Substans er ett av den klassiske metafysikkens grunnbegreper som har vært definert på ulike måter.

Aristoteles bruker substans (usia) om det som kan ha selvstendig eksistens og som (derfor) kan være bærer av egenskaper. Egenskapene blir da noe som bare kan eksistere gjennom (dvs. som egenskaper hos) substanser. Følgelig blir substans i denne betydning nærmest synonymt med enkeltindivid.

Denne betydning er den vanlige gjennom hele middelalderen, men med Descartes får begrepet en ny betydning. Descartes definerer substans slik: «Substansen er en ting (res) som eksisterer på en slik måte at den ikke trenger noe annet for å eksistere.» Spinoza går ut fra Descartes' definisjon, og finner at det da bare kan være én substans, Gud eller Naturen. Empiristene (Berkeley, Hume m.fl.) finner substansbegrepet ubegrunnet og overflødig. Kant innfører substans blant sine 12 forstandskategorier, som en nødvendig betingelse for erfaringen. Hegel oppfatter, i likhet med Spinoza, substansen som én, men den har for ham karakter av et subjekt som realiserer seg i naturen og historien, og som vinner selvbevissthet i menneskets erkjennelse.

I moderne filosofi spiller ikke substansbegrepet noen vesentlig rolle.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.