Jean-François Lyotard, fransk filosof, var professor ved universitetet i Vincennes. Lyotards første bok, La Phénoménologie (1954), tok for seg fenomenologien som en «tredje vei» mellom objektivisme og subjektivisme. I 1960-årene arbeidet han med kunst- og språkfilosofi i et marxistisk perspektiv. I 1970-årene vendte han seg mot begjærfilosofien i verker som Discours, Figure (1971) og Économie libidinale (1974), der Karl Marx og Sigmund Freud dekonstrueres i lys av blant andre Friedrich Nietzsche.

Med La Condition postmoderne (1979) fikk Lyotard et gjennombrudd for et bredt publikum. Her knyttet han an til Ludwig Wittgensteins språkspillbegrep. Han kalte de ulike språkspillene «små fortellinger», og hevdet at det mest markante trekket ved moderniteten er troen på at disse små fortellingene inngår i «store fortellinger» eller «metafortellinger» som fremskrittet og frigjøringen av mennesket. Disse store fortellingene skulle legitimere både seg selv og de små fortellingene. Det som kjennetegner den postmoderne tilstanden er at disse metafortellingene har mistet sin troverdighet.

Han drøftet siden etisk-juridiske problemstillinger i Le Différend (1983), og har hatt stor innflytelse i den filosofiske estetikken med Leçons sur l'analytique du sublime (1991). På norsk finnes Forflytninger: lov – form – begivenhet (1992).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.