Platon

Platon, gresk filosof, en av de mest betydningsfulle i historien.

Han var av adelig slekt og ble født og døde i Athen. Han kom tidlig under Sokrates’ påvirkning. År 387 fvt. grunnla han sin berømte filosofiske skole i Athen, som fikk navnet Akademiet etter en lund viet halvguden Akademos.

Platon tilbrakte det meste av sitt liv med å undervise her. Han var sterkt opptatt av samfunnsproblemer og var til dels også aktiv politiker. Tre ganger reiste han til Syrakus (nåv. Siracusa) på Sicilia for å prøve å omsette sine politiske ideer i praksis, men ble hver gang skuffet.

Platon har fremstilt sin lære i 34 dialoger, og forskningen har fastslått deres sannsynlige tidsrekkefølge. I de tidligste er han ennå sterkt påvirket av Sokrates. I disse, som i de fleste andre, er Sokrates hovedperson og Platons talerør.

Flere av dialogene er viet Sokrates’ siste dager. Apologien er Sokrates’ forsvarstale etter dødsdommen, Kriton er om Sokrates i fengselet, og Faidon behandler Sokrates’ siste dag og inneholder en samtale om sjelens udødelighet. Disse dialogene er litterære mesterverker.

Utgangspunktet for Platons idélære, hans mest karakteristiske filosofiske nyskapning, er Sokrates’ lære om allmennbegrepene (universalia). I tillegg fikk han impulser fra pythagoreerne, Heraklit og særlig fra eleaterne og deres lære om virkeligheten som evig og uforanderlig i sitt innerste vesen, tilgjengelig bare for ren fornuftserkjennelse.

Platon utvikler læren om allmennbegrepene videre fra å være en definisjonslære i moralens tjeneste til å omhandle generelle artsbegreper (begrepet «hest» i motsetning til individuelle hester; begrepet «godhet» i motsetning til de enkelte gode handlinger), og etter hvert i verker som Symposion (Gjestebudet), Politeia (Staten) med fler, opphøyes begrepene til å bli ideer som har sin egen reelle eksistens i en oversanselig verden.

Ideene blir her ikke bare ideale og fullkomne eksemplarer av tingene som vi kjenner dem på Jorden (idealhesten, den fullkomne godhet). De blir også urbilder og forbilder for de jordiske ting, og den sansbare verden blir en ufullkommen kopi av de fullkomne ideers verden. Ideene er derfor ikke tilgjengelige for vanlig sanseerkjennelse, men bare for den rene fornuft (Faidon og andre verk).

Når vi i det hele kan erkjenne dem med utgangspunkt i våre sanser, skyldes det to ting: Sjelen har i en tidligere eksistens som ren fornuftssjel skuet ideene, og siden de jordiske ting er kopier eller skygger av ideene, kan vi i vår jordiske erkjennelse likevel kjenne dem igjen. Erkjennelse er en form for erindring, og filosofien er en slags jordmor ved denne erindringsforløsning, som forutsetter at sjelen frir seg fra legemet (maievtikk).

Ved dette blir Platons syn sterkt dualistisk; sansenes verden står mot ideenes verden. Samtidig innebærer hans lære en nedvurdering av empirisk erkjennelse og sanseerfaring til fordel for den rene fornuftserkjennelse.

Denne dualisme og vurdering overføres på etikken i forholdet mellom sjel og legeme. Kroppen og sansene er til hinder både for sann kunnskap og god moral; de tilhører den dennesidige skyggeverden, mens sjelens egentlige hjem er ideenes verden som den streber tilbake til (Faidon og andre verk).

Livet er på visse måter en kamp mellom legeme og sjel. Ideene får derved også karakter av normer eller idealer. Godhetens idé er på en måte selve solen i ideenes rike (Staten), og erkjennelsen skal hjelpe menneskene å nærme seg denne ideen og bli et bedre avbilde av den, også i dette liv.

Platons idélære gjennomgikk en betydelig utvikling i løpet av hans forfatterskap. Det er ikke lett å gi den en fullt sammenhengende, motsigelsesfri tolkning, og Platon fremfører selv innvendinger mot den.

I Staten fremsetter Platon sin statslære, senere noe revidert i Nomoi (Lovene). Han ser staten i analogi med menneskets sjel og dens tre deler: fornuft, vilje og drifter.

Idealstaten skal ha tre tilsvarende klasser: De styrende skal være de klokeste og best utdannede, nemlig filosofene; forsvarerne eller de militære er den klasse som svarer til motet og viljen; de næringsdrivende skal tilsvare driftene.

Hver av disse tre klasser har sin egen spesielle dyd som er henholdsvis visdom, mot og måtehold, og når det rette forhold hersker mellom klassene i staten (tilsvarende sjelens tre deler i individet), virkeliggjøres også den fjerde dyd, rettferdighet.

Akademiet bestod som filosofskole helt til 529 etter vår tidsregning, altså i omtrent 900 år, og det er neppe noen annen filosof som har hatt større innflytelse enn Platon.

Alle senere former for idealisme står i mer eller mindre direkte gjeld til ham. Gjennom nyplatonisme og de tidlige kirkefedre, særlig Augustin, er Platons ideer og syn gått inn i den kristne hovedstrømningen som kulminerer med Luther og protestantismen. Platon er derfor mer levende i vår egen tids kultur enn de fleste av oss er klar over.

I en samling brev som er overlevert under Platons navn, og hvorav de fleste sannsynligvis er uekte, er det såkalte sjuende brev særlig viktig med sine opplysninger om Platons politiske syn og hans erfaringer på Sicilia.

Alle Platons verker finnes i norsk oversettelse: Platon: Samlede verker, bind I–IX (1999–2008).

• filosofiens historie
• antikkens filosofi
• Vestens filosofer

• Kraut, Richard, red.: The Cambridge companion to Platon, 1992, isbn 0-521-43610-9, Finn boken
• Vestens store tenkere, 2002
• Wyller, Egil A.: Den sene Platon: en studie i Platons henologi, 1984, isbn 82-518-1890-7, Finn boken