substans - filosofi

Substans er et grunnbegrep i den klassiske metafysikken og har vært definert på ulike måter.

Faktaboks

Uttale
substˈans
Etymologi
av latin ‘som står under, som er bærende’

Historikk

Aristoteles (384–322 fvt.) bruker substans (usia) om det som kan ha selvstendig eksistens, og som derfor kan være bærer av egenskaper. Egenskapene blir da noe som bare kan eksistere gjennom – det vil si som egenskaper hos – substanser. Følgelig blir substans i denne betydningen nærmest synonymt med enkeltindivid.

Denne betydningen er den vanlige gjennom hele middelalderen, men med René Descartes (1596–1650) får begrepet en ny betydning. Descartes definerer substans slik: «Substansen er en ting (res) som eksisterer på en slik måte at den ikke trenger noe annet for å eksistere.»

Baruch Spinoza (1632–1677) går ut fra Descartes' definisjon og finner at det da bare kan være én substans: Gud eller Naturen.

Empiristene, som George Berkeley (1685–1753), David Hume (1711–1776) med flere, finner substansbegrepet ubegrunnet og overflødig.

Immanuel Kant (1724–1804) innfører substans blant sine tolv forstandskategorier, som en nødvendig betingelse for erfaringen. Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770–1831) oppfatter, i likhet med Spinoza, substansen som én, men den har for ham karakter av et subjekt som realiserer seg i naturen og historien, og som vinner selvbevissthet i menneskets erkjennelse.

I moderne filosofi spiller ikke substansbegrepet noen vesentlig rolle.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg