Anselm av Canterbury

Etter Vilhelm 1s erobring av England i 1066 ble store landeiendommer donert til klosteret i Bec av normanniske aristokrater, og som abbed var Anselm ofte i England. Der besøkte han også Canterbury og erkebiskop Lanfranc, den tidligere prioren i Bec. Anselms arbeid for forsoning mellom Lanfranc og angelsaksiske munkene i Canterbury gjorde ham populær blant munkene og kan ha bidratt til hans valg til erkebiskop av Canterbury i 1093.

Det var imidlertid kong Vilhelm 2 som stod for det formelle valget av Anselm. Erkebiskop Lanfranc døde allerede i 1089, men for å kunne innkassere avkastningen fra erkebispedømmets betydelige jordegods utsatte Vilhelm valget i fire år. Da Vilhelm 2 ble alvorlig syk i april 1093 og angret han utsettelsen. Anselm ble tilkalt og nærmest tvunget til å ta i mot ring og stav som ny erkebiskop av Canterbury. Da kongen kom seg av sykdommen havnet han snart i konflikt med den nye erkebiskopen, som ikke var like diplomatisk innstilt som sin forgjenger. Blant de viktigste uenighetene var skattleggingen av kirkens eiendommer og erkebiskopens bidrag til kongens militærkampanje mot Wales, og konflikten skapte en frustrert og spent atmosfære mellom Vilhelm og Anselm. Anselm ønsket å søke råd hos pave Urban 2 for å løse konfliktene, men Vilhelm nektet erkebiskopen å reise. I oktober 1097 dro Anselm likevel, og tilbragte tre år i frivillig eksil.

På kontinentet kom Anselm i kontakt med lederne for den gregorianske reformbevegelsen (se Cluny), deriblant pave Urban 2 og Hugh, erkebiskopen av Lyon. Inspirert av reformbevegelsens krav om en selvstendig kirke var Anselm enda mer kompromissløs i sine krav mot den nye engelske kongen Henrik 1, som inviterte ham tilbake til England i 1100. Anselm nektet blant annet å la kongen innsette nye biskoper, men kanskje mer alvorlig i kongens øyne, nektet erkebiskopen å avlegge troskapsed til Henrik, selv om han hadde avlagt en slik ed til den forrige kongen Vilhelm. Begge parter appellerte saken til paven i Roma i 1103, og etter at pave Paschal 2 ekskommuniserte de biskopene som Henrik hadde innsatt, ble Anselm nektet innreise til England. Lignende konflikter mellom konge og kirke foregikk flere steder i Europa, se investiturstriden.

I 1106 inngikk Henrik, paven og Anselm et kompromiss i saken. Kongen skulle ikke lenger spille noen rolle i den rituelle investituren av kirkelige embetsmenn, men kunne likevel kreve troskapsed for de landeiendommer som kirken forvaltet. I praksis fortsatte derfor engelske konger å utnevne biskoper og erkebiskoper. Anselm døde i 1109, og ble etterfulgt i 1114 som erkebiskop av Ralph d'Escures.

Anselm var kjent som en glimrende teologisk lærer og blir av mange regnet for å være den fremste av de tidlige skolastiske teologer. Han tar utgangspunkt i troen som opplevd virkelighet og grunnlag for teologisk og filosofisk refleksjon (credo ut intelligam, «jeg tror for å kunne forstå»), jamfør Monologium, hvor Anselm prøver å bevise Guds eksistens. Kort etter kom Proslogium, hvor Anselm, som den første, definerer det eneste gudsbevis som fremdeles kan tillegges en viss gyldighet, det ontologiske: Et begrep som skal tilkjennes begrepskjennetegnet fullkommenhet, må også tilkjennes eksistens, for ellers ville man kunne finne et annet begrep som var mer fullkomment fordi det også eksisterte. Anselm foregriper i sine forsvar for beviset blant annet Immanuel Kants innvending.

Varig betydning også innenfor protestantismen fikk Anselm gjennom sin helt nye lære om Kristi forsoningsverk (satisfaksjonslæren, med bakgrunn i middelalderens æresbegrep, fremsatt i boken Cur Deus homo): Gud måtte bli menneske i Jesus Kristus fordi menneskets synd betydde en krenkelse av Guds ære, og fordi denne synd var uendelig, var det bare den fullkomne Gud som i menneskets sted kunne skaffe den uendelige satisfaksjon (fyllestgjørelse).

• Canterbury
• Englands historie
• skolastikk

• Bartlett, Robert (2000). England Under the Norman and Angevin Kings 1075-1225. Oxford: Clarendon Press.
• Southern R. W. (2004/2009). Anselm [St Anselm] (c.1033–1109). Oxford Dictionary of National Biography. Oxford: Oxford University Press.