Martin Heidegger, tysk filosof, professor i Freiburg im Breisgau fra 1928.

Heidegger var opprinnelig elev av Edmund Husserl og påvirket av dennes fenomenologi, men brøt senere med Husserl under innflytelse av Søren Kierkegaard og eksistensfilosofien. Skjønt Heidegger selv protesterte mot betegnelsen «eksistensialist», ble han et av Europas førende navn innen eksistensfilosofien. Etter Hitlers maktovertagelse var han talsmann for nazismen ved tyske universiteter.

Heidegger skrev i en karakteristisk stil, rik på suggestive ordspill og metaforer, men meget lite entydig. Værensbegrepet (das Sein) er sentralt i hans filosofi. Han søker tilbake til den før-sokratiske opplevelse og forståelse av væren og eksistens i sin såkalte fundamental-ontologi, og mener at filosofien fra Platon av var på avveier i «værens-glemsel» (Seinsvergessenheit). Menneskets spesielle form for væren, Dasein (tilstede-værelse) er kjennetegnet bl.a. av det Heidegger kaller die Sorge. Denne «omsorg» skal ikke forstås som bekymring i hverdagsmeningen av ordet. Det dreier seg om vår uomgjengelige opptatthet av den menneskelige tilværelses muligheter, av det som kunne ha vært og det som ennå kan bli virkelighet – i frustrasjon, håp, angst og forventning. Det er slike begreper som utgjør de fundamentale kategorier i Heideggers filosofi, kalt eksistensialer, og gjerne uttrykt ved en spesiell ordbruk, f.eks. Befindlichkeit (befintlighet), hvorav frykt er en viktig modus.

Forståelsen av tidens betydning for menneskets værensform forblir hos Heidegger ufullstendig bearbeidet tross tittelen på hans hovedverk Sein und Zeit (Væren og tid, 1927). Verket forble en torso. Den planlagte utarbeidelse av tidsfilosofien i et bind 2 av hovedverket kom aldri til utførelse, noe som kan ha sammenheng med en vending i Heideggers senfilosofi mot andre problemer, hans såkalte Kehre.

I skriftet Brief über den Humanismus (1947, norsk utg. 1968) finnes noen av Heideggers sentrale tanker om menneskets vesen knyttet sammen med hans fundamental-ontologi. Begreper som angst og intethet får en viktig plass hos Heidegger, og dette har gjort det nærliggende å trekke sammenligninger med andre eksistensfilosofer, f.eks. Jean-Paul Sartre, som også har skrevet om humanismen. En slik sammenligning kan imidlertid ikke føres særlig langt uten å bli villedende. Sartre er ikke så gjennomgående opptatt av ontologiske problemer som Heidegger er; og Heidegger er ikke, tross sin bestemmelse av Dasein som «In-der-Welt-sein» («væren-i-verden»), opptatt av sosiale og politiske spørsmål. Det viser kanskje også hans problematiske forhold til den tyske nazisme. For Heidegger er mennesket noe annet enn et «fornuftig dyr»; det realiserer sitt egentlige vesen ikke ved rasjonell, logisk-teoretisk tenkning, men ved en virksomhet som på samme tid er både handling og tenkning fordi mennesket ikke bare har væren, men også bevissthet om sin egen væren (igjen et berøringspunkt med eksistensialismen). Bare derved kan mennesket, gjennom eksistensialet «forståelse» og dets «utkast» mot fremtiden, nå frem til «egentlighet» i sin «væren-til-døden» (Sein-zum-Tode): uten døden, ingen forståelse av livet.

I Heideggers senere forfatterskap, etter die Kehre, uttrykkes et nytt syn på både tenkning og væren. Tenkning og væren står hverandre nå nærmere enn før, og diktningen blir like viktig som filosofien for å klarlegge «der Sinn vom Sein», værens mening. Språket blir nå et sentralt tema (Unterwegs zur Sprache, 1959): «Språket er værens hus».

Intet forsøk på å utlegge Heideggers filosofi kan regne med å bli akseptert som autoritativt: hans tenkning er mangetydig, sterkt personlig, fantasivekkende og påkaller både bifall og motstand. Dog synes det rimelig å si at Heidegger søker å begrunne filosofien på nytt i en vesens-intuisjon av ontologisk art. Denne intuisjon tar sitt utgangspunkt ikke i den ytre verden, i «tings» eller «substansers» eksistens, men i menneskets særegne væremåte. At mennesket er til, er en forutsetning for ethvert mulig verdensbegrep; i dette viser Heidegger sitt slektskap med fenomenologien. Heideggers ontologi er forsåvidt antroposentrisk (menneskesentrert).

Til å begynne med hadde hans filosofiske prosjekt vitenskapelige pretensjoner som imidlertid i hans senere tenkning erstattes av en tilnærming til eller vending mot diktningen heller enn vitenskapen. De før-sokratiske filosofer han bevisst søker tilbake til, f.eks. Heraklit og Parmenides, har ikke systematiserende siktemål for sine erkjennelsesforsøk; men de er likevel erkjennelse, uttrykt nettopp i et suggestivt, dikterisk og «uvitenskapelig» språk. Derfor kan man kanskje ane både den heideggerske filosofis kontaktpunkt med Ludwig Wittgenstein og dens betydning som inspirasjonskilde for visse moderne psykoterapeutiske retninger (eksistensialanalyse), samt dens betydning for teologer som Rudolf Bultmann og Paul Tillich.

Blant øvrige viktige arbeider av Heidegger bør nevnes Was ist Metaphysik? (1929), Vom Wesen der Wahrheit (1943), Erläuterungen zu Hölderlins Dichtung (1944), Platons Lehre von der Wahrheit (1947), Holzwege (1950), Vorträge und Aufsätze (1954), Der Satz vom Grund (1957), Der Ursprung des Kunstwerkes (1960), Kants These über das Sein (1962). På norsk: Hva er metafysikk? (1962); Om sanninga sitt vesen (i G. Skirbekk, Dei filosofiske vilkåra for sanning, 1966); Brev om humanismen til Jean Beaufret (1968); Oikos og Techne. «Spørsmålet om teknikken og andre essays (utg. av A. Bø-Rygg, 1973).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.