Platon

Faktaboks

Uttale
plˈaton
Født
427 fvt.
Død
347 fvt.

Platon og Aristoteles, utsnitt av Rafaels store freske Skolen i Athen i Vatikanet.

av . Falt i det fri (Public domain)

Marmorbyste av Platon i Ostia, Italia.

. fri
Platon, byste i Trinity College, Dublin
Platon av . CC BY NC SA 3.0

Platon var en gresk filosof og er en av de mest betydningsfulle filosofene i historien.

Platon var av adelig slekt og ble født og døde i Athen. Han kom tidlig under Sokrates’ påvirkning. År 387 fvt. grunnla han sin berømte filosofiske skole i Athen som fikk navnet Akademiet etter en lund viet halvguden Akademos. Platon tilbrakte det meste av sitt liv med å undervise her.

Han var sterkt opptatt av samfunnsproblemer og var til dels også aktiv politiker. Tre ganger reiste han til Syrakus (nåværende Siracusa) på Sicilia for å prøve å omsette sine politiske ideer i praksis, men ble hver gang skuffet.

Platon har fremstilt sin lære i 34 dialoger, og forskningen har fastslått deres sannsynlige tidsrekkefølge. I de tidligste er han ennå sterkt påvirket av Sokrates. I disse, som i de fleste andre, er Sokrates hovedperson og Platons talerør.

Flere av dialogene er viet Sokrates’ siste dager. Apologien er Sokrates’ forsvarstale etter dødsdommen, Kriton er om Sokrates i fengselet, og Faidon behandler Sokrates’ siste dag og inneholder en samtale om sjelens udødelighet. Disse dialogene er litterære mesterverker.

Idélæren

Utgangspunktet for Platons idélære, hans mest karakteristiske filosofiske nyskapning, er Sokrates’ lære om allmennbegrepene (universalia). I tillegg fikk han impulser fra pythagoreerne, Heraklit og særlig fra eleaterne og deres lære om virkeligheten som evig og uforanderlig i sitt innerste vesen, tilgjengelig bare for ren fornuftserkjennelse.

Platon utvikler læren om allmennbegrepene videre fra å være en definisjonslære i moralens tjeneste til å omhandle generelle artsbegreper (begrepet «hest» i motsetning til individuelle hester, begrepet «godhet» i motsetning til de enkelte gode handlinger). Etter hvert, i verker som Symposion (Gjestebudet) og Politeia (Staten) med fler, opphøyes begrepene til å bli ideer som har sin egen reelle eksistens i en oversanselig verden.

Ideene blir her ikke bare ideale og fullkomne eksemplarer av tingene slik som vi kjenner dem på jorden (idealhesten, den fullkomne godhet). De blir også urbilder og forbilder for de jordiske tingene, og den sansbare verden blir en ufullkommen kopi av de fullkomne ideers verden. Ideene er derfor ikke tilgjengelige for vanlig sanseerkjennelse, men bare for den rene fornuften (Faidon og andre verk).

Når vi i det hele kan erkjenne dem med utgangspunkt i våre sanser, skyldes det to ting: Sjelen har i en tidligere eksistens som ren fornuftssjel skuet ideene, og siden de jordiske tingene er kopier eller skygger av ideene, kan vi i vår jordiske erkjennelse likevel kjenne dem igjen. Erkjennelse er en form for erindring, og filosofien er en slags jordmor ved denne erindringsforløsningen, som forutsetter at sjelen frir seg fra legemet (maievtikk).

Ved dette blir Platons syn sterkt dualistisk: Sansenes verden står mot ideenes verden. Samtidig innebærer hans lære en nedvurdering av empirisk erkjennelse og sanseerfaring til fordel for den rene fornuftserkjennelsen.

Denne dualismen og vurderingen overføres på etikken i forholdet mellom sjel og legeme. Kroppen og sansene er til hinder både for sann kunnskap og god moral; de tilhører den dennesidige skyggeverdenen, mens sjelens egentlige hjem er ideenes verden, som den streber tilbake til (Faidon og andre verk).

Livet er på visse måter en kamp mellom legeme og sjel. Ideene får derved også karakter av normer eller idealer. Godhetens idé er på en måte selve solen i ideenes rike (Staten), og erkjennelsen skal hjelpe menneskene å nærme seg denne ideen og bli et bedre avbilde av den, også i dette livet.

Platons idélære gjennomgikk en betydelig utvikling i løpet av hans forfatterskap. Det er ikke lett å gi den en fullt sammenhengende, motsigelsesfri tolkning, og Platon fremfører selv innvendinger mot den.

Statslæren

I Staten fremsetter Platon sin statslære, senere noe revidert i Nomoi (Lovene). Han ser staten i analogi med menneskets sjel og dens tre deler: fornuft, vilje og drifter.

Idealstaten skal ha tre tilsvarende klasser: De styrende skal være de klokeste og best utdannede, nemlig filosofene; forsvarerne eller de militære er den klassen som svarer til motet og viljen; og de næringsdrivende skal tilsvare driftene.

Hver av disse tre klassene har sin egen spesielle dyd, som er henholdsvis visdom, mot og måtehold. Når det rette forholdet hersker mellom klassene i staten (tilsvarende sjelens tre deler i individet), virkeliggjøres også den fjerde dyden, nemlig rettferdighet.

Betydning

Akademiet bestod som filosofskole helt til år 529 evt., altså i omtrent 900 år, og det er neppe noen annen filosof som har hatt større innflytelse enn Platon.

Alle senere former for idealisme står i mer eller mindre direkte gjeld til ham. Gjennom nyplatonismen og de tidlige kirkefedrene, særlig Augustin av Hippo (354–430), er Platons ideer og syn gått inn i den kristne hovedstrømningen som kulminerer med Martin Luther (1483–1546) og protestantismen. Platon er derfor mer levende i vår egen tids kultur enn de fleste av oss er klar over.

I en samling brev som er overlevert under Platons navn, hvorav de fleste sannsynligvis er uekte, er det såkalte Sjuende brev særlig viktig med sine opplysninger om Platons politiske syn og hans erfaringer på Sicilia.

Alle Platons verker finnes i norsk oversettelse: Platon: Samlede verker, bind I–IX (1999–2008).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Kraut, Richard, red.: The Cambridge companion to Platon, 1992, isbn 0-521-43610-9, Finn boken
  • Vestens store tenkere, 2002
  • Wyller, Egil A.: Den sene Platon: en studie i Platons henologi, 1984, isbn 82-518-1890-7, Finn boken

Kommentarer (14)

skrev ilias safe

hei, jeg lurer på om hva er Platon syn på natur?Takk på forhånd

svarte Georg Kjøll

Hei Ilias. Den teksten som sier mest om Platons natursyn er regnet for å være dialogen Timaios. Den finnes på de fleste biblioteker i norsk oversettelse. Teksten finnes på engelsk her: http://classics.mit.edu/Plato/timaeus.htmlJeg vet ikke om noen norske tekster på internett som diskuterer dette, men du kan kanskje forsøke deg på Stanford Encyclopaedia of Philosophys artikkel: http://plato.stanford.edu/entries/plato-timaeus/Alt godt fra Georg

skrev Nora Bøyesen

Hei, jeg lurer på hvordan samtidige samfunnsrammer påvirket Platons handlinger? Takker masse på forhånd

svarte Hallvard Fossheim

Nesten alt Platon skrev (kanskje alt) handler på en eller annen måte om hvordan man bør leve sitt liv, og hva som er det gode liv. Selv om han skrev dialoger, altså dramaer der andre karakterer taler og ikke han selv, kan vi altså med rimelighet tenke oss at Platon var levende opptatt av menneskelige fellesskap og i hvilken grad de kan ha realisert de filosofiske idealene. En rekke trekk ved samtiden kan vi fra dagens perspektiv se som historisk betinget og som uttrykk for at Platon er en mann av sin tid og sine omgivelser: for eksempel i hvilken grad Platon tenker politikk ut fra datidens greske politiske form, polis eller by-staten. To store verker, Staten og Lovene, er viet til spørsmålet om hva som er den beste samfunnsformen. Mens Platon nok brukte mest tid ved skolen han grunnla (det opprinnelige Akademiet, i Athen), har vi også en del rapporter fra hans forsøk på virkeliggjøring av filosofisk innsikt i en politisk ramme. Han reiste faktisk til Syrakus på Sicilia så mange som tre ganger for å realisere et bedre samfunn. Her har vi dermed eksempler på at samtiden påvirket ikke bare Platons skrift og tanke, men hans handlinger i en mer alminnelig forstand også. Disse møtene med politisk – for ikke å si tyrannisk – virkelighet kan neppe karakteriseres som noen udelt suksess. Platon kom i trøbbel med både faren (Dionysios I) og sønnen (Dionysios II), ble holdt i en slags husarrest, og ble ifølge noen rapporter til og med en gang solgt som slave. I dette forholdet mellom ‘akademisk’ og ‘politisk’ virke hos Platon ser vi, i en litt mindre dramatisk form, noe som på et vis også preget Sokrates: et ambivalent forhold til byen og til politikk.

skrev Lik arkrig

Hvordan døde Platon? På forhånd takk

svarte Hallvard Fossheim

Vi vet ikke mye sikkert om dette. To av de fremste kildene rapporterer følgende. (1) Ifølge Cicero døde Platon 80 år gammel mens han fortsatt var aktiv som forfatter. (2) Diogenes Laertius forteller at han ble begravet ved sin skole, Akademiet, i Athen.

skrev Marie Skurdal

Hvordan har Platons liv og handlinger påvirket dagens samfunn? Takker masse på forhånd

svarte Hallvard Fossheim

Dette er et enormt spørsmål. Hvis vi tar for oss tenkningens historie først, var det A.N. Whitehead som sa at filosofihistorien utgjør en serie fotnoter til Platon. På mange måter er det med andre ord Platon som setter agendaene og premissene for vår filosofiske tradisjon. Det betyr blant annet at hva slags spørsmål som stilles (for eksempel: «Hva er x?») og hva slags svar som kan regnes som akseptable eller gode (for eksempel at de består av argumenter og definisjoner), på direkte og indirekte vis i hvert fall delvis er betinget av Platons arbeider og tolkningene av dem gjennom historien. Neste spørsmål er så i hvilken grad tenkningens historie styrer eller medbestemmer samfunnsforhold. Her finnes det mange teorier, fra en idé om at samfunnsforhold – hvordan vi kan tenke og dermed handle – er avgjørende satt av intellektets historie, til at det vesentlige skjer i de materielle forholdene og bare speiles i tenkningen. Jo mer man heller i den første retningen, vil man være med på at filosofihistorien – og dermed Platon – har satt rammene for våre tankemønstre, verdier, praksiser og dermed samfunnsutviklingen. Med andre ord: Det finnes ikke ett svar på ditt spørsmål som alle som har brukt tid på det, kan enes om. Men grunnleggende faktorer, som våre måter å definere ting på, våre begreper om hva det vil si å forstå noe, og våre perspektiver på mennesket, har aner hos Platon. Og det er så langt som jeg vil våge meg ut på et svar på ditt «hvordan»-spørsmål her. Jeg håper dette er til hjelp.

svarte Hallvard Fossheim

På grunn av Platons bruk av dialogformen, vet vi strengt tatt ikke hva han til syvende og sist mente om kjønn og kjønnsroller. Dette er fordi dialogformen sikrer en slags dramatisert ramme der Platon selv aldri taler. Men en meget interessant utvikling finner vi i Bok 4 av dialogen Staten, der det foreslås å inkludere kvinner også blant vokterne. Dette utgjør tilsynelatende en radikal likestilling, som ville virket ganske sjokkerende på Platons tid (i den grad forslaget ble tatt alvorlig). Samtidig er det viktig å få med seg at argumentasjonen for en slik likestilling ikke tar utgangspunkt i en respekt for individet eller for kvinner, men i den tanken at det er irrasjonelt å skusle bort halvparten av de menneskelige ressursene hvis man skal etablere en ideelt velfungerende stat. Blant andre fascinerende kilder til spekulering og refleksjon rundt kjønn i Platons verk er henvisningen til kvinnen Diotima, som forteller om de høyeste innsiktene om Eros og skjønnhet i dialogen Drikkegildet i Athen (Symposion), og det faktum at Platon sin Sokrates-skikkelse omtaler sin aktivitet som en jordmorkunst (et kvinneyrke i Antikkes Hellas).

skrev Juni Hjermann

Hei! jeg lurte på hva som kjennetegner Platons syn på mennesket?

svarte Hallvard Fossheim

Som for alle vanskelige og viktige spørsmål om Platon, er en del av utfordringen at han ikke skrev avhandlinger, men dialoger der andre enn han selv kommer til orde i dramatiserte settinger. Dette gjør all tolkning både vanskeligere og mer spennende. Med dette forbehold: Platons syn på mennesket ser ut til å inneholde både en slags pessimisme med hensyn til hvor dårlig menneskelige evner og ressurser utnyttes, og en tro på et guddommelig potensial i oss. Begge sider i menneskesynet kan forklares i noen grad ut fra den psykologiske modellen han flere ganger lar karakterene i sine dialoger operere med. Den lavest delen består av appetitter, lyster og kroppslige drifter som driver en hit og dit. Atskilt fra appetittene har vi noe som kalles thymos, en slags fyrrighet, stolthet og selvfølelse/selvrespekt som også gjør at vi ikke uten videre vil finne oss i å bli nedverdiget av andre. Øverst er fornuften, som har som sin rolle å lede sjelen som helhet. Det er bare denne delen som er udødelig og guddommelig, selv om en god thymos vil være innstilt på å spille på lag med fornuften, og en veltrent appetitt i hvert fall ikke vil komme for mye i veien. Hver del har sin dyd (appetittene: måtehold; thymos: mot; fornuft: visdom), og den harmoniske helheten av disse tre dydene utgjør rettferdighet som den fjerde dyden. Denne versjonen av Platons teorier kan du lese om i fjerde bok av hans verk Staten, og en likende tredeling av sjelen er fremstilt i mytisk form i Faidros. På en måte går så eros, en besettende higen av dels erotisk art, på tvers av disse nivåene og muliggjør en sjelelig og kognitiv oppstigning fra lavere til høyere nivåer, med en slags kontakt med Ideene eller Formene som et høyeste mål. Denne reisen skildres i Diotimas tale i dialogen Symposion. Samtidig synes det som om det for Platon stort sett står så pass ille til med folk at det nærmest er et mirakel hvis et godt menneske oppstår. Kanskje kan den historiske Sokrates ha vært et slikt delvis mirakel for Platon. Få har som Platon tatt alvorlig at mennesket er et sosialt betinget vesen. Så når vår tilkortkommenhet – og håpet om menneskelig forbedring – skal forklares, vises det først og fremst til et politisk plan og til hvordan man på dette nivået, gjennom utdannelse og dannelse (paideia), kan gjøre en forskjell for hvordan sjeler formes. Og selv det beste samfunn vil ikke kunne vare evig. Til det er de korrumperende kreftene for sterke. Enda et stykke bakgrunn hører med, selv i et så kort svar som dette til et så komplekst spørsmål. Og det er at Platon mer enn en gang lar sine karakterer si at menneskelige ting uansett ikke er så store eller viktige. Det ved oss som er noe å henge seg opp i og ta alvorlig, er det som likner på og lar oss ta del i eller ha kontakt med det guddommelige. For Platon finnes det også høyere ting enn mennesket.

skrev Stian Slåtten

Hei! Jeg lurer på hva Platon mente om ytringsfrihet og ytringsansvar? Takk på forhånd

svarte Hallvard Fossheim

Vi vet ikke direkte og helt uproblematisk hva Platon mente om ytringsfrihet og ytringsansvar, siden han formidlet filosofi via dialoger og ikke avhandlinger. Bredere i datidens athenske kultur var det nok slik at ytringsfrihet ikke var noe artikulert ideal. Men ytringsansvar var det: Parrhesia eller fritalenhet var nettopp en kvalitet som skulle bidra til å sikre at demokratiet fungerte på best mulig vis. Tanken var at demokratiets styrke lå nettopp i at alle bidrog med det de har av informasjon og perspektiver, og parrhesia var dermed et ideal og på en måte en forpliktelse hvis man faktisk mente man hadde noe som burde sies i en sak. Også for Platon ser det ut til at parrhesia utgjør et ideal, det vil si et filosofisk ideal, som personifisert i hans Sokrates-skikkelse, som med sin rå fritalenhet tok denne kvaliteten lenger enn demokratiet selv gjerne gjorde det. Også om vi ser på tekster som Platons dialog Staten kan vi tenke oss at et ytringsansvar enklere kan tenkes inn enn en ytringsfrihet (analogt med hvordan inkluderingen av kvinner i byens ledende klasser ikke er motivert av en tro på individers rettigheter, men av at staten må utnytte alle ressursene for å være så god og velfungerende som mulig). Samtidig synes det klart av mange tekster og passasjer fra Platon at filosofisk aktivitet og et filosofisk liv fordrer en ekstrem grad av ærlighet og etterrettelighet, og at man er villig til å følge tanken og argumentet, selv om konklusjonen synes ubehagelig – også for en selv. Dette ser man også av hvordan filosofiens sannhetssøken mer enn en gang i tekstene kontrasteres med retorikkens smiger og ønske om å vinne.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Antikkens filosofi

Hallvard Fossheim
Professor, Universitetet i Bergen