George Berkeley var en irsk filosof og en av de viktigste filosofene i europeisk filosofihistorie.

Berkeley studerte ved Trinity College i Dublin i 1700–1707 og oppholdt seg i London og på kontinentet i 1713–1720. Han var fra 1721 i geistlig tjeneste i Irland, og i 1734 ble han biskop av Cloyne.

I studietiden leste Berkeley René Descartes (1596–1650), Thomas Hobbes (1588–1679) og særlig Isaac Newton (1643–1727) og John Locke (1632–1704). Han var dypt religiøs og søkte i sin tenkning å motbevise deister og fritenkere til forsvar for religion og moral. Berkeleys filosofi er i stor grad blitt til som en kritikk av Lockes og skolastikernes lære om materielle substanser eller ting.

Lockes lære kan fremstilles slik:

Man kan si om en gjenstand, for eksempel et bord, at det har en viss form, en viss farge og så videre. En komplett beskrivelse av et bestemt bord vil bestå av en serie setninger som sier noe om bordets egenskaper: «Bordet er rektangulært», «Bordet er sort» og så videre. Likevel kan et bord være et bord selv om det ikke har noen av de egenskapene som er oppregnet i en slik komplett beskrivelse av et bestemt bord. Derfor betegner ikke ordet bord, som er subjektet i hver av setningene, bestemte iakttatte egenskaper som rektangulært, sort og så videre. Subjektet bord betegner en materiell substans som har disse egenskapene, men som ikke er identisk med noen serie av slike egenskaper. Man kan iaktta alle egenskapene til et bord, men selve bordet – den materielle substansen som har egenskapene – kan aldri iakttas.

Berkeleys kritiske poeng er så enkelt som at vi faktisk ser bord rett som det er, men siden vi aldri kan se usynlige materielle substanser, kan heller ikke ordet bord betegne slike substanser. Ordet bord er et fellesnavn for alle iakttatte og iakttagbare bord. Hvis man, som Locke og skolastikerne, kaller det som iakttas når vi ser et bord, banker på det og så videre, for bordets «egenskaper», så er et bestemt bord identisk med summen av sine egenskaper. Det som eksisterer av såkalte materielle ting, eksisterer akkurat slik som vi persiperer (iakttar) dem, og det eksisterer ikke andre ting enn dem som persiperes. Tingenes væren eller eksistens består i at de persiperes: Esse est percipi.

Ifølge Berkeley er det også dette den alminnelige mann, med sin common sense, mener når han sier om en materiell ting at den eksisterer – den kan bli gjenstand for iakttagelse, persepsjon. Det som ikke iakttas av noen, eksisterer heller ikke. Men betyr ikke dette at tingene i verden fører en slags øyentjener-eksistens? I det øyeblikket ingen ser dem, er de vekk, men straks noen ser etter, er de der igjen. Berkeley mener at tingenes konstante eksistens er betinget av at de iakttas konstant, men han mener også at det finnes en slik alltid årvåken iakttager av alle ting: Gud.

En ting, det vil si et kompleks av farge, form og så videre, kan bare eksistere for en iakttager. Vi vet likevel at det finnes ting som ikke iakttas av noe menneske (eller dyr), og derfor det finnes en Gud som iakttar dem. Dette er Berkeleys gudsbevis. Selv regnet Berkeley sin filosofi som et forsvar for kristendommen og sunn fornuft mot filosofisk skeptisisme. I våre dager er det mer vanlig å regne hans filosofi som en forløper for den logiske empirismen.

Et av Berkeleys viktigste verker er Essay towards a New Theory of Vision fra 1709. Her påviser han at primære egenskaper – utstrekning, form og så videre – ikke kan sies å eksistere uten at man forutsetter de sekundære egenskapene, for eksempel fargeegenskaper. Utstrekning og form kan nemlig ikke persiperes uten persepsjon av farger og fargeforskjeller. Locke og flere andre viktige filosofer hadde derimot gitt de primære egenskapene eksistensiell forrang fremfor de sekundære og bygget vesentlige deler av sin filosofi på dette. Berkeleys enkle resonnement, som også er gyldig for andre sanser enn synet, er i realiteten et grunnskudd mot læren om et slikt skille mellom egenskaper.

Generelt kan det sies at Berkeleys filosofi er en ekstrem form for idealisme som også kalles fenomenalisme. Det eneste som eksisterer, er bevisstheter – sjeler, ånder (engelsk minds) – og bevissthetsinnhold, det vil si ideer i slike bevisstheter. Verden eksisterer altså bare som funksjon av bevisstheter. Ettertiden har ofte funnet det vanskelig å se dette som en rimelig fremstilling av common sense-synet på verden og vår oppfatning av den. Filosofihistorisk sett har likevel Berkeleys argumentasjon vist seg å være usedvanlig dyp og konsekvensrik – en oppfatning som ikke minst ble understreket av den logiske positivismen.

Andre hovedverker er Principles of Human Knowledge fra 1710 og Three Dialogues between Hylas and Philonus fra 1713. Den siste finnes i norsk oversettelse ved Carl Nærup.

  • Berman, David: George Berkeley : idealism and the man, 1994
  • Pappas, George Sotiros: Berkeley's thought, 2000
  • The Cambridge companion to Berkeley, 2005 (Cambridge companions to philosophy)
  • Vestens tenkere, bind 2, 1993

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.