Anna Freud i 1980.

Freud Museum London. Begrenset gjenbruk

Anna Freud på kontoret sitt i Wien.

Freud Museum London. Begrenset gjenbruk

Anna og Sigmund Freud på ferie i Italia i 1913.

Freud Museum London. Begrenset gjenbruk

Anna og Sigmund Freud på psykoanalytisk kongress i Nederland i 1920.

Freud Museum London. Begrenset gjenbruk

Anna Freud, østerriksk psykoanalytiker, fra 1938 bosatt i London, datter av Sigmund Freud. Anna Freud fulgte i sin fars fotspor. Hun tok særlig opp problemer angående psykoanalytisk behandling av barn og bidro til psykoanalytisk teori gjennom sitt arbeid om forsvarsmekanismene. Under den annen verdenskrig studerte hun barns reaksjoner på atskillelse fra moren. Hun ansees som en av de aller fremste skikkelsene innen barneanalysen.

Anna Freud var Martha og Sigmund Freuds yngste datter. Faren introduserte henne for psykoanalytisk teori da hun var fjorten år. Ikke lenge etter fikk hun sitte på en liten bibliotekstige i hjørnet på møtene til Wiens Psykoanalytiske Selskap, der faren og kollegaene hans (blant andre Carl Gustav Jung og Sándor Ferenczi) diskuterte artiklene og innleggene sine.

Hun fullførte Cottage Lyceum i Wien i 1912 uten noen særlige planer for fremtiden. Sigmund Freud sendte henne ikke på studieforberedende skole, og Anna tok aldri en universitetsutdannelse, noe hun angret på senere. Under et opphold i Italia begynte Anna å studere psykoanalytiske tekster. Hun skrev i et brev til faren sin 13. januar 1913: «Jeg har lest noen av bøkene dine, men du burde ikke bli forskrekket av den grunn. Jeg er allerede voksen, så det er ingen overraskelse at jeg er interessert».

Anna Freud tok en adgangseksamen i 1915 for Cottage Lyceums lærerundervisning. Samme året begynte hun å oversette psykoanalytiske artikler fra engelsk til tysk. Hun jobbet som lærer mellom 1915 og 1920.

I oktober 1918 begynte hun i analyse hos sin egen far (den skulle vare fra 1918 til 1922). På den internasjonale, psykoanalytiske kongressen i Berlin i september 1922 presenterte Anna en artikkel basert på sin egen analyse under tittel «Beating Fantasies and Daydreams».

Mellom 1924-1925 var hun i analyse hos faren sin for andre gang. Mens man regner med at Sigmund Freuds artikkel «A Child Is Being Beaten» var en oppsummering av den første runden med datteranalyse, så spekuleres det i om artikkelen «Some psychical consequences of the anatomical distinction between the sexes» (1925) var en oppsummering av den andre runden. Der skriver han om den beryktede penismisunnelsen som senere utvikler seg til sjalusi.

I samme periode organiserte Anna Freud sammen med venninnene Dorothy Burlingham og Eva Rosenfeld en liten skoleklasse bestående av barn som var i analyse. Assistenten til læreren på den lille skolen var kunstneren (og senere kjente psykoanalytikeren) Erik Homburger Erikson. En av metodene de brukte på skolen var prosjektlæring som Anna hadde oppfunnet under en skoletur til Ungarn i 1918.

Foruten å forelese og ta imot pasienter, redigerte Anna fra 1931 tidsskriftet «Journal of Psychoanalytic Education», forgjengeren til det engelskspråklige tidsskriftet «Psychoanalytic Study of the Child».

Anna Freud brukte mange år på å skrive en bok som skulle være en oppsummering av det som hadde blitt tenkt og skrevet rundt de forskjellige forsvarsmekanismene som folk bruker for å takle angst og interne konflikter. Boken Ego and the Mechanisms of Defense (1936) ble gitt til hennes far i 80-års gave. I boken beskrev hun to forsvarsmekanismer hun selv hadde oppdaget: altruistisk overgivelse og identifisering med aggressoren. Førstnevnte går ut på å ofre seg for andre på bekostning av seg selv, for eksempel når en kvinne oppdrar en annen kvinnes barn i stedet for å få sine egne. Identifisering med aggressoren er å bli det man er redd for, som en av Annas pasienter, en syvåring som overkom frykten for spøkelser ved å late som om hun var et spøkelse selv.

Dette regnes som Anna Freuds viktigste bidrag til psykoanalysen. Hun utvidet også teorien om id, ego og superego, og hun fortsatte arbeidet med å kartlegge forsvarsmekanismene forårsaket av angst. Hun var uenig med Sigmund Freud, som hevdet at forsvarsmekanismene bare var patologiske – ifølge Anna kunne de være både nyttige og skadelige, avhengig av konteksten, noe hun gir mange eksempler på i bøkene sine. Hun var også den første innen psykologien som beskrev puberteten som en adskilt periode, forskjellig fra både det som kommer før og etter.

Sigmund, Martha og Anna Freud reiste til London fra det naziokkuperte Wien i 1938. Anna Freud var i løpet av den første tiden i London fullstendig oppslukt av å pleie den kreftsyke Sigmund Freud. Han tok imot pasienter frem til juli 1939, bare to måneder før 23. september, da han døde. Etter det var Anna Freud hovedsakelig opptatt med å opprette og vedlikeholde et hjem for barn som hadde blitt separert fra foreldrene på grunn av krigen. The Hampstead War Nursery kom i drift i 1941.

I 1953 holdt hun et foredrag under tittelen «About losing and being lost». Foredraget ble publisert i 1967 og omhandler Sigmund Freuds død, den generelle situasjonen av tap og hennes drømmer som omhandlet lignende temaer.

Takket være mange filantropiske donasjoner, hovedsakelig fra USA, kunne Anna Freud åpne en klinikk og et treningssenter i 21 Maresfield Gardens under navnet Hampstead Child Therapy Course and Clinic. Der skulle hun jobbe frem til hun døde i 1981, mens hun stadig mottok æresdoktorgrader, foreleste i USA og England og skrev bøker.

Rett før hun døde skulle hun påbegynne sitt mest innflytelsesrike bokprosjekt: en trilogi om barns rettigheter. Hun skrev den sammen med Jay Katz og Joseph Goldstein, som underviste i psykoanalyse og familierett ved Yale-universitetet. Takket være arbeidet hennes begynte man å fokusere på å ivareta barns gode helse under skilsmisser, barnefordelings- og kriminalsaker.

Anna Freud var Sigmund Freuds mest trofaste disippel, men hennes selvstendige arbeid med barneanalyse og utvidelsene av sin fars teorier har sikret henne en fast plass i den psykoanalytiske kanon.

  • Das Ich und die Abwehrmechanismen (1936, norsk overs. Jeg'et og forsvarsmekanismene 1974).
  • Infants without families (1941)
  • Observations on Child Development (1951)
  • Normality and Pathology in Childhood (1965)
  • Trilogien: Beyond the Best interest of the Child, Before the Best interest of the Child og In the Best interest of the Child (1973-1980).
  • Sayers, Janet (1991). Mothers of Psychoanalysis, W. W. Norton & Company, New York.
  • Young-Bruehl, Elisabeth (1988). Anna Freud: A Biography, Summit Books, New York

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.