Dydsetikk, en form for moralteori som baserer seg på begrepet om dyd.

Det finnes ulike varianter av dydsetikk, men de har alle sammen til felles at begrepet om dyd spiller en sentral eller uavhengig rolle i å besvare moralske spørsmål. Dydsetikken er en av de tre ledende teorier innen normativ etikk. Store deler av den moderne dydsetikken har røtter i etikken til Aristoteles.

De to andre ledende teoriene innen normativ etikk, deontologi og utilitarisme, har begge til felles at de har som hovedformål å formulere allmenne prinsipper som er ment å bestemme hva som er riktige og gale handlinger. De er med andre ord ute etter prinsipielle kriterier som vi kan anvende i bestemte situasjoner for å utlede riktig handling.

Dydsetikk fokuserer derimot på den handlendes karakter heller enn regler for riktig adferd. Dydsetikken vil typisk mene at det ikke lar seg gjøre å formulere noen allmenngyldig regel som kan ta hensyn til alle forhold som kan være moralsk viktige i de enkelte situasjoner. I stedet hevder mange dydsetikere at moral er noe som må læres gjennom erfaring. Gjennom erfaring er det mulig å opparbeide seg en evne til følsomhet ovenfor hvordan ulike forhold kan være moralsk relevante i ulike situasjoner.

En slik evne til følsomhet, eller innsikt, er selv en form for dyd. Aristoteles gir en inngående beskrivelse av denne dyden, som han kaller fronesis (praktisk visdom). Det er et vanlig dydsetisk synspunkt at for å vite hva som er riktig og galt kreves det at man utvikler dyd. En slik kunnskap er ikke tilgjengelig gjennom abstrakte prinsipper, som dydsetikere gjerne vil se på som forenklede.

Praktisk visdom blir gjerne beskrevet som den viktigste blant dydene, men den nøyaktige sammenhengen mellom de ulike dydene er svært omstridt. Den gamle greske dydsetikken er kjent for tesen om "dydenes enhet". I følge dette synet henger de ulike dydene sammen slik at man ikke kan inneha én dyd uten også å inneha de andre dydene. På den ene siden behøves visdom for at de andre dydene skal kunne utøves riktig. En person som har mot, men mangler visdom, vil ikke nødvendigvis anvende sitt mot til riktige formål. På den andre siden kan såkalte eksekutive dyder, som 'mot', noen ganger være nødvendige for å få seg til å handle riktig. Å inneha dyder, som for eksempel 'ærlighet' eller 'vennlighet', kan gjøre en person disponert til å gjøre moralsk gode valg, og uten dem kan en person med ellers riktig innsikt mangle motivasjon til å handle klokt. 

Dydsetikere vil også mene at de skiller seg fra deontologer og utilitarister ved at dydsetikken ikke bare er ute etter hva som utgjør riktig handling. Moralske vurderinger må fokusere vel så mye på hvordan en person bør være, og på hvilke holdninger som ligger til grunn for en persons adferd.

Det er også en vanlig oppfatning innen dydsetikken at dyder er forbundet med, og bidrar til, det gode liv eller 'menneskelig blomstring' (gresk: 'eudaimonia', engelsk: 'human flourishing'). Det gode liv blir gjerne sett på som nært forbundet med menneskets natur som sosiale og rasjonelle vesen. For å lykkes som mennesker må vi utøve vår rasjonalitet og fungere godt i det sosiale fellesskapet vi tilhører. Enkelte dydsetikere hevder at vi kan lære om hvordan vi burde handle ut fra hvordan vi er som art. En slik dydsetikk er en versjon av etisk naturalisme. Den nøyaktige sammenhengen mellom dyder og det gode liv er imidlertid omstridt. For eksempel mente Aristoteles at det dreide seg om en konseptuell sammenheng, mens andre mener det kun dreier seg om en årsakssammenheng. En annen debatt går mellom det stoiske synet som mener at det å være dydig er tilstrekkelig for å ha et godt liv og Aristoteles sitt syn om at dydene kun er nødvendige, men ikke tilstrekkelige for å ha et godt liv.

Dydsetikken har også møtt en god del kritikk. Blant de viktigste innvendingene er påstanden om at våre forestillinger om dyder, og om hva som regnes som et godt liv, alltid vil være forankret i den bestemte kulturen vi tilhører. Det hevdes derfor at dydsetikken ikke kan ta høyde for den pluralismen (mangfoldet) av forestillinger om det dydige, og det gode liv, som finnes. En annen innvending er at dydsetikkens tendens til å begrunne moralske vurderinger gjennom hvordan handlinger og karaktertrekk er forbundet med det gode liv, gjør at dydsetikken utgjør en form for moralsk egoisme.

  • Annas, Julia, 2011. Intelligent Virtue.
  • Foot, Philippa, 1978. Virtues and Vices.
  • Hursthouse, Rosalind, 1999. On Virtue Ethics.
  • Aristoteles, Den Nikomakiske etikk

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.