Faktaboks

Sofie Charlotte av Preussen

Sofie Charlotte av Hannover

Født
30. oktober 1668, Iburg
Død
1. februar 1705, Hannover
Sofie Charlotte av Preussen
Sofie Charlotte av Preussen
Av .

Charlottenburg

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Sofie Charlotte av Preussen var en tysk filosof og den første dronningen av Preussen. Hun var gift med Fredrik 1. av Preussen og er kjent for at hun anla den vakre barokke hagen i tilknytning til slottet Charlottenburg i Berlin. Hun var dessuten søster av George 1. av England, Skottland og Irland. Som filosof hadde hun særlig innflytelse på Gottfried Wilhelm Leibniz.

Oppvekst og vennskapet med Leibniz

Sofie Charlotte av Preussen med Leibniz
Tresnitt av Sofie Charlotte av Preussen som rusler med Leibniz foran Charlottenburg slott.
Sofie Charlotte av Preussen med Leibniz
Av .

Sofie Charlotte var datter av kurfyrst Ernst August og Sofie av Hannover. Filosofen og universalgeniet Gottfried Wilhelm Leibniz arbeidet som rådgiver og bibliotekar for kurfyrsten på slottet Herrenhausen i Hannover. Det oppstod et nært vennskap mellom Sofie og Leibniz, og i de rundt 300 brevene mellom dem, fremstår Sofie som en kritiker av sentrale sider ved Leibniz’ filosofi, tilsvarende som hennes søster, Elisabeth av Böhmen, lanserte kritiske innvendinger til ideene til René Descartes. På slutten av sitt liv krevde Sofie retten til den britiske tronen siden hennes mor var av datter av James 1 av England/ 6. av Skottland, samtidig som den regjerende dronning Anne ikke hadde arvinger. Hun døde brått under en av sine daglige spaserturer i den barokke hagen som hun hadde anlagt i Herrenhausen, en drøy måned før hun ville ha blitt dronning. Dermed var det hennes eldste sønn, Georg Ludwig, som i 1714 ble George 1. av England, Skottland og Irland.

I likhet med sin mor førte Sofie Charlotte samtaler med Leibniz og det er antatt at hun i disse diskusjonene drøftet flere av de mest grunnleggende spørsmålene i Leibniz’ filosofi. Dessuten finnes det en lengre korrespondanse mellom dem som totalt beløper seg til rundt 150 dokumenter. Sofie Charlotte skal ha hatt en veldig iver etter å diskutere filosofiske spørsmål. I sitt verk om den rojale slekten, hvor han blant annet peker på Sofie Charlottes høye verdsettelse av Leibniz, skrev hennes barnebarn, Fredrik 2. «den store» av Preussen, at hun ikke bare søkte etter grunnene til ting, men også etter «grunnenes grunn», altså en type førstebegrunnelse eller førsteprinsipp. Hun fikk privat opplæring i latin, fransk, italiensk, engelsk, åndsvitenskaper og musikk. Særlig stod musikk, opera og ballett hennes hjerte nær, noe som ga henne kallenavnet «Figuelotte».

I 1684 giftet hun seg med Fredrik av Brandenburg, som fra 1688 ble kurfyrste Fredrik av Brandenburg og fra 1701 kong Fredrik 1. av Preussen. Sammen bygde de opp slottet Lützenburg i utkanten av Berlin. I likhet med hva Sofie gjorde i Hannover, tok Sofie Charlotte hånd om slottshagen. Hagen ble så vakker at Sofie under et besøk foreslo for datteren at slottet og hagen burde omdøpes til «Lustenburg» (Lystborgen), et kallenavn også Leibniz fant passende.

Det var flere intellektuelle som besøkte henne på slottet, deriblant filosofen John Toland, som sågar dedikerte en av sine bøker, Letters to Serena, til henne. Også Leibniz besøkte henne flere ganger. Leibniz satte stor pris på samværet med Sofie Charlotte, selv om han klaget over at oppholdene på Lützenburg ofte gjorde ham svært trett, da Sofie Charlotte mer enn gjerne holdt diskusjonene gående hele natten og til langt utpå morgenkvisten. I 1700 hjalp Sofie Charlotte Leibniz med å etablere vitenskapsakademiet i Berlin, som ble behørig utstyrt med observatorium og laboratorium, og hvor Leibniz ble valgt til akademiets første president.

Død og ettermæle

I 1705 dro Sofie Charlotte og Fredrik til Hannover for å delta på det årlige karnevalet. Under festlighetene falt hun plutselig om og døde etter kort tids sykeleie, trolig av lungebetennelse, bare 36 år gammel. Ironisk nok befant Leibniz seg i Berlin, og ikke i Hannover, på det aktuelle tidspunktet. Etter bortgangen foretok ektemannen seg to ting som har hatt stor betydning for ettertiden. På den den positive siden skal Sofie Charlotte på dødsleiet ha ymtet frem at Fredrik nå ville få sjansen til å vise hvor mye han elsket henne ved å gi henne en storstilt begravelse. I forbindelse med jordfestelsen arrangerte han derfor et ærverdig opptog hvor det ikke ble spart på noe, samtidig som han omdøpte Lützenburg til Charlottenburg, navnet slottet så vel som bydelen bærer i dag.

På den negative siden fryktet Fredrik at brevene Sofie Charlotte hadde sendt til Leibniz kunne inneholde informasjon som ville være skadelig for ham, grunnet politiske spenninger mellom Preussen og Hannover. Han sørget derfor for at disse brevene i det store og hele ble brent. Derfor er det bare bevart enkelte svært knappe brev fra Sofie Charlottes hånd, og det vites derfor lite til hva som var hennes eksplisitte posisjon i ulike spørsmål.

Filosofi

Sofie Charlotte skal altså ha diskutert flere av Leibniz’ mest grunnleggende spørsmål med ham, blant annet om det finnes noe i vår tenkning som ikke stammer fra sansene, om hvorvidt det eksisterer noe i naturen som er immaterielt, samt hvilke deler av naturen som har sjel og liv. Til tross for disse interessante spørsmålene, er det antatt at det spørsmålet som opptok Sofie Charlotte mest, gjaldt rettferdiggjørelse av ondskap (teodicé). For hvordan kan det ha seg at den allmektige, allvitende og allgode Gud har skapt en verden hvor det inngår ondskap all den tid han skapte verden med den beste hensikt?

Fem år etter Sofie Charlottes død, altså i 1710, publiserte Leibniz verket Teodiké. I forordet påpeker Leibniz at verket ble til med utgangspunkt i samtalene med Sofie Charlotte, og hun skal gjentatte ganger ha bedt Leibniz om å skrive og publisere verket. Det er dermed tungtveiende grunner for at det var Sofie Charlottes oppfordringer som fikk ham til å nedtegne og publisere verket. Det er likevel slik at ingen av de overleverte brevene mellom Leibniz og Sofie Charlotte handler om det ondes problem.

Innflytelse på Leibniz

Teodiké er fremfor alt kjent for at Leibniz fremsatte sin optimistiske tese om at den verden vi lever i er den beste av alle mulige verdener. Som allmektig er det slik at alt som skjer, skjer ut fra Guds vilje. Gud har, slik Leibniz ser det, innstiftet en slags preetablert orden og harmoni i skaperverket slik at alt virker harmonisk sammen. Gud har følgelig skapt verden med hensikt. Siden Gud ikke bare er allmektig og allvitende, men også allgod, har han skapt verden slik at den er best mulig. Leibniz tar som utgangspunkt at alt som eksisterer må ha en grunn, en slags formålsårsak, for sin eksistens.

Det kan tenkes at andre verdener ville være mulige, men slike verdener ville alle være dårligere enn den verden vi lever i, fordi Gud, med sin vilje og fornuft, nødvendigvis må ha skapt den beste av alle mulige verdener, den verden hvor mennesker og alle andre ting er best i stand til å realisere sine formål. Leibniz konkluderte med at vi lever i den beste av alle mulige verdener, en verden som har stor variasjon, men samtidig perfekt orden og harmoni. Selv i den beste av alle mulige verdener vil det være rom for ondskap, fordi det må skilles mellom Skaperen og skaperverket, det vil si verden slik den fremtrer for oss i tid og rom. Skaperverket vil nemlig alltid være mindre fullkomment enn Skaperen; det skapte er ufullkomment og endelig, Skaperen er fullkommen og uendelig.

Den beste av alle mulige verdener vil også være den lykkeligste. Verden er nemlig ordnet slik av Gud at lykken hos en person vil øke parallelt med lykken hos andre. Dermed vil det at noen utvikler sin rasjonalitet og lykke, også føre til økt rasjonalitet og lykke hos andre monader. I den beste av alle mulige verdener er det dermed mulig å gjøre fremskritt, og over tid vil verden også bli bedre og mer fullkommen, særlig ved at mennesker tilegner seg større grad av dyd og økt forståelse av verden og måten den er satt sammen på. Denne posisjonen hos Leibniz kalles gjerne etisk optimisme.

Den etiske optimismen har ikke minst blitt «udødeliggjort» gjennom Voltaires harselering med den i Candide eller Optimisten fra 1759. Hovedpersonen Candide blir først overbevist om riktigheten av Leibniz’ posisjon, før han så blir konfrontert for en lang rekke ulykker og ondskap, slik som krig, sult, sykdom og fattigdom, som gjør at han i stadig sterkere grad trekker posisjonen i tvil. Slike innvendinger er svært nærliggende mot den etiske optimismen, og det er dermed ikke usannsynlig at Sofie Charlotte kan ha fremført likende innvendinger. Mangelen på dokumentasjon i form av skriftlige kilder gjør det utfordrende å skulle si noe om hva slags innflytelse Sofie Charlotte hadde på Leibniz med hensyn til den etiske optimismen. I et brev til filosofen Damaris Cudworth Masham skrev Leibniz at Sofie Charlotte bidro til å utdype hans posisjon.

Les mer i Store Norske Leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Antognazza, Marie Rosa (2008). Leibniz: An Intellectual Biography. Cambridge: Cambridge University Press.
  • Brown, Gregory (2004). Leibniz’s Endgame and the Ladies at the Courts. Journal of the History of Ideas, 65 (1), 75-100.
  • Nilsen, Fredrik (2022, kommende). Sofie Charlotte av Preussen og kvinners handlingsrom i filosofien. Nordlit, 50 (2).
  • Strickland, Lloyd (2011). Leibniz and the two Sophies: Their philosophical correspondence. Toronto: Centre for Reformation and Renaissance Studies and Iter Inc.
  • Zedler, Beatrice (1989). The Three Princesses. Hypatia, 4 (1), 28-63.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg