George Herbert Mead var en av de ledende tenkerne innen den amerikanske pragmatismen. Hans viktigste bidrag til denne filosofiske tradisjonen var først og fremst av sosialpsykologisk karakter. Mead har hatt betydelig innflytelse på samfunnsvitenskapene, herunder Chicagoskolen og Herbert Blumers teori om symbolsk interaksjonisme og Jürgen Habermas’ kommunikasjonsteori. Han publiserte mest i artikkelform, men mest kjent er en samling forelesningsnotater utgitt som Mind, Self, and Society (1934).

Mead ble født i South Hadley i Massachussets i 1863. Etter studier ved Oberlin College dro Mead til Harvard. Han kom der under innflytelse av hegelianeren Josiah Royce og pragmatisten William James. Han oppholdt seg senere i Tyskland (1888-1891), først i Leipzig hvor han fikk viktige impulser fra Wilhelm Wundt, så i Berlin der han fulgte forelesninger av Wilhelm Dilthey. Mead arbeidet sammen med John Dewey ved universitetet i Michigan (1891-1894), og deretter ved universitetet i Chicago frem til sin død (1894-1931).

Med Hegel hevder Mead at subjektivitet blir til gjennom interaksjon med andre. Selvet (the self) er grunnleggende sosialt. Mead forener denne ideen med pragmatisk psykologi og handlingsteori. Viktig er det han kaller den generaliserte andre, definert som samfunnets forventninger til selvet. Det er først når selvet ser seg selv fra den generaliserte andres perspektiv, og tar inn i seg de forventningene samfunnet har til den enkelte og inntar sin rolle, at tenkning finner sted og individualitet oppstår. Med andre ord må subjektet se seg selv som objekt. Dette illustrerer Mead ved hjelp av begrepsparet lek (play) og spill (game). I motsetning til hva som er tilfellet med leken, er spillet en organisert aktivitet som krever at alle deltakerne deler de samme holdningene. Hver deltaker forventes å følge visse regler som definerer spillet. Sosialisering og individualisering er to sider av samme sak.

Selvet kan rekonstrueres ved hjelp av en distinksjon mellom et ”jeg” (”I”) og et ”meg” (”Me”). Dette skillet er for Mead funksjonelt, ikke metafysisk eller ontologisk. Det Mead kaller ”jeg” er i og for seg beslektet med Kants transcendentale selv som er hevet over det empiriske. Men for Mead er det mer presist tale om et slags senter for min aktive spontanitet. Det kjennetegnes av mine umiddelbare handlinger og situative reaksjoner. Mens ”jeg” er ubevisst, er ”meg” er derimot min bevisste refleksjon over egne handlinger.  Først gjennom ”meg” kan ”jeg” bli et objekt for bevisstheten. ”Jeg” blir altså til ”meg” når førstnevntes handlinger blir bevisst. Vi har å gjøre med to samtidige aspekter av selvet som ikke uten videre kan atskilles.

Mead avviser Kants sinnelagsetikk for å være hemmet av en manglende forståelse for konsekvensers betydning. Det er heller ingen verdietikk langs aristoteliske linjer, men snarere en funksjonalistisk etikk han anbefaler. Moralitet må anses som en reflektert og eksperimenterende handlingspraksis, hvis mål er løsningen av moralske problemer som oppstår i hverdagslivet. Samtidig er ideell rolletaking avgjørende; vi må kunne innta andres ståsteder for å kunne bedømme hva som er en riktig handling. Språklig kommunikasjon og offentlig samtale får på denne måten en nøkkelrolle. Mead er enig med Dewey i at demokratiet er noe mer enn en styreform. Demokrati er en form for problemløsning. Mead var også selv politisk aktiv og deltakende i sosialt reformarbeid, blant annet sammen med Jane Addams.

  • G. H. Mead: A Reader, red. Filipe Carreira da Silva. New York 2011.
  • Mind, Self, and Society: From the Perspective of a Social Behaviorist, red. Charles W. Morris. Chicago 1934.
  • Movements of Thought in the Nineteenth Century, red. Merritt H. Moore. Chicago 1936.
  • The Philosophy of the Present, red. Arthur E. Murphy. Chicago 1932.
  • Å ta andres perspektiv. Grunnlag for sosialisering og identitet: George Herbert Mead i utvalg, red. Sveinung Vaage. Oslo 1998.
  • Aboulafia, Mitchell. The Cosmopolitan Self: George Herbert Mead and Continental Philosophy. Urbana 2001.
  • Carreira da Silva, Filipe. Mead and Modernity: Science, Selfhood, and Democratic Politics. Lanham 2008.
  • Cook, Gary A. George Herbert Mead: The Making of a Social Pragmatist. Urbana 1993.
  • Joas, Hans. Praktische Intersubjektivität. Die Entwicklung des Werkes von G. H. Mead. 2. utg. Frankfurt am Main 2000.
  • Thuen, Harald og Vaage, Sveinung. Oppdragelse til det moderne. Emile Durkheim, George Herbert Mead, John Dewey, Pierre Bourdieu. Oslo 1989.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.