Ett av hovedtrekkene i den nyplatonske tradisjonen fra Plotin og Porfyrios er at det finnes et grunnleggende skille mellom det sansbare og det intelligible. Mennesket tilhører begge. Kroppen og begjæret knytter oss til det sansbare, mens sjelen og tenkningen hører til det intelligible. Et slikt skille mellom det kroppslige og det sjelelige var åpenbart et viktig element også i tenkningen til Hypatia, noe for eksempel anekdoten om hvordan Hypatia kurerte en student som hadde forelsket seg i henne, viser.
Denne kjente anekdoten finnes hos Damaskios, med fortellingen om hvordan Hypatia konfronterte den forelskede mannen med et blodig menstruasjonsbind, og spurte ham om det er dette han begjærer. Dette illustrerer hvordan Hypatia avviste kroppslig begjær, og kroppen som sted for sann skjønnhet. Samtidig fikk hun distansert seg selv som tenkende sjel fra sin egen kroppslige kvinnelighet.
Damaskios fortalte også hvordan Hypatia ikledde seg filosofens kappe (tribon). Dette sier noe om hvordan Hypatia vektla det filosofiske ved seg selv og bokstavelig talt dekket sin kroppslighet og kvinnelighet med filosofens kappe. I begge disse fortellingene distanserte Hypatia seg selv som filosof fra sin kroppslige kvinnelighet. Dette er i tråd med en vektlegging av et skille mellom kropp og sjel, som har klare linjer til platonismen. For en kvinnelig filosof på den tiden var det antagelig ikke bare nyttig å vektlegge en slik distanse til sin egen kroppslighet og kvinnelighet, men kanskje også nødvendig for å kunne virke som filosof og i det offentlige, slik Hypatia gjorde.
Ut fra Plotin og Porfyrios vil det videre være det sjelelige som representerer det egentlige ved mennesket, og det er følgelig et mål å søke å frigjøre seg fra det kroppslige og leve et liv der en dyrker sjelen og tenkningen. Det er ikke vanskelig å forstå Hypatia som en inkarnasjon av et slikt syn. Det intelligible består, ifølge denne tradisjonen, av tre forskjellige ontologiske nivå:
- det Ene
- Intellekt
- Sjel
Av disse er det Ene den første årsak til alt annet. Som ren enhet er det Ene dessuten hinsides det som kan gripes gjennom begrepslig tenkning og gjennom språket. Det er med andre ord uutsigelig. Her er det lett å bli minnet om beskrivelsene hos Hypatia-eleven Synesios av de høyeste filosofiske innsiktene som uutsigelige. Disse sammenligningene kan gi en anelse av den retningen Hypatias filosofi utfoldet seg innenfor, men ikke mer. Kildesituasjonen gjør det vanskelig å få et mer spesifikt innblikk i det hva det særegne ved tenkningen hennes eventuelt bestod i.
Den særskilte plotinske nyplatonske retningen Hypatia sto for i senantikkens Alexandria, døde på mange måter ut med henne. I de stadig sterkere markerte konfliktlinjene mellom den gamle ikke-kristne filosofiske tradisjonen og den fremvoksende kristne kirkens makt og innflytelse, var det andre filosofiske tradisjoner som vant frem. Etter at Hypatia ble drept, var det ingen som tok over og videreførte det filosofiske arbeidet og skolen hennes. Ingen filosofiske arbeider av Hypatia er overlevert. Likevel står Hypatia igjen som en vidgjeten skikkelse, berømt for sitt måteholdne, dydige liv og jomfruelighet, og sin etiske klokskap og moral.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.