Hypatia av Alexandria var en filosof og matematiker i antikken. Hun levde og virket i datidens Alexandria, som var et intellektuelt sentrum i senantikken, og ble utropt til en av de store filosofene i sin tid. I nåtiden har det vært hevdet at hun er verdens mest berømte nyplatonske tenker. I tillegg til en rekke mer faglige bøker og artikler om Hypatia, har det blitt skrevet romaner og dikt om henne, og hun er avbildet i kunsten gjennom malerier og film.
Hypatia er kanskje aller mest kjent for sin død, det vil si for måten hun ble drept på. I år 415 ble hun brutalt overfalt og myrdet av en rasende mobb på gaten i hjembyen sin. Hennes død var sjokkerende på flere måter, og den fremviser en rekke konflikter i antikkens Alexandria.
Hypatia var en kvinne fra en velstående familie, var velutdannet og del av den intellektuelle eliten, og hadde politisk innflytelse overfor makthaverne i byen. Hun ble angrepet av fattige menn uten intellektuell og politisk makt og innflytelse. Drapet på Hypatia skjedde også midt i en politisk og religiøs brytningstid i den antikke verden, der en førkristen kultur sto – i hvert fall delvis – i et motsetningsfylt forhold til den fremvoksende kristendommen.
Hypatia ble dermed gjennom sin død også et symbol på en gammel tid og kultur som var i ferd med å forsvinne i det femte århundret, og det skremmende drapet på henne har blitt sett som bilde på et omslag som markerte slutten på den greske rasjonaliteten og hedenske filosofien, og samtidig fremveksten av religiøs, kristen fundamentalisme.
Den akademiske og intellektuelle arven Hypatia etterlot seg har for en stor del er gått tapt. Med mindre noen skulle grave frem og gjenoppdage et tapt filosofisk verk av Hypatia, er mulighetene for å hente frem tenkningen hennes begrenset. Filosofen Hypatia fremstår glimtvis gjennom brokker og fragmenter av informasjon. Disse består i hovedsak av henholdsvis omtaler av henne, skrevet etter at hun var død, en håndfull brev skrevet av den mest kjente av Hypatias elever, Synesios, samt det lille som finnes igjen av det hun selv har skrevet, men som stort sett er tapt.
I senere tid har oppfatningen av at alt Hypatia skrev er tapt, blitt nyansert. Vi har kanskje likevel tilgang til rundt tusen sider som er redigert av henne. Sidene det er snakk om er i første rekke det som tidligere ble regnet som hennes far, Theon, sitt kommentarverk i tretten bøker om Ptolemaios’ Almagest. I overskriften til tredje bok av dette verket skriver Theon at utgaven er redigert av hans datter Hypatia, filosofen. Det er dermed mulig at de neste ti bøkene er redigert av Hypatia. Disse ti bøkene kan i så tilfelle betraktes som datidens svar på Hypatias doktoravhandling. Hvis det stemmer at denne utgaven kan tilegnes Hypatia, viser den imidlertid først og fremst noe om henne som matematiker. Hypatia var hovedsaklig kjent som filosof, slik både hennes far Theon, hennes elev Synesios, samt de senere kildene omtaler henne.
I senantikken var riktignok ikke skillet mellom matematikk og filosofi sett på som like skarpt som nå. Særlig er dette tilfelle innenfor den nyplatonske tradisjonen der Hypatia hører hjemme. Både matematikk og filosofi handlet om abstraksjon av ideer fra noe mer materielt. Men, selv om matematikk og filosofi stod nærmere hverandre på denne tiden, var de likevel distinkte. Når Theon omtalte sin datter som filosof, markerte han Hypatia som forskjellig fra seg selv som matematiker. Selv om det finnes matematiske kommentarverk etter Hypatia, er det begrenset hvor mye disse kan fortelle oss om henne som filosof.
Noe kan likevel sies om filosofen Hypatia. Det hersker ingen uenighet om at hun stod i den nyplatonske tradisjonen. Spørsmålet er imidlertid hvilken av de forskjellige nyplatonske retningene hun hørte hjemme innenfor. På den ene siden stod tradisjonen fra Plotin og Porfyrios og på den andre den mer teurgisk orienterte tradisjonen fra Iamblichos. Der tradisjonen fra Iamblichos la vekt på det guddommelige og fungerte ikke bare som en filosofisk men også som en form for religiøs bevegelse med teurgiske religiøse ritualer, var tradisjonen fra Plotin og Porfyrios ikke opptatt av å bruke religiøse ritualer, men stilte seg kritisk til dette. Kontemplasjon og tenkning, ikke rituell teurgisk praksis, var veien til innsikt.
Mye tyder på at Hypatia ikke hørte hjemme i tradisjonen fra Iamblichos. Det nevnes for eksempel aldri i noen kilder at Hypatia var innviet, noe som ville ha vært naturlig hvis hun hadde vært en del av denne tradisjonen. Ingen av kildene om Hypatia sier noe om at det ble bedrevet nattlige seremonier, offer til gudene, bruk av kultobjekter eller forteller om magiske hendelser. Og selv om Hypatia-eleven Synesios mante til hemmelighold og taushet omkring det filosofiske som utfoldet seg i den innerste kretsen blant Hypatias elever, og snakket om hvordan han holdt filosofi for å være det mest uutsigelige av alt uutsigelig, forekommer ikke ord som knyttes til filosofisk teurgi, som orgia, agoge og anagoge, i brevene hans.
Et annet argument for å plassere Hypatia i tradisjonen fra Plotin er at skolen til Hypatia var et møtested for både kristne og hedenske studenter. Det er vanskelig å se at dette skulle være uproblematisk dersom hun praktiserte teurgi og bekjente seg til en religionspraksis som sto i klar motsetning til kristen tro. Gjennom sin filosofiske skole i Alexandria virket Hypatia hverken som en motstander av kristendommen eller som en troende kristen. I stedet representerte hun og skolen hennes et møtested for både kristne og hedenske intellektuelle.
Ett av hovedtrekkene i den nyplatonske tradisjonen fra Plotin og Porfyrios er at det finnes et grunnleggende skille mellom det sansbare og det intelligible. Mennesket tilhører begge. Kroppen og begjæret knytter oss til det sansbare, mens sjelen og tenkningen hører til det intelligible. Et slikt skille mellom det kroppslige og det sjelelige var åpenbart et viktig element også i tenkningen til Hypatia, noe for eksempel anekdoten om hvordan Hypatia kurerte en student som hadde forelsket seg i henne, viser.
Denne kjente anekdoten finnes hos Damaskios, med fortellingen om hvordan Hypatia konfronterte den forelskede mannen med et blodig menstruasjonsbind, og spurte ham om det er dette han begjærer. Dette illustrerer hvordan Hypatia avviste kroppslig begjær, og kroppen som sted for sann skjønnhet. Samtidig fikk hun distansert seg selv som tenkende sjel fra sin egen kroppslige kvinnelighet.
Damaskios fortalte også hvordan Hypatia ikledde seg filosofens kappe (tribon). Dette sier noe om hvordan Hypatia vektla det filosofiske ved seg selv og bokstavelig talt dekket sin kroppslighet og kvinnelighet med filosofens kappe. I begge disse fortellingene distanserte Hypatia seg selv som filosof fra sin kroppslige kvinnelighet. Dette er i tråd med en vektlegging av et skille mellom kropp og sjel, som har klare linjer til platonismen. For en kvinnelig filosof på den tiden var det antagelig ikke bare nyttig å vektlegge en slik distanse til sin egen kroppslighet og kvinnelighet, men kanskje også nødvendig for å kunne virke som filosof og i det offentlige, slik Hypatia gjorde.
Ut fra Plotin og Porfyrios vil det videre være det sjelelige som representerer det egentlige ved mennesket, og det er følgelig et mål å søke å frigjøre seg fra det kroppslige og leve et liv der en dyrker sjelen og tenkningen. Det er ikke vanskelig å forstå Hypatia som en inkarnasjon av et slikt syn. Det intelligible består, ifølge denne tradisjonen, av tre forskjellige ontologiske nivå:
Av disse er det Ene den første årsak til alt annet. Som ren enhet er det Ene dessuten hinsides det som kan gripes gjennom begrepslig tenkning og gjennom språket. Det er med andre ord uutsigelig. Her er det lett å bli minnet om beskrivelsene hos Hypatia-eleven Synesios av de høyeste filosofiske innsiktene som uutsigelige. Disse sammenligningene kan gi en anelse av den retningen Hypatias filosofi utfoldet seg innenfor, men ikke mer. Kildesituasjonen gjør det vanskelig å få et mer spesifikt innblikk i det hva det særegne ved tenkningen hennes eventuelt bestod i.
Den særskilte plotinske nyplatonske retningen Hypatia sto for i senantikkens Alexandria, døde på mange måter ut med henne. I de stadig sterkere markerte konfliktlinjene mellom den gamle ikke-kristne filosofiske tradisjonen og den fremvoksende kristne kirkens makt og innflytelse, var det andre filosofiske tradisjoner som vant frem. Etter at Hypatia ble drept, var det ingen som tok over og videreførte det filosofiske arbeidet og skolen hennes. Ingen filosofiske arbeider av Hypatia er overlevert. Likevel står Hypatia igjen som en vidgjeten skikkelse, berømt for sitt måteholdne, dydige liv og jomfruelighet, og sin etiske klokskap og moral.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.