Philippa Foot, britisk moralfilosof. Mest kjent er hun for å ha bidratt til framveksten av og en ny interesse for gresk dydsetikk. Særlig er de senere arbeidene preget av forsøk på å anvende Aristoteles sin etiske tenkning på moderne problemer. Som en del av dette arbeidet har hun også kommet med alvorlige innvendinger mot andre moralfilosofiske tradisjoner, slik som deontologi (pliktetikk), utilitarisme og konsekvensialisme. Hun tok også til orde for en form for moralsk realisme samt moralsk kognitivisme, og hun kritiserte filosofer som forsøkte å skille skarpt mellom faktautsagn og moralske utsagn (skillet mellom er og bør, se naturalistisk feilslutning). Spesielt kjent er hun dessuten for introduksjonen av et mye diskutert tankeeksperiment, som på engelsk går under navnet The trolley problem (sporvognsproblemet). En løpsk sporvogn har kurs mot noen mennesker som oppholder seg på skinnegangen, men den kan i stedet føres inn på et sidespor der det oppholder seg bare ett menneske. Hva bør man velge?

Foot studerte og underviste ved Oxford. Her tilbrakte hun mye tid i diskusjon med blant andre filosofen Elisabeth Anscombe. Før oppholdet ved Oxford delte også Foot leilighet med den kjente filosofen og forfatteren Iris Murdoch. Etter mange år ved Oxford ble Foot professor i filosofi ved University of California, Los Angeles. Foot har bidratt med mange kjente artikler. De fleste av disse er samlet i essaysamlingene Virtues and Vices (1978) og Moral Dilemmas (2002). Hun ga dessuten ut Morality and Art (1970). Hennes mest kjente bok er allikevel Natural Goodness (2001).

I tillegg til sin akademiske løpebane var hun med på å grunnlegge organisasjonen Oxfam, og hun var også en profilert ateist. Foots bestefar var den amerikanske presidenten Grover Cleveland. Hun var i en periode gift med historikeren M.R.D. Foot, et ekteskap som da det ble inngått førte til et brudd i vennskapet mellom Philippa og Iris Murdoch.

Foots tidlige arbeider gikk hardt ut mot det etablerte skillet mellom fakta-utsagn (er) og moralske utsagn (bør). Etter å ha blitt overbevist av venninnen og filosofen Elisabeth Anscombe tok Foot et skarpt oppgjør med såkalte ekspresjonistiske filosofer (engelsk: non-cognitivists, se moralsk kognitivisme), som holdt moralske utsagn for bare å være uttrykk for ens moralske følelser. Ifølge disse filosofene bidrar ikke moralske utsagn - slik som at "det er galt å stjele" - med et kognitivt innhold hvor setningens innhold enten er sant eller usant. Vi kan derfor heller ikke diskutere hvorvidt det er korrekt eller ikke å gå god for et utsagn som at "det er galt å stjele". Følgelig blir det ingen korrekte eller ukorrekte moralsk svar, og man har rett og slett ingen grunn til å akseptere andres verdidommer når de avviker fra ens egne, ifølge Foot.

Foot mener at denne tankegangen leder til en farlig moralsk relativisme. Ifølge henne hviler den dessuten på to misforståelser. For det første er det feil å tenke seg at et utsagn ikke har betingelser hvor det er korrekt eller ukorrekt å bruke dem, selv om de ikke kan være sanne eller falske. Ikke alt mulig kan kalles "moralsk galt". Et slikt begrep er riktig å bruke om noen situasjoner eller handlinger selv om ikke dets riktighet kan forklares med hvorvidt utsagnet det står i er sant eller usant.

Den andre misforståelsen er tanken om at en ikke kan diskutere ens egne verdidommer med andre på en meningsfull måte. Mot dette hevder Foot at det muligens er slik at man av og til når et punkt hvor det finnes grunnleggende verdimessig uenighet. I slike tilfeller vil ingen videre diskusjon være meningsfull, ifølge Foot. For eksempel kan man plutselig stå ved et skille der den ene mener at smerte er av det onde, mens den andre ikke har forståelse for en slik påstand i det hele tatt. I så fall kan det beste være å være enige om sin uenighet. Men det følger ikke av dette at en ikke i mange andre tilfeller kan diskutere seg frem til at andres verdidommer er bedre enn ens egne.

Senere, i Natural Goodness, foreslår Foot at vi kan se verdidommer og moralske utsagn som faktautsagn. Faktaene de gir uttrykk for er kun spesielle: de gir uttrykk for det hun kaller naturlig godhet. Vi sier at trær og busker har gode røtter, at katten har gode klør eller at hesten har gode tenner. Ifølge Foot er det like naturlig å tenke seg at vi kan bruke det samme begrepet om naturlig godhet om menneskers karaktertrekk og handlinger. På samme måte som gode røtter er nødvendige for en planteart, tilsvarende kan en tenke seg at gode handlinger og karaktertrekk er nødvendige for vår egen arts overlevelse. På den måten får slike utsagn et sannhetsinnhold, og det er korrekt eller ukorrekt å si at det er godt for oss å være ærlige, vise medfølelse, hjelpe de som er i nød og så videre.

Mye av Foots arbeid har vært viet til spørsmålet om hvorfor vi skal eller bør være moralsk gode eller dydige. Foot har gitt flere svar på dette spørsmålet opp gjennom årene. Først ser hun ut til å ha tenkt seg at moralen er en type kultivert rasjonalitet preget av det man gjerne kaller "tykke" moralske begreper der dyder som mot, flid eller beskjedenhet utgjør det som det er rasjonelt å handle i tråd med. Senere har hun derimot gått bort fra dette synet, og i artikkelen "Morality as a System of Hypothetical Imperatives" tar hun til orde for at rasjonaliteten ved slike moralske karaktertrekk og dyder simpelthen hviler på aktørens motivasjon og preferanser. Hvorvidt vi skal være moralsk gode er derfor et spørsmål om hva en selv ønsker og vil.

In Natural Goodness, derimot, endrer Foots syn seg igjen. Nå knytter hun de moralske dydene tettere opp mot praktisk rasjonalitet. Det vi har grunn til å gjøre og hvordan vi har grunn til å være gis ved hennes begrep om naturlig godhet. De moralske dydene er derfor karaktertrekk som vi kan se er et gode for arten mennesket. Med andre ord passer disse karaktertrekkene bedre på et menneskes liv enn typiske umoralske karaktertrekk, slik som grådighet, feighet, og så videre.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.