makt

Sosiologen Steven Lukes (født 1941) peker på tre ulike former for maktutøvelse:

1. Først en form der A får sin vilje på bekostning av B, eksempelvis ved å få flertall i en votering i et politisk organ.
2. På et annet nivå blir maktutøvelsen mer indirekte. Her handler det ikke om hvem som vinner avstemningen, men hvilke temaer som kommer på dagsordenen og skal stemmes over. A kan for eksempel forhindre at bystyret diskuterer en plan for byfornyelse og i stedet ta opp endringer i eiendomsskatten.
3. På et tredje nivå sier Lukes at makt dreier seg om å påvirke hva folk ønsker og mener. Religiøse seremonier og opptog bidrar til at de troende slutter sterkere opp om kirken, og frykten for oppsigelser gjør at ansatte sier seg fornøyd med et dårlig arbeidsmiljø.

Maktforhold kan betraktes fra to sider: ressurser og utøvelse.

1. Ressurser omfatter midlene en maktutøver har til disposisjon: Bedriftslederen har kapital som kan lønne de ansatte, byråsjefen har «rett» til å gi underordnede beskjed om hva de skal gjøre, og presten har lærdom til å tolke hellige skrifter.
2. Utøvelse betegner å håndtere ressurser og få gjennomslag i en gitt situasjon: ha overtalelsesevne, være dyktig til å forhandle, utnytte strategiske muligheter og foregripe andres handlinger.

Begge deler er nødvendige. Den som har maktressurser uten å bruke dem, utøver ikke makt. Det samme gjelder den som vil utøve press, men mangler nødvendige ressurser.

Makt utøves alltid innenfor gitte rammer og begrensninger. Her er særlig to typer viktige:

1. materielle føringer som bygninger og transportmidler, maskiner, våpensystemer og informasjonssystemer
2. etablerte normer og forventninger som lover, reglementer, avtaler, tolkningstradisjoner og oppfatninger av hva som er folkeskikk

De utgjør rammer for hvordan individer og grupper kan handle og hva de kan oppnå. En bedriftsleders makt avhenger av at de ansatte har utstyr til å gjøre jobben, at de skjønner hva den går ut på, og at de får lønn som avtalt. Hvis ikke vil de sluntre unna eller søke andre jobber.

Rammene er imidlertid ikke gitt en gang for alle. Mektige aktører kan prøve å påvirke betingelsene for fremtidige handlinger ved å bygge opp kapital, øke sitt våpenarsenal, argumentere for lovendringer eller frembringe nye forskningsresultater.

Definisjonene av makt bygger på at maktforhold har sitt grunnlag i forhold mellom individer eller grupper. I ren form utgjør disse bare en liten del av maktforholdene i et moderne samfunn.

Den viktigste makten er samlet i organisasjoner og utøves gjennom dem, uansett om det dreier seg om bedrifter, forvaltningsorganer, hæravdelinger, kirkesamfunn eller nasjonalforsamlinger. De disponerer mye større ressurser og arbeidskapasitet enn hva enkeltindivider kan gjøre på egne vegne.

I store, hierarkiske organisasjoner er det et fåtall ledere som sitter på toppen. Innad kan de påvirke hvordan underordnede ansatte eller medlemmer handler, og utad kan de trekke på organisasjonens ressurser når de handler på vegne av den.

Ofte opptrer ledere hver for seg, men de utgjør også bredere grupper som både konkurrerer og samarbeider. I den grad de opptrer som samordnede grupper, utgjør de også en mer eller mindre integrert maktelite.

Weber fremhevet betydningen av at maktforhold er preget av legitimitet, det vil si at det oppfattes som rett og rimelig at overordnede gir ordrer til underordnede. Dette kan begrunnes i at A innehar en spesiell stilling, er eier av en bedrift eller har en personlig appell eller spesielle innsikter. Når makten er legitim på denne måten, blir den mer effektiv fordi A ikke hele tiden må passe på at B gjør det som er forventet. Det vil B ofte gjøre av seg selv.

Sosiologen Pierre Bourdieu (1930–2002) har videreutviklet Webers ideer om legitimitet. Han pekte på hvordan aktører har forskjellige strategier for å skape legitimitet for seg selv og eventuelt redusere den hos andre.

Kilder til legitimitet er ikke bare formelle posisjoner, men også spesiell kunnskap og kompetanse, eller rykte for å være en dyktig fagperson. Det gjelder også dyktighet i å håndtere kulturelle symboler, som omfattende innsikt i litteratur eller avantgarde-kunst, påpeker Bourdieu.

Spesielle former for kompetanse kan også overføres mellom det han kaller sosiale felter, eksempelvis slik at en kirurg i kraft av sin faglige dyktighet oppfattes som innsiktsfull også i politiske spørsmål.

På grunnlag av et omfattende arbeid om maktens historie pekte sosiologen Michael Mann (født 1942) på fire hovedfelter der makt utspilles i så å si alle samfunn: økonomi, politikk, militærvesen og kultur. Hvert av disse virker på forskjellige måter, og de har ulik utbredelse.

Denne synsmåten bidrar til å nyansere våre oppfatninger av hva nasjoner og samfunn er. Eksempelvis er det nærliggende å betrakte det «norske» samfunnet som det som foregår innen Norges grenser, men dette er bare delvis riktig. Norsk økonomi har forgreninger over hele verden gjennom norskeide internasjonale selskaper som Norsk Hydro eller Equinor. Norsk kultur er for en stor del inspirert av europeiske tradisjoner og amerikansk populærkultur; dette gjelder alt fra rosemaling til Melodi Grand Prix. Norske soldater deltar i et fellesforsvar i Afghanistan. Viktige deler av norsk lovgivning har sitt opphav i EU-kommisjonen.

Følgen er ikke at det «norske» ikke finnes, men at det er sammensatt, og at maktforhold og dermed samfunnsendringer skjer på mange svært ulike plan. En følge er at enhetlig samfunnsplanlegging blir vanskelig, selv om det skulle være ønsket.

I de skandinaviske landene har det foregått omfattende diskusjoner av makt og maktforhold. Sverige, Danmark og Finland har hatt egne offentlige utredninger om maktforhold. I Norge har det til og med vært to.

Den første norske maktutredningen i 1972–1982 tok særlig opp forholdet mellom stat og økonomi. Slagord som «Den segmenterte staten» og «Forhandlingsøkonomi og blandingsadministrasjon» viste til at det tradisjonelle skillet mellom stat og økonomi på mange måter var blitt gjennomhullet, slik at politikk, interesseorganisasjoner og storbedrifter samspilte på ulike måter, blant annet gjennom forhandlinger og omfattende næringssubsidier.

Makt- og demokratiutredningen i 1998–2003 tok særlig opp globaliseringen som hadde skjedd i de foregående tiårene. Internasjonalisering av økonomi og finans førte til at statens styring ble innsnevret på viktige områder. Det samme var tilfellet på grunn av norsk medlemskap i EØS og tilslutning til en rekke internasjonale konvensjoner.

Samtidig hadde omfanget og betydningen av velferdsstaten økt, og rundt år 2000 så den ikke ut til å være truet. Om den blir det i fremtiden, er umulig å vite, men det er sannsynlig at dette vil bli et tema dersom en ny maktutredning skulle bli satt i gang.