George Edward Moore var en britisk filosof, bror av Thomas S. Moore. Han var professor i Cambridge i 1925–1939 og hovedredaktør for Mind i 1921–1947. Moore var, særlig gjennom sitt samarbeid med sin venn og kollega Bertrand Russell, en forgrunnsfigur i moderne analytisk filosofi.

Moores viktigste erkjennelsesteoretiske arbeider er samlet i Philosophical Studies (1922), deriblant artikkelen Refutation of Idealism (1903), som ble utgangspunkt for nyrealismen. Sentrale tekster er også utgitt i Selected Writings (1993). Han var en skarp begrepsanalytiker. Et gjennomgående trekk i hans filosofi er påberopelsen av «den sunne fornuft» (common sense) til å avgjøre filosofiske stridsspørsmål (A Defence of Common Sense, 1925). I artikkelen Proof of the External World (1939) har Moore på en enkel måte søkt å motbevise påstanden om at det ikke finnes materielle gjenstander.

Moore har også vært viktig som moralfilosof med verkene Principia Ethica (1903) og Ethics (1912, norsk oversettelse 1964). Her er han mest kjent for sin teori om at ordet «god» står for en enkel, udefinerbar egenskap, og for den derav følgende lære om «den naturalistiske feilslutning» (the naturalistic fallacy) som man begår om man antar at «godt» står for en naturalistisk egenskap, for eksempel evnen til å fremkalle lystfølelser.

  • Baldwin, Thomas: G.E. Moore, 1990
  • Hutchinson, Brian: G.E. Moore's ethical theory, 2001

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.