filosofen vier seg til søken etter innsikt (filo-sofia: kjærlighet til visdom). Når du i menneskelivet kan erkjenne noe fordi det etterlikner eller deltar i en idé, er dette mulig fordi din sjel allerede har støtt på ideen i en tidligere tilværelse. Å lære eller forstå noe er dypest sett å erindre noe. Før det jordiske livet var sjelen fri og i kontakt med ideene. Tilsvarende vil det å vie seg til filosofi gjøre det mer trolig at man vil kunne fornye dette forholdet etter døden (noe som igjen gjør at man har liten eller ingen grunn til å engste seg for døden). Sagt mer dramatisk: Å filosofere er å øve seg på å dø. Sjelen, eller i hvert fall en del av den, er udødelig. Det forhindrer ikke Platon i å skildre muligheten for at enkelte i sin neste reinkarnasjon får tilhold i et dyrs legeme, hvis man for eksempel har gjort for lite for å utvikle menneskelig fornuft i det forrige livet. Varianter av denne dualismen mellom sjel og legeme er levende skildret i dialogene Staten, Faidon, Gorgias, Symposion og Faidros.

I enkelte av Platons dialoger (Symposion, Faidros) fremstår eros som det aller viktigste enkelttrekket ved hans teori om sjel og liv. Eros må da forstås som en besettelse som gjør en i stand til å overskride seg selv i retning av noe høyere og bedre. Eros kjennes igjen i forelskelsen, når man er forgapt i en annen i en slik grad at man kan være villig til å omkalfatre sin eksistens for å være nær vedkommende. Samtidig er det som da driver en, ikke begrenset til den andre bare som enkeltindivid, men favner også den godhet eller skjønnhet den andre kan eksemplifisere og fremkalle. Potensialet til eros ligger i den komplekse relasjonen mellom disse tre. I ytterste konsekvens er Det skjønnes idé objektet for denne type erotisk higen.

Dialog og metode

Alle tolkninger av Platon må forholde seg til Platons skrivesett. Med unntak av noen få brev som man ikke er sikker på ektheten av, er det vi har etterlatt av Platon dialoger. Hver dialog består av mennesker i samtale. I hvert fall i all hovedsak er karakterene basert på historiske personer, og de er plassert i historiske og eksistensielle rammer som preger ordvekslingen. Ikke minst viser formen forholdet mellom hvem som taler, hva som blir sagt og hvordan det blir forstått. Slik blir også teoriene om menneskelige karaktertrekk illustrert i de samme dialogene som fremmer dem. Dialogenes litterære kvaliteter plasserer dem blant antikkens ypperste verk, og er uløselig knyttet til Platons filosofiske virke.

Platons utvikling av dialoggenren gjør også at han unngår å komme med en eneste påstand eller tese. Strengt tatt er det derfor problematisk å skrive (som man gjør i mange artikler og bøker om Platon) at Platon påstår, sier eller benekter noe. I og med at formidlingen foregår gjennom drama, ved dialoger som for øvrig ikke inkluderer Platon selv som talende karakter, unngår Platon å påstå noe som helst. Vi kan likevel regne med at teorier som presenteres i stor detalj, i det minste er tanker som Platon tar alvorlig. Sokrates går igjen som karakter i de fleste av Platons dialoger, og hvis Sokrates fremmer en teori i en av dialogene, kan det (men må ikke) være en indikasjon på at teorien er det nærmeste Platon i skrivende stund mener seg å være kommet sikker innsikt. At en teori tilsynelatende forkastes, innebærer derimot ikke nødvendigvis at forfatteren anser den som usann. Slike hendelser i dialogene må ses i lys av hvem som deltar i samtalen og hvilke grunner som fremmes i kritikken. Platons forskjellige dialoger bygger heller ikke uproblematisk opp under en og samme teori, men presenterer forskjellige argumenter, problematiseringer og perspektiver på grunnleggende spørsmål.

Ikke minst bør man holde muligheten åpen for at Platon benytter apori, en situasjon der samtalepartneren er opprådd og ikke lenger tror han vet svaret (a-poros: ikke-utvei), som en måte å fremtvinge videre tenkning hos leseren. Slik apori er et trekk ved filosofisk tenkning som Platon utvikler med inspirasjon fra Sokrates’ kritiske utspørringer av folk. Sokrates’ levesett og metode var den største enkeltinspirasjonen til Platons virke som forfatter og filosof, og de fleste av dialogene har Sokrates som en hovedperson. Gjennom dialogformen gjør Platon dermed også en Sokrates-skikkelse nærværende.

Platons dialogform lar ham samtidig eksemplifisere minst tre forskjellige typer dialektikk eller samtalekunst: elenchos, hypotetisk metode og diairesis. Hver av dem blir også diskutert i dialogene. Elenchos eller sokratisk metode, også kalt majevtikk, gir klare roller til deltakerne som enten utspørrer eller svarer. Spørreren, i Platons dialoger typisk Sokrates, tar utgangspunkt i at svareren påstår å ha viten om et tema, og fokuserer på en sentral påstand fra svareren – for eksempel «Dyd er viten», «Det er fromt å rettsforfølge sin far», «Retorikk er et gode». Uklarheter og tvetydigheter adresseres underveis, slik at svarene er enten «ja» eller «nei». Gjennom en mangslungen utspørring tester spørreren påstanden, eller snarere svareren, ved å undersøke om svareren ender med å motsi seg selv eller måtte innse en følge som svareren ikke vil stå for. Elenchos ender typisk i apori.

Hypotetisk metode består i at de samtalende i større grad er dialogpartnere snarere enn motstandere, og at de sammen undersøker en påstand ved å spore opp både hva som vil følge om påstanden (hypotesen) er sann og hvilke høyere prinsipper som skal til for at påstanden kan følge av dem.

Diairesis, oppdeling (fullt navn «oppdeling og samling», gresk diairesis kai synagoge), består i å dele opp et domene i stadig mindre, og mer spesifikke, klasser eller grupper, for å bestemme identiteten til noe. Diairesis handler med andre ord delvis om å søke en art definisjoner, som vil bestå av rekken av stadig snevrere bestemmelser (et svært kort eksempel: levende vesen—landdyr—tobent—fjærløs). En trent tenker kan gjøre dette på egen hånd, men diairesis kan også utføres i fellesskap eller ved at en person presenterer oppdelingene som spørsmål til en tilhører. Blant rådene for en levedyktig diairesis er å holde seg til todelinger når det er mulig, å dele opp grupper slik at hver side i oppdelingen er av samme størrelsesorden, og å søke skiller som finnes i verden fremfor oppdelinger som er konstruert.

Sentrale spørsmål i platonforskningen angår hvordan disse tre måtene å tenke på er ment å virke sammen, om de utgjør en helhet, overlapper med hverandre, eller står i strid med hverandre, og om de er kommet til i forskjellige faser av Platons egen filosofiske utvikling. De fleste passasjer i Platons dialoger bør leses på minst tre forskjellige nivåer for en god forståelse: som rasjonell analyse av et spørsmål, som dramatisering av sammenhengen mellom personlighet og tanke i menneskelig interaksjon, og som eksemplifisering av en eller flere typer dialektikk eller samtalekunst.

Virkningshistorie

Vi er selv en del av Platons virkningshistorie. Hans tolkning av Sokrates’ virke lærte oss å tenke ut fra definisjoner. Hans tusenårige skole satte standarder for utdannelsesinstitusjoner. Hans dialoger har på avgjørende måter definert filosofi og filosofisk sentrale spørsmål. Hans sjels- og dydslære ble tatt opp av den tidlige kristne kirken. Gjennom sin elev Aristoteles, som utviklet egne tanker, men alltid i dialog med sin gamle læremester, fikk Platons ideer og argumenter ytterligere spredning og mangfold.

Platons verker

Siden 1800-tallet har man gjerne sortert Platons dialoger ut fra en teori om hans gradvise utvikling, fra tidlig sokratisk forfatter (Forsvarstalen), via en moden periode med fremming av egne metafysiske teorier (Staten), til en sen fase med detaljerte revurderinger (Lovene). I noen grad har en klassifisering av verket fått støtte fra stylometriske analyser. Faren ved en slik tilnærming er imidlertid en grad av sirkelslutning mellom antatte trekk hos forfatteren og antatte trekk ved dialogene. Andre interessante indikasjoner på relasjoner mellom dialogene får vi fra overlappende behandlinger av et spørsmål, og fra mer eller mindre tydelige henvisninger i en dialog til en annen dialog.

Rekkefølgen nedenfor ble etablert av Claudius Thrasyllus (keiser Tiberius’ astrolog, død år 36 evt.), og svarer ikke til en antakelse om rekkefølgen i forfatterskapet. Enkelte av dialogenes ekthet betviles (*), mens andre dialoger mer generelt i dag anses som skrevet av andre enn Platon (**) (i disse oppsummeringene av ekthet følger listen John M. Coopers utgave med engelske standardoversettelser). Platons samlede verker er oversatt til norsk (Vidarforlaget 1999-2008).

Liste over Platons verker

  • Euthyfron
  • Forsvarstalen
  • Kriton
  • Faidon
  • Kratylus
  • Theaitetos
  • Sofisten
  • Statsmannen
  • Parmenides
  • Filebos
  • Symposion (Drikkegildet i Athen)
  • Faidros
  • Alkibiades*
  • Annen Alkibiades**
  • Hipparchos**
  • Elskerne**
  • Theages**
  • Charmides
  • Laches
  • Lysis
  • Euthydemos
  • Protagoras
  • Gorgias
  • Menon
  • Store Hippias*
  • Lille Hippias
  • Ion
  • Menexenus
  • Klitofon*
  • Staten
  • Timaios
  • Kritias
  • Minos**
  • Lovene
  • Epinomis**
  • Brevene* (spørsmål om ekthet må vurderes enkeltvis)
  • Definisjoner**
  • Om rettferdighet**
  • Om dyd**
  • Demodekos**
  • Sisyfos**
  • Halkyon**
  • Eryxias**
  • Axiochos**
  • Epigrammer* (spørsmål om ekthet må vurderes enkeltvis)

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Fine, G. (red.) (2011). The Oxford Handbook of Plato. Oxford: Oxford University Press
  • Kraut, R. (2017). Plato. Stanford Encyclopedia of Philosophy

Kommentarer (16)

skrev ilias safe

hei, jeg lurer på om hva er Platon syn på natur?Takk på forhånd

svarte Georg Kjøll

Hei Ilias. Den teksten som sier mest om Platons natursyn er regnet for å være dialogen Timaios. Den finnes på de fleste biblioteker i norsk oversettelse. Teksten finnes på engelsk her: http://classics.mit.edu/Plato/timaeus.htmlJeg vet ikke om noen norske tekster på internett som diskuterer dette, men du kan kanskje forsøke deg på Stanford Encyclopaedia of Philosophys artikkel: http://plato.stanford.edu/entries/plato-timaeus/Alt godt fra Georg

skrev Nora Bøyesen

Hei, jeg lurer på hvordan samtidige samfunnsrammer påvirket Platons handlinger? Takker masse på forhånd

svarte Hallvard Fossheim

Nesten alt Platon skrev (kanskje alt) handler på en eller annen måte om hvordan man bør leve sitt liv, og hva som er det gode liv. Selv om han skrev dialoger, altså dramaer der andre karakterer taler og ikke han selv, kan vi altså med rimelighet tenke oss at Platon var levende opptatt av menneskelige fellesskap og i hvilken grad de kan ha realisert de filosofiske idealene. En rekke trekk ved samtiden kan vi fra dagens perspektiv se som historisk betinget og som uttrykk for at Platon er en mann av sin tid og sine omgivelser: for eksempel i hvilken grad Platon tenker politikk ut fra datidens greske politiske form, polis eller by-staten. To store verker, Staten og Lovene, er viet til spørsmålet om hva som er den beste samfunnsformen. Mens Platon nok brukte mest tid ved skolen han grunnla (det opprinnelige Akademiet, i Athen), har vi også en del rapporter fra hans forsøk på virkeliggjøring av filosofisk innsikt i en politisk ramme. Han reiste faktisk til Syrakus på Sicilia så mange som tre ganger for å realisere et bedre samfunn. Her har vi dermed eksempler på at samtiden påvirket ikke bare Platons skrift og tanke, men hans handlinger i en mer alminnelig forstand også. Disse møtene med politisk – for ikke å si tyrannisk – virkelighet kan neppe karakteriseres som noen udelt suksess. Platon kom i trøbbel med både faren (Dionysios I) og sønnen (Dionysios II), ble holdt i en slags husarrest, og ble ifølge noen rapporter til og med en gang solgt som slave. I dette forholdet mellom ‘akademisk’ og ‘politisk’ virke hos Platon ser vi, i en litt mindre dramatisk form, noe som på et vis også preget Sokrates: et ambivalent forhold til byen og til politikk.

skrev Lik arkrig

Hvordan døde Platon? På forhånd takk

svarte Hallvard Fossheim

Vi vet ikke mye sikkert om dette. To av de fremste kildene rapporterer følgende. (1) Ifølge Cicero døde Platon 80 år gammel mens han fortsatt var aktiv som forfatter. (2) Diogenes Laertius forteller at han ble begravet ved sin skole, Akademiet, i Athen.

skrev Marie Skurdal

Hvordan har Platons liv og handlinger påvirket dagens samfunn? Takker masse på forhånd

svarte Hallvard Fossheim

Dette er et enormt spørsmål. Hvis vi tar for oss tenkningens historie først, var det A.N. Whitehead som sa at filosofihistorien utgjør en serie fotnoter til Platon. På mange måter er det med andre ord Platon som setter agendaene og premissene for vår filosofiske tradisjon. Det betyr blant annet at hva slags spørsmål som stilles (for eksempel: «Hva er x?») og hva slags svar som kan regnes som akseptable eller gode (for eksempel at de består av argumenter og definisjoner), på direkte og indirekte vis i hvert fall delvis er betinget av Platons arbeider og tolkningene av dem gjennom historien. Neste spørsmål er så i hvilken grad tenkningens historie styrer eller medbestemmer samfunnsforhold. Her finnes det mange teorier, fra en idé om at samfunnsforhold – hvordan vi kan tenke og dermed handle – er avgjørende satt av intellektets historie, til at det vesentlige skjer i de materielle forholdene og bare speiles i tenkningen. Jo mer man heller i den første retningen, vil man være med på at filosofihistorien – og dermed Platon – har satt rammene for våre tankemønstre, verdier, praksiser og dermed samfunnsutviklingen. Med andre ord: Det finnes ikke ett svar på ditt spørsmål som alle som har brukt tid på det, kan enes om. Men grunnleggende faktorer, som våre måter å definere ting på, våre begreper om hva det vil si å forstå noe, og våre perspektiver på mennesket, har aner hos Platon. Og det er så langt som jeg vil våge meg ut på et svar på ditt «hvordan»-spørsmål her. Jeg håper dette er til hjelp.

svarte Hallvard Fossheim

På grunn av Platons bruk av dialogformen, vet vi strengt tatt ikke hva han til syvende og sist mente om kjønn og kjønnsroller. Dette er fordi dialogformen sikrer en slags dramatisert ramme der Platon selv aldri taler. Men en meget interessant utvikling finner vi i Bok 4 av dialogen Staten, der det foreslås å inkludere kvinner også blant vokterne. Dette utgjør tilsynelatende en radikal likestilling, som ville virket ganske sjokkerende på Platons tid (i den grad forslaget ble tatt alvorlig). Samtidig er det viktig å få med seg at argumentasjonen for en slik likestilling ikke tar utgangspunkt i en respekt for individet eller for kvinner, men i den tanken at det er irrasjonelt å skusle bort halvparten av de menneskelige ressursene hvis man skal etablere en ideelt velfungerende stat. Blant andre fascinerende kilder til spekulering og refleksjon rundt kjønn i Platons verk er henvisningen til kvinnen Diotima, som forteller om de høyeste innsiktene om Eros og skjønnhet i dialogen Drikkegildet i Athen (Symposion), og det faktum at Platon sin Sokrates-skikkelse omtaler sin aktivitet som en jordmorkunst (et kvinneyrke i Antikkes Hellas).

skrev Juni Hjermann

Hei! jeg lurte på hva som kjennetegner Platons syn på mennesket?

svarte Hallvard Fossheim

Som for alle vanskelige og viktige spørsmål om Platon, er en del av utfordringen at han ikke skrev avhandlinger, men dialoger der andre enn han selv kommer til orde i dramatiserte settinger. Dette gjør all tolkning både vanskeligere og mer spennende. Med dette forbehold: Platons syn på mennesket ser ut til å inneholde både en slags pessimisme med hensyn til hvor dårlig menneskelige evner og ressurser utnyttes, og en tro på et guddommelig potensial i oss. Begge sider i menneskesynet kan forklares i noen grad ut fra den psykologiske modellen han flere ganger lar karakterene i sine dialoger operere med. Den lavest delen består av appetitter, lyster og kroppslige drifter som driver en hit og dit. Atskilt fra appetittene har vi noe som kalles thymos, en slags fyrrighet, stolthet og selvfølelse/selvrespekt som også gjør at vi ikke uten videre vil finne oss i å bli nedverdiget av andre. Øverst er fornuften, som har som sin rolle å lede sjelen som helhet. Det er bare denne delen som er udødelig og guddommelig, selv om en god thymos vil være innstilt på å spille på lag med fornuften, og en veltrent appetitt i hvert fall ikke vil komme for mye i veien. Hver del har sin dyd (appetittene: måtehold; thymos: mot; fornuft: visdom), og den harmoniske helheten av disse tre dydene utgjør rettferdighet som den fjerde dyden. Denne versjonen av Platons teorier kan du lese om i fjerde bok av hans verk Staten, og en likende tredeling av sjelen er fremstilt i mytisk form i Faidros. På en måte går så eros, en besettende higen av dels erotisk art, på tvers av disse nivåene og muliggjør en sjelelig og kognitiv oppstigning fra lavere til høyere nivåer, med en slags kontakt med Ideene eller Formene som et høyeste mål. Denne reisen skildres i Diotimas tale i dialogen Symposion. Samtidig synes det som om det for Platon stort sett står så pass ille til med folk at det nærmest er et mirakel hvis et godt menneske oppstår. Kanskje kan den historiske Sokrates ha vært et slikt delvis mirakel for Platon. Få har som Platon tatt alvorlig at mennesket er et sosialt betinget vesen. Så når vår tilkortkommenhet – og håpet om menneskelig forbedring – skal forklares, vises det først og fremst til et politisk plan og til hvordan man på dette nivået, gjennom utdannelse og dannelse (paideia), kan gjøre en forskjell for hvordan sjeler formes. Og selv det beste samfunn vil ikke kunne vare evig. Til det er de korrumperende kreftene for sterke. Enda et stykke bakgrunn hører med, selv i et så kort svar som dette til et så komplekst spørsmål. Og det er at Platon mer enn en gang lar sine karakterer si at menneskelige ting uansett ikke er så store eller viktige. Det ved oss som er noe å henge seg opp i og ta alvorlig, er det som likner på og lar oss ta del i eller ha kontakt med det guddommelige. For Platon finnes det også høyere ting enn mennesket.

skrev Stian Slåtten

Hei! Jeg lurer på hva Platon mente om ytringsfrihet og ytringsansvar? Takk på forhånd

svarte Hallvard Fossheim

Vi vet ikke direkte og helt uproblematisk hva Platon mente om ytringsfrihet og ytringsansvar, siden han formidlet filosofi via dialoger og ikke avhandlinger. Bredere i datidens athenske kultur var det nok slik at ytringsfrihet ikke var noe artikulert ideal. Men ytringsansvar var det: Parrhesia eller fritalenhet var nettopp en kvalitet som skulle bidra til å sikre at demokratiet fungerte på best mulig vis. Tanken var at demokratiets styrke lå nettopp i at alle bidrog med det de har av informasjon og perspektiver, og parrhesia var dermed et ideal og på en måte en forpliktelse hvis man faktisk mente man hadde noe som burde sies i en sak. Også for Platon ser det ut til at parrhesia utgjør et ideal, det vil si et filosofisk ideal, som personifisert i hans Sokrates-skikkelse, som med sin rå fritalenhet tok denne kvaliteten lenger enn demokratiet selv gjerne gjorde det. Også om vi ser på tekster som Platons dialog Staten kan vi tenke oss at et ytringsansvar enklere kan tenkes inn enn en ytringsfrihet (analogt med hvordan inkluderingen av kvinner i byens ledende klasser ikke er motivert av en tro på individers rettigheter, men av at staten må utnytte alle ressursene for å være så god og velfungerende som mulig). Samtidig synes det klart av mange tekster og passasjer fra Platon at filosofisk aktivitet og et filosofisk liv fordrer en ekstrem grad av ærlighet og etterrettelighet, og at man er villig til å følge tanken og argumentet, selv om konklusjonen synes ubehagelig – også for en selv. Dette ser man også av hvordan filosofiens sannhetssøken mer enn en gang i tekstene kontrasteres med retorikkens smiger og ønske om å vinne.

skrev Silje Mikkelsen

jeg skriver om matte og mattens opprinnelse. Platon en en viktig del av dette, og jeg håpet at dere kunne skrive litt mer om matte i denne siden om Platon.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg