Substans er et grunnbegrep i den klassiske metafysikken. Det har vært definert på ulike måter.

Aristoteles bruker substans (usia) om det som kan ha selvstendig eksistens og som (derfor) kan være bærer av egenskaper. Egenskapene blir da noe som bare kan eksistere gjennom (det vil si som egenskaper hos) substanser. Følgelig blir substans i denne betydning nærmest synonymt med enkeltindivid.

Denne betydning er den vanlige gjennom hele middelalderen, men med René Descartes får begrepet en ny betydning. Descartes definerer substans slik: «Substansen er en ting (res) som eksisterer på en slik måte at den ikke trenger noe annet for å eksistere.»

Baruch Spinoza går ut fra Descartes' definisjon, og finner at det da bare kan være én substans, Gud eller Naturen.

Empiristene (George Berkeley, David Hume med flere) finner substansbegrepet ubegrunnet og overflødig.

Immanuel Kant innfører substans blant sine 12 forstandskategorier, som en nødvendig betingelse for erfaringen. Georg Wilhelm Friedrich Hegel oppfatter, i likhet med Baruch Spinoza, substansen som én, men den har for ham karakter av et subjekt som realiserer seg i naturen og historien, og som vinner selvbevissthet i menneskets erkjennelse.

I moderne filosofi spiller ikke substansbegrepet noen vesentlig rolle.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.